Gjennom en dag med tegning, film og samtale inviterer Zheng Bo oss til å senke tempoet og rette oppmerksomheten mot det som vanligvis forblir i bakgrunnen. I møtet med planter åpner det seg nye spørsmål om tid, relasjon og hvordan vi forstår vår plass i et større økologisk fellesskap.

Hva vil det si å være i relasjon med planter - ikke som noe vi betrakter, men som noe vi deler tid og rom med? Dette er et spørsmål som ligger til grunn for møtet med Zheng Bo, en kunstner og teoretiker som arbeider i skjæringspunktet mellom økologi, kunst og levd erfaring.

Gjennom en dag som beveger seg fra det fuktige drivhuset i Botanisk hage til filmvisning og samtale på Kunstnernes Hus, inviteres vi inn i en praksis som utfordrer hvordan vi ser, lytter og forholder oss til verden rundt oss. Denne teksten følger vår opplevelse av arrangementet - fra kroppslig nærvær til refleksjon - og forsøker å nærme seg det som oppstår i møtet mellom menneske og planter.

Victoriahuset
Vårt første møte med Zheng Bo begynte inne i det levende rommet til Victoriahuset,introdusert av kunsthistoriker Anna Grasskamp, professor i kunsthistorie og visuelle studier ved Universitetet i Oslo. Vi fikk først en kort introduksjon til Botanisk hage og selve drivhuset, før vi som deltakere ble invitert inn i en annen måte å erfare kunst på.

Fra bassenget i hovedrommet i victoriahuset. Foto: Ann Sofie Stensaker

I drivhuset introduserte Zheng Bo den første øvelsen tai-chi-øvelse. I stillhet beveget vi oss rundt bassenget i midtrommet, mens vi forsøkte å følge rytmen i pusten og hans langsomme bevegelser. Gradvis endret rommet karakter. Stillheten ble merkbar, nesten fysisk, og spredte seg som bølger mellom oss. Armene løftet og senket seg i en rolig, flytende rytme, og vi opplevde etter hvert at vi ikke bare befant oss i rommet, men ble en del av det - omgitt av planter, fuktighet og pust.

Etter øvelsen delte Bo en personlig historie om sitt forhold til meditasjonen, en praksis han har med seg fra barndommen, og som hans mor fortsatt utfører. Dette ga øvelsen en ekstra dimensjon, som knyttet det kroppslige og sanselige til noe mer personlig og levd.

I neste øvelse, som også var den siste inne på Victoriahuset, får vi utdelt papir, blyant og en liten blokk som skal støtte arket. I denne øvelsen forklarte Bo rolig at vi nå skulle sitte i stillhet og tegne plantene rundt oss i tjue minutter. Det var ingen krav om perfeksjon, ingen forventning, men heller en intim stund, kun for en selv. Tegningen skulle ikke måles i resultat, men i oppmerksomhetens dype nærvær, den stille forbindelsen i møte med naturen.

Fra tegneøkten i Victoria huset i botanisk hage. Foto: Ann Sofie Stensaker

Spredt rundt i stillhet, sitter vi og tegner plantene. De subtle lydene fra vanndammen kommer frem, og blander seg med lyden av blyanter som treffer papiret. Når tiden er ute ber Zheng Bo ber oss forsiktig om å berøre plantene vi har tegnet og lukte på dem. Han kommenterer at dette er slik vi kan huske plantenes essens bedre.

Gesten virker enkel, men peker mot noe mer grunnleggende i Zheng Bos praksis: ideen om at planter ikke bare er objekter for observasjon, men vesener man kan etablere en form for relasjon til.

Fra visning av film og panelsamtale på kunstnernes hus. Foto: Ann Sofie Stensaker

Kunstnernes Hus
På Kunstnernes Hus blir vi introdusert for tre av Zheng Bo sine filmer: Phoenix (2024), Pteridophilia 3 (2018) og The Political Life of a Coral Lagoon 1 (2025). Overgangen fra det stille, fuktige drivhuset til byens mer hektiske omgivelser er merkbar, men samtidig tar vi med oss en form for ro inn i visningsrommet - som om oppmerksomheten fra tegneøvelsen fortsatt sitter i kroppen.

Den mest omtalte av filmene er Pteridophilia 3. Her iscenesetter Zheng Bo en serie erotiske møter mellom mennesker og bregner. Kroppene som beveger seg gjennom skogen er nakne; plantene berøres, omfavnes og penetreres. Filmens eksplisitte seksualitet er vanskelig å overse, og den opererer bevisst på grensen mellom økologisk refleksjon og provokasjon.

Møtet mellom menneskekropp og planter kan leses som en metafor for en radikal form for intimitet - en oppløsning av grensene mellom menneske og natur. Samtidig utfordrer den våre etablerte forestillinger om hva intimitet er, og hvem (eller hva) den kan omfatte. Nettopp ferdig balanserer filmen også på kanten av sitt eget sjokkelement; den risikerer at provokasjonen overskygger refleksjonen.

Opplevelsen vekker ulike reaksjoner hos oss.
Kazhin reagerer først med overraskelse: dette var langt mer intimt enn forventet - nesten overveldende i sin direktehet. Ann Sofie følger opp med en annen inngang, og peker på hvordan filmen åpner for en ny måte å tenke på forholdet mellom natur og intimitet. Sammen blir det tydelig at det nettopp er denne spenningen - mellom det fremmede, det ubehagelige og det tankevekkende som gir filmen sin kraft.

