Utstillingsbilde, Space Making. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen

Hvordan kan maleri skape rom på billedflater som sprer seg ut i arkitekturen, kropp og sinn? Utstillingen Space Making ved Astrup Fearnley Museet gir flere poetiske, sanselige og strukturelle svar på dette spørsmålet. Her er det ikke snakk om å vise enkle lerreter hengt opp på en vegg, men å la maleriets muligheter strekke seg utover flaten og inn i rommet. Kurateringen lykkes i å fremheve nettopp dette: et mangfold av kunstneriske stemmer får snakke sammen, uten at det føles påtvunget eller fragmentert.

Det er noe innbydende i hvordan utstillingen åpner. Man går ned en trapp og inn i et stort, luftig rom som nesten føles som en pause fra det travle Oslo utenfor. De første verkene man møter, blant annet av Julia Rommel og Hanne Borchgrevink, fungerer som en forsmak på det som venter lenger inn. Farger og former antydes, og intensiveres gradvis gjennom utstillingen. Det gir en følelse av at man er på vei inn i noe, ikke bare passerer gjennom et galleri.

Denne dramaturgien videreføres i neste rom, hvor volumet åpner seg ytterligere og gir plass til verkene, både de som henger på veggene og de som svever fra taket. Vivian Suters verk på tekstil er ikke stive, men beveger seg lett i romluften. De danser nesten umerkelig og gir rommet et organisk preg, som bryter opp og mykner arkitekturen. Bak disse svevende verkene henger en mosaikk av overlappende bilder helt opp mot taket. Dette fyller ikke bare veggflaten, men gir rommet en følelse av dybde, både fysisk og assosiativt.

Et annet rom, dominert av søyler, skaper en ny atmosfære. Her roer tempoet seg, og bildene åpner seg som stille pusterom. Verkene til Miyoko Ito har en subtilitet som minner om østasiatisk tusjteknikk, men er malt i olje. De skaper illusjoner av dybde gjennom en geometrisk preget stil, og oppleves nærmest som portaler. De geometriske formene forsterkes i samspill med Robert Burniers skulpturer i samme rom, laget i aluminium, men formet som krøllet papir. Disse skulpturene tilfører rommet rytme og volum uten å forstyrre roen. De viser også en annen type rom, en slags transformasjon, der noe tungt og metallisk gis et lett, nesten illusorisk uttrykk. Akkurat som Itos malerier gir inntrykk av at man kan ta et skritt inn i bildet, leker Burniers skulpturer med sansene og forventningene våre.

Romfølelsen forsterkes ikke bare gjennom illusjon og perspektiv, men også ved å åpne opp prosessen bak verkene. Hos Vegard Vindenes ser man tydelige spor av tilblivelse, blyantstreker, fargeprøver og åpne flater gir betrakteren innblikk i selve arbeidet. Disse verkene, vist i kombinasjon med Burniers skulpturer i andre etasje, utforsker det geometriske med stor presisjon, men uten å skjule veien dit. Ett av maleriene, Utpost 1, skilte seg særlig ut for meg.

Den mykere bakgrunnen står i kontrast til de harde, presise formene i forgrunnen. Jeg opplevde at dette verket forbinder hele rommet sammen. Formene i maleriet speilet Burniers skulpturer, og det føltes som om de samarbeidet på tvers av materialer og uttrykk.

Noen av utstillingens sterkeste øyeblikk oppstår når enkle motiver rommer store følelser. Hanne Borchgrevinks malerier, som ofte tar utgangspunkt i husformen, beveger seg mellom det arketypiske og det poetiske. Ett verk, Enkelt hus, Svart, er nesten helt mørkt, men under det sorte skimrer et dypt blått lag. Det føltes som om rommet i bildet pustet sakte. Et annet, Løe (1998), viser en enkel husform mot en intens grønn bakgrunn, og skaper en følelse av å stå midt på en eng, med vinden i ryggen. Bildene hennes forklarer ingenting, de får deg til å føle.

Det finnes også steder i utstillingen hvor den kuratoriske balansen utfordres. I ett rom oppleves fargene i verkene som et litt for voldsomt brudd med den ellers neddempede rytmen. Atta Kwamis verk, Money Can’t Buy, består av et fargerikt skur midt i rommet, en installasjon som peker mot noe performativt og stedsspesifikt. Det gir mening innenfor utstillingens idé, men bryter samtidig med den indre stillheten som preger de øvrige rommene. Likevel fungerer dette bruddet som en nødvendig friksjon, en påminnelse om at rom ikke bare skal bekreftes, men også utfordres.

Utstillingen Space Making handler kanskje først og fremst om hvordan kunst kan være et sted. Ikke en flukt, men en forankring. Den viser at rom kan skapes gjennom farge, bevegelse, fravær og sammenstilling, og at maleri fortsatt har en kroppslig, fysisk og emosjonell kraft. Dette er en utstilling som åpner seg best når man gir den tid. Og som gir noe tilbake: et rom, eller flere, som blir igjen i deg etterpå.

Space Making på Astrup Fearnley: Kunsten som bygger rom

Let’s play: Steinar Haga Kristensens ULTRAIDENTIFIKASJONSPAVILJONG

Estetisk appetitt - Ny nordisk. Mat, estetikk og sted