Å bli satt i ett vanskelig dilemma

Jeg går fra parkeringsplassen og bort mot Galleri F15 på Jeløy. Det er kaldt, men vindstille. Helt vindstille. Luften er klar på den måten som gjør at alt virker skarpere, som om stillheten utenfor er en forberedelse til noe. Inne skal Camille Norment åpne utstillingen Lemma Dilemma. Allerede i døren møter jeg Blikkåpnerne – ungdommene som jobber med formidling for ungdommer på galleriet. De stiller meg et spørsmål: Hvis jeg måtte velge for resten av livet, ville jeg heller miste hørselen eller synet? Jeg må velge. Jeg velger bort lyd.

Camille Norment (portrett).Fotografi.© Herman Dreyer

Lemma- Dilemma

Galleri F15

Utstillingen står fra 14.02.26-07.06.26

Jeg trekkes mot Galleri F15 nå som de viser en kunstner som er kjent for store lydinstallasjoner, inne i de intime lokalene på Alby gård. Fra Sverre Fehns paviljong på Venezia-biennalen, via Dia Chelsea i New York, til Bergen Kunsthall som festspillutstiller – Camille Norment er vårens utstiller her i Moss. De av oss som har vært innom Astrup Fearnleys samlingsutstilling, husker antagelig verket Everything but Noting, der Norment presenterer en kinetisk skulptur med en syngebolle. Syngebollene møter vi i Lemma Dilemma også, men på en annen måte. Norment har produsert ti nye verk for denne utstillingen.

Effervescent Gravities (2026) av Camille Norment. Installasjonsfoto fra utstillingen Lemma Dilemma. Galleri F 15, 14.02.26–07.06.26 © Galleri F 15

Fraværet av lyd er det som slår meg da jeg entrer utstillingen i første etasje. To store, avlange, transparente tegninger henger ned fra taket og hviler på gulvet. Effervescent Gravities (2026). Sarte, men kraftfulle. Tegningene er skapt ved hjelp av jernspon, regnvann, blod og blekk, styrt av soniske vibrasjoner, magnetisme og tyngdekraft. Rundt dem, i de tilstøtende rommene, møter jeg seksten tegninger med tittelen Petalfugue (2025) og åtte halverte syngeboller fra serien Spawn (2025), fordelt jevnt mellom rommene Jeg føler at disse rommene inviterer til en form for kontemplativ tilstedeværelse, men jeg klarer ikke helt å la være å tenke på de åtte halverte syngebollene i messing. Spawn-serien presenterer dem som skulpturelle former – noen som åpne frøkapsler, andre som varder. Men ingen av dem er hele. Og akkurat dét ligger og kverner i tankene mine mens jeg beveger meg opp til etasjen over.

Vegard Kleven, Spawn (2025) / Petalfugue (2025) av Camille Norment, Installasjonsfoto fra utstillingen Lemma Dilemma. Galleri F 15, 14.02.26–07.06.26
© Galleri F 15

En syngebolle brukes tradisjonelt som et verktøy for helbredelse. Klangen skal skape balanse, harmoni og ro. Gjennom vibrasjoner påvirker den nervesystemet, kroppen og sinnet. Ordet «lemma» betegner en grunnleggende meningsenhet, en kjerneform. Men hva skjer når verktøyet for helhet blir delt i to? Når den rene, meditative tonen brytes?

Kurator Maria Havstam snakket i sin åpningstale om at Norment gjennom utstillingen forsøker å "arbeide gjennom eller bearbeide og kanskje overskride opplevelsen av en verden i endring". Kultursjef Markus Dvergastein fulgte opp med å snakke om kunstens rolle i offentligheten, og om behovet for å "dvele" i møte med verkene. De halverte skålene blir for meg et bilde på vår egen tid: fragmentert, i endring, preget av tap av verktøy vi trodde vi kunne stole på.

Camille Norment har selv sagt: "Sound, like experience, is fleeting, but it leaves traces in the mind and in the body. As such, it is historical, and a viable tool for anticipating and understanding what is to come." De halverte skålene er nettopp slike spor. De bærer historien i seg. Og de peker fremover.

I det store rommet i andre etasje står et nytt verk fra serien Spawn, produsert i 2026. Igjen ser jeg to halve syngeboller på en oppbygd plattform, plassert opp/ned, hvor den store halve skålen omslutter deler av den mindre. Men til tross for at den er delt i to, kan den fortsatt produsere lyd. Her i andre etasje er ikke lyden fraværende. Lyden fra tre verk glir over i hverandre, overlapper og tilfører flere dimensjoner. Resonansen fra syngebollen og den menneskelige stemmen skifter mellom å oppleves nær og distansert.

Vegard Kleven, Spawn (2026) / Lemma Dilemma – Del II (2026) av Camille Norment, Installasjonsfoto fra utstillingen Lemma Dilemma, Galleri F 15, 14.02.26–07.06.26 © Galleri F 15

I de tilstøtende rommene er Lemma Dilemma - Del I og II (2026). I et rom henger en høyttaler ned fra taket, foran et satengforheng. En monoton, kroppsløs stemme resiterer et dikt. Ord gjentas, med små variasjoner via assosiasjoner og rim. Det er en demontering av språket, en påminnelse om at mening er alt annet enn stabilt. I rommet på motsatt side hører vi en sunget stemme. Her får språket kropp, følelse, resonans. Det er samme bevegelse som i skålene: fra det hele og kjente, via bruddet, til noe nytt.

Norment snakker om "kulturell psykoakustikk" – hvordan lyd påvirker kropp og sinn i en kulturell og historisk kontekst. Hennes interesse for nevrovitenskap og vibrasjoner er ikke tilfeldig. Syngeskålenes opprinnelige funksjon var nettopp å påvirke nervesystemet. Når jeg står foran de åtte skulpturene i første etasje, splittet og tause, er det ikke lyden som treffer meg, men fraværet av den. Likevel etterlater dette fraværet spor i kroppen. Det er som om stillheten dirrer, på samme måte som kulden dirret ute da jeg gikk fra parkeringsplassen og ned mot galleriet. Kanskje er det dette Norment mener med at lyd er historisk: den forsvinner, men kroppen husker.

Lemma Dilemma er ingen trøstende utstilling. Den tilbyr ikke den hele, rene tonen vi kanskje lengter etter. Den peker ikke mot noen enkel løsning på den urolige verden Havstam og Dvergastein beskrev. I stedet gir den oss en erkjennelse av at vi ikke kan vende tilbake til en tilstand av uskyldig helhet. Verktøyene vi trodde vi hadde – for helbredelse, for balanse, for mening – er ikke lenger hele.

Jeg tenker tilbake til da jeg gikk inn i utstillingen, og ble møtt av Blikkåpnerne. De ba meg velge: syn eller hørsel for resten av livet? Jeg valgte bort lyd. Det virket først som et enkelt valg – verden er tross alt visuell for meg. Men inne i utstillingen, omgitt av Norments lydinstallasjoner og de tause, halverte skålene, melder spørsmålet seg igjen. Hva var det jeg egentlig valgte bort? Når jeg nå forlater Galleri F15, kjenner jeg at valget ikke var så opplagt som jeg først tenkte. I møte med Norments skåler – splittet, tause– er det ikke lenger åpenbart hva jeg ville valgt. Stillheten de rommer er ikke tom. Den dirrer.

Kanskje er det dette et dilemma egentlig er: ikke bare et valg mellom to onder, men en påminnelse om at vi ikke vet hva vi velger bort før vi står midt i det. Og kanskje er det dette Norments utstilling handler om: å lære seg å lytte – også til det som ikke lenger er der.