Hva som går tapt mellom linjene
Utstillingen I Was Here ble for meg en skuffende galleriopplevelse. Den stiller tidsaktuelle spørsmål som bildene beklageligvis ikke svarer på
Alireza Husseini. SS-dagen, tysk musikkorps utenfor Slottet i Oslo, (2023). Fotografi. © Alireza Husseini.
Utstillingsfoto: I was there. Foto: Fotografiens Hus.
I Was There er en fotoutstilling ved Fotografiens Hus av den afghanske fotografen Alireza Husseini. Bildene i denne utstillingen består av historiske fotografier fra andre verdenskrig som Husseini integrerer i omgivelsene fra samme plass i en moderne tid. Altså refotografering, noe som sikkert er kjent for de fleste. I denne serien ønsker Husseini å vise oss sporene fra fascismen og Holocoust i vår tid og åpne opp for refleksjon. Utstillingens ambisjoner er både viktig og relevant, men her mener jeg at bildene ikke står til oppgaven.
Refotografering er kjent for mange, men som regel i en litt annen kontekst. For skroller man nok på sosiale medier, vil man fort komme over bilder som gjenskaper enten historiske eller personlige minner. Et eksempel fra utstillingen er et fotografi fra Normandystranden, hvor vi ser de allierte styrkene spredt utover stranden. Bundet sammen av horisonter og linjer, glir dette motivet sømløst over i en rolig sjø og appelerende strandlinje. Da jeg fikk med meg at utstillingen besto kun av slike bilder, kjente jeg på en tydelig skepsis. For hvordan kan de kontemporære bildene bli noe mer enn en kul bakgrunn for det historiske bildet? Bekymringene mine viste seg å være berettigede. Denne gimmicken er noe vi assosierer med litt klissete og nostalgiske bilder, hvor man raskt tar det inn for å så bla videre. Det fungerer ikke like bra i et galleri, og for meg tildekker det budskapet. Noe som er viktig å få på plass til et så seriøst tema som dette.
Alireza Husseini. Antisemittisk grafitti i Oslo i 1941, (2022). Fotografi. © Alireza Husseini.
Det kontemporære bildet skal jo også fortelle en historie, men i stedet blir det en bakgrunn for det historiske fotografiet. Ja, det er viktig at vi ser slike bilder fra andre verdenskrig, men hvis ikke de kontemporære bildene er sterke nok, så kunne man like gjerne dratt til et museum. I stedet for å se sporene som er etterlatt, ser vi heller moderne byscener og trafikk slik at det passer inn i det historiske bildet. Estetisk er det kanskje kult, men jeg kjenner det gir meg forsvinnende lite av en kunstnerisk erfaring. De estetiske valgene som er tatt begrenser muligheten for å utforske det kontemporære. Man ender heller opp med å sammenligne de forskjellige bildene enn å faktisk reflektere over dem.
Et kontemporært bilde jeg satt igjen med var skogen utenfor Bergen-Belsen, en skog som har sett noe av det styggeste vi mennesker har gjort. Dette gir et veldig spennende utgangspunkt for å reflektere over hva denne skogen har sett og hvem som har erfart den, men muligheten går tapt når det overskygges av det veldig tydelige bildet av noen unge damer fra konsentrasjonsleiren. Dette bildet hadde noe å si, men det blir dekket til av et annet et. Man hadde gjort begge bildene en tjeneste om de kunne ha stått alene. Jeg ender opp med å legge dem sammen i et visuelt puslespill, istedenfor å se dem for sine individuelle kvaliteter.
Utstillingsfoto: I was there. Foto: Fotografiens Hus.