Zheng Bo som introduserer til filmene som skal vises. Foto: Ann Sofie Stensaker

I Phoenix skifter tempoet. Her arbeider Zheng Bo med en roligere og mer ettertenksom rytme. Bildene får vare lenger, og oppmerksomheten flyttes fra det eksplisitte til det observerende. Kameraet hviler på planter og landskap, og lar dem tre frem i sitt eget tempo. Det er ikke en fortelling i tradisjonell forstand, men heller en visuell utforskning der plantelivet gradvis får en form for egen tilstedeværelse. Denne langsomheten åpner for en annen type erfaring, hvor betrakteren inviteres til å se, heller enn å reagere.

I The Political Life of a Coral Lagoon 1 utvides perspektivet ytterligere ved å rette oppmerksomheten mot havet. Korallhavet fremstår som et komplekst og sårbart økosystem, der ulike arter eksisterer i en finstemt balanse. Filmen peker også mot en politisk dimensjon: spørsmål om overlevelse, sameksistens og menneskelig påvirkning trer frem som en underliggende struktur i bildene.

Samlet peker filmene mot en sentral ambisjon i Zheng Bos praksis: å forestille seg en verden der mennesket ikke lenger står i sentrum, men inngår i et større nettverk av livsformer - der relasjoner mellom arter ikke bare observeres, men også erfares og utfordres.

Panelsamtalen
Etter visningen samles vi til en panelsamtale ledet av Anna Grasskamp, hvor Zheng Bo møter flere stemmer fra kunst- og forskningsmiljøet i Oslo. Samtalen bringer oss ut av filmens visuelle språk og inn i en mer refleksiv ramme - men uten at opplevelsen fra tidligere på dagen slipper taket.

Snarere begynner enkelte av erfaringene å falle på plass.

Et av de mest interessante perspektivene som løftes frem, er ideen om å lære av planter - ikke som objekter vi studerer, men som livsformer vi kan stå i relasjon til. Dette gir plutselig en ny inngang til øvelsen i Victoriahuset. Tegningen fremstår ikke lenger bare som en meditativ praksis, men som et forsøk på å justere hvordan vi retter oppmerksomheten vår; bort fra kontroll og representasjon, og mot tilstedeværelse og samspill.

Panelsamtale på kunstnernes hus. Foto: Ann Sofie Stensaker

Samtidig blir det tydelig hvordan denne tankegangen også ligger til grunn for filmene. I Ptredophilia 3 presses denne relasjonen til det ytterste, nesten til det ubehagelige, mens Phoenix og The Political Life of a Coral Lagoon 1 åpner for en mer stillferdig form for lytting. Samlet peker det mot en praksis der mennesket ikke lenger er sentrum, men en deltaker i et større økologisk nettverk.

Et annet spor i samtalen knytter natur til politikk. Zheng Bo beskriver hvordan hans interesse for planter vokste frem med politiske hendelser i Hong Kong, hvor begrensninger i det offentlige rom førte ham nærmere naturen. Dette gir arbeidet hans en ny dimensjon: ikke direkte aktivisme, men som en form for oppmerksomhet rettet mor andre måter liv organiserer seg på.

Dette åpner også for en bredere refleksjon. Ideer om “natur” har historisk vært tett knyttet til forestillinger om tilhørighet og identitet - noe som kan spores i kunsthistorien, der landskap ofte har fungert som symboler på nasjon og kultur. I lys av dette fremstår Zheng Bos praksis som en forskyvning av dette perspektivet: fra natur som representasjon, til natur som relasjon.

Samtalen beveger seg også inn på spørsmålet om hvem som egentlig har tilgang til naturen. Flere peker på hvordan friluftsliv i dag ofte er knyttet til bestemte kulturelle forestillinger - om utstyr, kunnskap og livsstil - noe som kan gjøre naturen mindre tilgjengelig for mange. I dette lyset kan Zheng Bo sine arbeider forstås som et forsøk på å forestille seg andre måter å være i naturen på: ikke heroiske eller kontrollerende, men åpne for gjensidige påvirkning mellom arter.

Det som likevel gjør størst inntrykk, er hvordan filmene speiler erfaringene fra tegneøvelsen i Victoriahuset. Begge peker mot en kunstnerisk tilnærming som forsøker å endre hvordan vi opplever tid i møte med verden. I stedet for å observere naturen på avstand, oppfordres vi til å tilbringe tid med den.

I Bos praksis skjer det også en forskyvning i hvordan politikk oppfattes. I stedet for å fremsette store erklæringer eller tydelige aktivistiske handlinger, retter verkene oppmerksomheten mot noe mer dempet og subtilt. Å bruke tid på å tegne en plante kan virke som en enkel og ubetydelig handling, men i denne konteksten får det en ny og dypere mening. Oppmerksomhet og tilstedeværelse blir en form for omsorg, som samtidig kan leses som en stille, men kraftfull politisk handling.

I en tid hvor økologiske utfordringer ofte formidles gjennom tall, klimamål og dystopiske fremstillinger, velger Zheng Bo en annen vei. Han retter blikket mot det som allerede omgir oss, men som sjelden får plass i våre politiske narrativer. Planter, mose, koraller og andre livsformer trer frem som aktive deltakere i et større økologisk fellesskap, og ikke bare som bakgrunn for menneskets historier.

Dette var ikke bare en invitasjon til et arrangement, men en oppfordring til å se planter, ikke som symboler eller dekorative elementer, men som levende organismer med egne rytmer, uttrykk og relasjoner. Zheng Bo åpner for en dypere forståelse, som kanskje strekker seg lengre enn vi først kunne forestille oss. Han gir ikke klare svar på hvordan vi skal løse økologiske kriser, men inviterer oss til å se og lytt, med større tålmodighet til verden vi deler. På denne måten peker hans praksis mot en form for omsorg og politisk gest som handler om oppmerksomhet, nærvær og anerkjennelse av det mangfoldige livet rundt oss.

I relasjon med planter: en dag med Zheng Bo

Å bli satt i ett vanskelig dilemma