MELK - “join joints”
Utstillingsfoto: join joints, Melk Galleri, fra venstre; pedknots #1-#3. (2025), C-Print.
MELK: Ingrid Eggen - “join joints”
14.08 - 07.09.2025
Ingrid Eggen. pedknots #2, (2025). C-print. 97 x 117 cm. Melk Galleri, Oslo.
Allerede når jeg trer inn i lokalene til Melk på Frogner er jeg hyperbevisst min egen kropp. Det er en spesielt lummer kveld, hvor kombinasjonen av regn og høye temperaturer gjør at svetten setter seg med en gang man beveger seg innendørs. På Melk kjenner jeg også lukten av alle kroppene som er tematikken for Ingrid Eggens utstilling “join joints”. Dette er den andre i Eggens serie med utstillinger med “mål om å skape et alternativ, kroppslig og kulturhistorisk atlas”. Jeg har trodd at jeg er kjent med kroppen, ettersom jeg har bodd i en i 23 år, men “join joints” snur allikevel opp ned på min oppfatning av dens visuelle muligheter.
Utstillingen kan forstås som et fotografisk narrativ fra figurasjon til abstraksjon, hvor Eggen rammer inn det kroppslige på en ny måte. I det første rommet blir en møtt med fotoserien “pedknots” hvor føtter er fotografert i en variasjon av sære stillinger. Ved å pushe mulighetene for hva en fot kan gjøre oppstår nye former; pedknots #2 ser mer ut som en hånd, mens i pedknot #4 er tærne helt krøllet under foten – det ser mer ut som en hov enn en menneskefot. Fra venstre går bakgrunnen i verkene gradvis fra hvitt til en turkisaktig lyseblå, som står pent mot det rosa skjæret fra huden. I det andre rommet tilsier dette en overgang fra det figurative til det mest abstrakte.
Ingrid Eggen. pedknots #4, (2025). C-print. 117 x 97cm. Melk Galleri, Oslo.
I Limbits kan det virke som at Eggen plutselig har forlatt fotografi-mediets realisme totalt, til fordel for en klar abstraksjon. Fargepaletten med rosa og turkis videreføres og forsterkes. Rammene følger også denne fargeovergangen, et grep som kunne virket overtydelig, men som geleider oss godt gjennom utstillingens narrativ. For her lures synssansen; det er ikke abstrakte malerier, men nærbilder av stykker og deler av en kropp? Plutselig kjenner jeg igjen fregner, hår og bein under hud – et menneske. Ved å zoome helt inn, er det nærmest umulig å gjenkjenne kroppens former. Favorittmotivet til kunsthistoriens mest figurative malere, har Eggen totalt abstrahert. I dette er det også en fremmedgjøring av det kroppslige; det er noe vagt menneskelig ved det, men som ved første øyeblikk er vanskelig å sette fingeren på.
Jeg opplevde den samme menneskelige assosiasjonen i Daniela Bergschneiders Beginning, Becoming, som nylig åpnet på Format, der knokkelligende porselen viklet inn i nylon skaper foruroligende organiske former. I Eggens limbits derimot er det fremmede mer vakkert enn foruroligende. Via en nøye gjennomtenkt lyssetting og en atmosfærisk palett, fremtrer kroppens skulpturelle egenskaper. Et særlig godt eksempel er limbits #10 og #11 som utgjør utstillingens klimaks, opp trappen i rommets kortende. Her er kroppens kjennetegn stykket opp og redusert til kun dens konvekse og konkave former – et landskap heller enn noe individuelt menneskelig.
Ingrid Eggen. limbits #11, (2025). Inkjet print. 75 x 100. Melk Galleri, Oslo.
Ingrid Eggen. limbits #10, (2025). Inkjet print. 75 x 100. Melk Galleri, Oslo.
De samme observasjonene hentes også frem i utstillingsteksten skrevet av Ruby Paloma. I form av en liten novelle er det en forfriskende utstillingstekst som virker sammen med verkene, der den tilføyer og fordyper det visuelle inntrykket. Jeg personen i novellen gjør de samme observasjonene som utstillingen, i det den beskriver hvordan helt nye former oppstår ved å observere et menneske stykkevis og delt. Slik oppsummeres utstillingens kunstneriske prosjekt, samtidig som den også understreker dens humanistiske undertone. "Jeg tror kroppen vår er det mest intelligente ved oss" sier jeg-personen og stiller med det spørsmålet om vi ikke er mer definert av våre kroppslige finurligheter, enn intellektet. I dette utforsker utstillingen om kroppen på samme måte kan være et medium hvor en annen type intelligens trer frem. Abstraheringen er sånn sett ikke fremmedgjørende, men synliggjør aspekter ved det kroppslige som uttrykker noe annet enn vi er vant med.
Utstillingsfoto: join joints, Melk Galleri fra venstre; limbits #1-#6, #11, #12, (2025). Inkjet print
Med de gjentagende motivene og fargepalletten, kunne utstillingen oppleves som repetitiv. Derimot oppleves det som en nøye balansert helhet, hvor det ene rommet oppfattes som en forlengelse av det andre. Sammen gjør de “join joints” til en helhetlig sanselig opplevelse, og en utstilling som oppnår å fremstille et nytt blikk på det mest hverdagslige og nære - vår egen kropp.