Skeive ornamenter

Nasjonalmuseet

28.11.2025 - 15.03.2026

Nasjonalmuseets nye utstilling Skeive Ornamenter inviterer besøkende til å oppleve islamsk kunst gjennom et skeivt perspektiv. Ved å stille ut verk helt tilbake fra 1000-tallet og fram til i dag får vi en sterk påminnelse om at ulike seksualiteter alltid har forekommet i kunsten, men at det ofte blir tolket gjennom et vestlig og heteronormativt syn. Med over 40 verker fra alle fire verdenshjørner viser gjestekurator Noor Bhangu at skeivhet og mangfoldig seksualitet er tilstede overalt om en bare er villig til å se historien fra et nytt perspektiv. Forfatter Omar Kasmani forklarer disse ornamentene som en overflate, eller et slør, som vi må lære å skue gjennom for å kunne forstå helheten av skeivhet. Og jeg kunne ikke blitt mer overrasket over hvor vellykket denne utstillingen er i å gjøre nettopp det.  

Shahzia Sikander, "Promiskuøs intimitet", 2020. og Alize Zorlutuna, "Vi som har kjent mange kyster", 2024. Foto: Ida Karoliussen.

Selve utstillingen er kurert i to deler; første del har mer direkte ornamentikk, mens den andre handler om de indre følelsene. Vi blir først møtt av Promiskuøs intimitet (2020) av Shahzia Sikander. Statuen avbilder to kvinner fanget i et kjært og intimt øyeblikk. En av kvinnene er fanget i en sensuell dans som ser ut til å omfavne den andre, som ser opp på elskeren sin med et lengtende blikk. Det er som at vi har fortumlet oss inn i et øyeblikk som bare var ment for de to. Det som er interessant er at stilen minner mer om noe vi kunne forventet å se i kunst med hinduistisk opprinnelse. Bhangu forklarer at dette er for å referere til kulturer som gjennom historien har gitt inspirasjon til det islamske kunstuttrykket, og vi får et innblikk i hvor mangfoldig islam har vært og fortsetter å være.      
Som en kulisse til skulpturen henger Vi som har kjent mange kyster (2024) av Alize Zorlutuna. Instillasjonen består av lette silkestoff trykt med tradisjonell tyrkisk malerteknikk kalt ebru. Måten stoffene er drapert får meg til å tenke på kysten og frisk havbris, og verket har en nesten oppløftende effekt på hele samlingen. Keramikkvasene som henger fra tykke tau er en interessant kontrast, men hjelper med å gi tyngde og balanse til hele uttrykket. Bhangu pekter ut hvordan linjene representerer diverse kystlinjer og elver fra områder som har tilknytning til islam, og hvordan skeivhet har strømmet gjennom flere kulturer og landegrenser. Verket klarer å kommunisere dette både bokstavelig og på et metafysisk nivå. Spesielt ved å kombinere samtidskunst med teknikker fra oldtiden, blir resultatet et harmonisk samspill mellom historie, kultur og identitet.

Taner Ceylan, Falsk verden, 2011. Foto: Christen Sveaas' Kunststiftelse / Uli Holz © Taner Ceylan

Jeg beveger meg videre til neste rom, og det første som treffer meg er det intense blikket fra personen portrettert i Falsk Verden av Taner Ceylan (2011). Det var ikke før jeg leste “olje på lerret” at jeg innså at dette ikke var et fotografi, men et høyt detaljert maleri. Blikket til modellen er så livaktig at du får en følelse av at han inviterer oss til å utforske videre. Her er lyset dempet og atmosfæren forandres til noe mer intimt og hemmelighetsfullt. Møtet mellom historiske verk og det moderne fortsetter også her; med ornamentalske mosaikkfliser og malte skåler som daterer helt tilbake til 1200-tallet. Så blir vi presentert med en videoinstellasjon om Mohammad Khordadian, en iransk-amerikansk danser og koreograf. Videoen er presentert som en dokumentar om Khordadians instruksjonsvideoer med persisk dans og hvordan de har påvirket iransk kultur. Persisk dans er tradisjonelt fremført av kvinner, men fordi Khordadian ikke lot seg styre av kjønnsnormer har dansen blitt introdusert til menn som en form for underholdning de også kan være en del av. Videoen er et praktfullt eksempel på hvordan mennesker lar seg styre av kjønnsnormer, og hvor mye glede en kan få av å bryte ut av dem. Selv ble jeg sittende og forundre over hvor fantastisk det hadde vært hvis alle torde å uttrykke seg uavhengig av hva slags kjønn eller seksualitet man identifiserer seg med. Jeg føler at denne videoen er det som virkelig får fram kjernen av hva denne utstillingen prøver å formidle. Ofte tenker vi på “skeivhet” som noe annet, og ofte omtales det som et helt eget samfunn som er ekskludert fra resten. Her ser vi hvordan skeivhet kan ha en positiv innflytelse på samfunnet ved å fjerne stigmaer rundt aktiviteter og individuelle særpreg.

Ukjent kunstner, Safavidtekstil, 1567. Foto: Leonidas Kourgiantakis / Benaki Museum, Athen.

Noor Bhangu forklarte at hun håper denne utstillingen vil inspirere andre kulturer til å se på sin egen kunsthistorie fra et skeivt perspektiv. Og at Skeive Ornamenter inspirerer besøkende til å engasjere seg med spørsmål og åpen diskusjon rundt temaene. Bhangu understreker at hun overhodet ikke ønsker å “pushe” temaet på besøkende, selv om skeivhet og religion kan virke kontroversielt. Hun beskrev det som en håndsutrekkelse, hvor publikum er velkomne til å se verden fra et skeivt og islamsk perspektiv. I samarbeid med formidlingskurator Håkon Lillegraven har Nasjonalmuseet gjennom hele utstillingsperioden flere arrangementer relatert til tematikken i utstillingen; med foredrag og workshops for de som er interessert i å lære mer om skeiv ornamentikk og identitet i islamsk kunsthistorie.     

Det er så ofte vi hører om hvor vanskelig, og noen ganger farlig, det er å være åpen som skeiv at det er lett å glemme hvor mye glede og kjærlighet som også finnes. Det denne utstillingen gjør er å anerkjenne at ja, det er ikke alltid lett, men det kommer ikke i veien for det euforiske begjæret til å uttrykke sitt sanne jeg. Det seksuelle blir noe vakkert og nesten hellig i hvor sart og intimt det blir fremstilt. Å gå gjennom utstillingen ga meg en såpass overveldende følelse av nærhet og ømhet at jeg gikk med en klump i halsen og en liten tåre i øyekroken. Å se seksualitet bli fremhevet og feiret gjennom islamske kunstformer er ikke noe jeg har vært borti tidligere, og jeg vil argumentere for at Skeive ornamenter kanskje er nasjonalmuseets viktigste utstilling i år.