Teknologi, tap og fremtid i Ann Lislegaards ANIMOID

Hva skiller egentlig et levende menneske fra en kunstig skapning? Hvor går grensen mellom natur og teknologi, mellom menneske og maskin? Disse spørsmålene danner et bakteppe for ANIMOID av Ann Lislegaard ved Henie Onstad Kunstsenter. Gjennom lyd, animasjon og digital teknologi åpner Lislegaard opp for refleksjon rundt hvordan fremtiden kan komme til å se ut, og hvilken rolle vi selv kommer til å spille i den.

Ann Lislegaard, Malstrømmen, 2017, 3D-animasjon og lyd. Stillbilde fra videoverk. 

ANIMOID

Henie Onstad Kunstsenter

Utstillingen står fra 09.01 - 19.04.2026

Fuglesang fra lydverket Extinction, a Ghost Opera (2020-25), er det første man møter på i Ann Lislegaards (f. 1962) utstilling ANIMOID, som presenterer elleve hovedverk fra hennes kunstnerskap de siste tretti årene. Lydene fra de forskjellige fuglene kommer uforventet, fordi jeg tross alt ikke har kommet meg innenfor utstillingssalen enda.  Det er basert på lydopptak av utrydningstruede fugler fra Norge og Norden, som Lislegaard har redigert og bearbeidet til en lydkollasj. Ved å la utstillingen begynne med disse stemmene, introduserer Lislegaard tidlig en sentral tematikk i utstillingen: hva det betyr når noe gradvis forsvinner. Fuglenes fravær blir et varsel om en verden preget av mutasjoner, hybrider og omfattende tap av biologisk mangfold. 

Ann Lislegaard, Malstrømmen, 2017, 3D-animasjon og lyd. Installasjonsfoto fra Myths of the New Future: Entangled, FotoNoviembre Biennale, TEA, Tenerife, Spania, 2019, foto: Virginia Navarro

I utstillingssalene møter man animasjoner av kyborger og hybride dyrefigurer som fremstår som budbringere fra alternative fremtider. En av museets vegger er også fylt med tegninger som Lislegaard har laget under hypnose. Den helhetlige atmosfæren forsterkes av de mørke salene fylt av lyder fra andre galakser. Å bevege seg gjennom salene føles nesten som å tre inn i et annet univers eller en spekulativ fremtid.

Tittelen ANIMOID er hentet fra Philip K. Dicks science-fiction roman Do Androids Dream of Electric Sheep (1968). Romanen beskriver en verden der dyr er utryddet etter en økologisk katastrofe og erstattet med syntetiske «animoider», livaktige kunstige dyr. Referansen tydeliggjør hvordan Lyslegaards utstilling tematiserer forholdet mellom teknologi, natur og fremtid.  

Ann Lislegaard, Knock, it answered. Knock. Knock, 2010. Stillbilde fra 16 mm film.

Et verk jeg blir trukket mot er Knock, it answered. Knock. Knock (2010). Verket består av en 16 mm-film der uendelig mange dører åpner seg inn mot stadig nye rom, mens lyset slås av og på. Stemningen er både mystisk og litt urovekkende. Jo lenger jeg ser på filmen, desto mer blir jeg trukket inn i de endeløse rommene. Verket er inspirert av historien om Fox-søstrene, som på 1840-tallet hevdet at de kunne kommunisere med de døde gjennom bankelyder. Uten denne bakgrunnen kan verket være vanskelig å forstå. Samtidig gir det rom for egne tolkninger og opplevelser. Dette gjelder også mange av de andre verkene i utstillingen, som er inspirert av kjente bøker, filmer og historiske hendelser.

Det jeg opplevde som mest fascinerende i utstillingen, var animasjonene av de mystiske, robotaktige dyrene. I verket Time Machine (2011-2025) møter man en 3D-animert, revelignende skapning som beveger seg i en bokslignende konstruksjon der veggene er laget av speilblankt metall. Overflatene reflekterer figuren slik at man ser flere av den samtidig. Skapningen snakker i korte, oppstykkede setninger der engelsk, dansk og norsk blandes sammen. Det er vanskelig å forstå hva skapningen sier, og budskapet forblir uklart. Figuren kommer fra fremtiden, men hva er det den egentlig forsøker å formidle? Prøver den å advare oss, og i så fall mot hva? Jeg kunne stå lenge og betrakte denne skapningen uten å finne et klart svar. 

Ann Lislegaard, Time Machine, 2011-2025, 3D-animasjon og lyd. Stillbilde fra videoverk.

Ann Lislegaard, Oracles, Owls... some animals never sleep (BR 1982), 2012-2022. Henie Onstad-samlingen. Installasjonsfoto: Anders Sune Berg.

En lignende følelse oppstod da jeg så verket Oracles, Owls... some animals never sleep (2012-2022). Verket består av en digitalt animert ugle, et motiv Lislegaard har hentet fra den tidligere nevnte science fiction-romanen av Philip K. Dick. Romanen ble senere filmatisert som Blade Runner (1982), der den animoide uglen får begrenset skjermtid, men likevel stor symbolsk betydning. Lislegaard gir med dette verket uglen en stemme. Da jeg betraktet den på skjermen, opplevde jeg den samme blandingen av fascinasjon og uro som i møte med reven i Time Machine. Figuren taler, men uten å gi meg den klarheten eller tryggheten jeg søker. Fremtiden forblir gåtefull. 

Når jeg går ut av de mørke utstillingssalene og tilbake mot hovedinngangen, hører jeg igjen fuglesangen som åpnet utstillingen. Lydene er de samme som da jeg kom, men de oppleves annerledes nå. Etter møtet med verkene i utstillingen fremstår fuglesangen ikke lenger bare som et stemningsskapende element, men som et ekko av noe som er på vei til å forsvinne. Gjennom ANIMOID lar Ann Lislegaard teknologiske figurer og kunstige stemmer tale om fremtiden, men de gir oss ingen klare svar. I stedet etterlater hun oss i en tilstand av usikkerhet, med en følelse av at grensene mellom natur og maskin, det levende og det kunstige, allerede er i ferd med å viskes ut.