Juridisk opphavsrett

Marquard Wocher, «Isabelle de Requesens, visedronning av Napoli», 1804. Malt etter maleri Rafael og Giulio Romano. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Kopiens Verdi ved Nasjonalmuseet stiller ut kopier av kjente kunstverk, med et utvalg av både norske og internasjonale kunstnere. Originalene kan bare gjenkjennes i tittel og gjengivelse, og det er kopiens kunstneriske funksjon og kvalitet som er i fokus. Utstillingen avgrenses hovedsakelig til 1800-tallet, og tilnærmer seg dermed reproduksjon som et historisk fenomen. Et variert utvalg representerer de mest brukte teknikkene: kobberstikk, akvarell og gouache, blyant, skulptur og oljemaleri. Historiske artefakter inkluderes også, som små suvernirer, miniatyrer og brev.

Brevene viser korrespondanse mellom kunstneren av originalverket, og de som søker tillatelse til å tilbringe tid med originalen for så å kunne kopiere den. Et lovverk var også satt på plass for denne prosessen, og førte til slutt til opprettelsen av den juridiske opphavsretten i 1887. Synet på kopiering endres dermed fra å være en naturlig del av en kunstpraksis, til å bli juridisk regulert. Før dette var opphavsrett og plagiat ikke egentlig så relevant. Et skille i kunsthistorien oppstår.

Theodor Kittelsen, «Dionysos»,1874-1876. Tegnet etter en byste i Nasjonalgalleriet. Foto: Nasjonalmuseet / Dag Andre Ivarsøy

Visuell kompetanse og pedagogisk metode

En av kopienes sentrale formål på 1800-tallet var å spre visuell kompetanse, og én måte kopiene ble spredt på var gjennom miniatyrer. I utstillingen presenteres små, runde bokser med en hvit overflate, som viser motiver av kjente kunstverk støpt i miniatyr. Deres intensjon var å virke som suvernirer, som dannelsesreisende kunne ta med seg hjem til sine respektive stuer. Et bevis på at de hadde sett originalen var dermed i deres eie, samtidig som at formidling av kunsten gikk over landegrenser. Også kobberstikkskopier av kjente malerier, deriblant Johann Friedrich Wilhelm Müllers kopi av «Den sixtinske Madonna» (1816), hadde en sentral rolle i å spre kunst til flere.

Den andre grenen av kopiens historiske verdi var som et pedagogisk verktøy. Som en del av den kunstakademiske utdannelsen på 1800-tallet var det vanlig å kopiere mesternes verk. Elevene kunne tilegne seg tekniske ferdigheter, samtidig som at de var fritatt fra å måtte komme opp med motivet. Gjennom kopiene er ferdigheten kunstnerens fokus, og kunstnere som etter hvert skulle bli kjente for sine egne motiver deltok i denne praksisen. Et eksempel fra utstillingen er Theodor Kittelsens «Dionysos» (1874-1876), tegnet etter en byste i Nasjonalgalleriet.

Kopiens gjenfødelse som akademisk sitering

Et siste poeng presenteres i Ludvig Karstens «Kristi gravleggelse» (1906, Kopi etter maleri av Ribera). Karstens maleri viser en løsrivelse fra originalen, selv om det fortsatt er en kopi. Poenget blir å kopiere for å finne seg selv og sitt eget uttrykk, og dette blir en pekepinn mot kopiens moderne rolle. I samtidens hav av visuelle inntrykk er det et mål å skille seg ut med et personlig preg. Å mestre kopiens kunst blir en ferdighet som kamufleres i mengden, og man kan si at kopiens rolle er endret til sitering og parafrasering i visuell form. Et eksempel på en fusjon mellom moderne kopiering i form av sitering og historisk kopiering, er samtidskunstner Munan Øverlid. Øverlid stiller ut i en separat pop-up utstilling ved Nasjonalmuseet. Her vises den visuelle parafraseringen i eksemplarisk form, med referanser fra ulike deler av kunsthistorien, kombinert til en egenartet sammensetning.

Ludvig Karsten, «Kristi gravleggelse», 1906. Kopi etter maleri av Ribera. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Gjennom utstillingen får vi et innblikk i den, noe undervurderte, kopien og dens sentrale plass i kunsthistorien. Samtidig vekkes en nysgjerrighet rundt kopiens verdi i vår egen samtid, og jeg skulle gjerne ha sett mer av dette. Selv om kopiering ikke lenger er en del av den kunstfaglige utdanningen, er bruk av referanser nærmest en akademisk forventning. I søken etter å finne seg selv som kunstner streber man heller mot originalitet. Referansene har gått fra å være visuelle til å bli intellektuelle, og med en økning i konseptuell kunst ligger siteringen i tanken bak verket, heller enn i det visuelle språket.

Jeg funderer på om vi har mistet noe på veien, som denne utstillingen kan minne oss om. Selv om den forteller om kopiens historiske verdi, som pedagogisk metode og verktøy for spredning av visuell kompetanse, viser den også kopiens betydning som kilde til malerisk glede. Det gir mening at vi i samtiden er redde for kopien, fordi den representerer det motsatte av hva vi verdsetter i dag; egenarten. Samtidig kan maleriets estetiske verdi oppleves like stor, selv om motivet har eksistert før – både for den som skaper det, og for den som betrakter det.

Kilde til en tapt malerisk glede

Skeive ornamenter