Munthes Design
Til jul ønsket jeg meg en bok om Gerhard Munthe. Den boken fikk jeg ikke, og nå er den ikke lenger lagerført hos Nasjonalmuseet. Denne teksten er meg som kompenserer for det tapet.
GERHARD MUNTHE, Eventyrværelset. Holmenkollen Turisthotell. Foto: Anders Beer Wilse / Oslo Museum.
Norges "første" industridesigner Gerhard Munthe (1849-1929) startet nøkternt nok med helt vanlige, streite landskapsbilder. Man kan likevel ikke klandre ham for det, når både den nasjonale og internasjonale kunstutdannelsen og connaisseurene i miljøet vektla og favoriserte nettopp det. Jeg setter også pris på slike motiv, men ikke når det kommer til Munthe, da forventer jeg mye mer. Munthes friske stil begynte under en periode med sykdom, da han begynte å tegne dekor og ornament. Dette utviklet seg, og om ikke lenge begynte Munthe å designe møbler og hele interiør.[1]
Gerhard Munthe var opptatt av rimelig, men godt design i beste smak for massene. Han ville begrense utenlandske inspirasjoner, fordi han mente de gjorde oss “hjemløse i vor egen stue”.[2] Han var en del av dem som ville avle frem god norsk designsmak. Inspirasjonene var mange, men i all hovedsak norske folkeeventyr, folkekunst og norsk middelalder.[3] Så hvordan spilte middelalderimpulsene i praksis inn på Munthes søken etter en "norsk" stil, og lyktes han i det hele tatt?
Eventyrværelset
GERHARD MUNTHE, Bildeteppe (Friere), 1903. Håndvevd med bomullsgarn i renningen, ullgarn i innslaget, billedvev i gobelinteknikk, 184 x 219 cm. Produsent: Nordenfjeldske kunstindustrimuseums atelier for kunstvæving. Oslo: Nasjonalmuseet. Stiftelsen Kunstindustrimuseet, Designsamlingene.
Norske bygg i dragestil har en stygg vane med å brenne ned. Holmenkollen turisthotell II (det første brant også ned) var ikke noe unntak. Dette mektige byggverket, og Eventyrværelset med det, smuldret til aske i 1914. Dette har ført til at det kun finnes enkelte svart-hvite bilder igjen av det som dokumenterer denne overveldelsen (på godt og vondt) av et rom. Det som er så synd med nettopp det, er at disse bildene mangler alt av Munthes fantastiske koloritt, men vi får rutte med det vi har, detaljer er det mange av.
Munthe så mye til den middelalderske kirkekunsten for inspirasjon. Ikke bare med tanke på kunstens tilgjengelighet for folket, men også med den detaljerte og dekorative treskjæringen – hvilket likeså godt kan være adoptert fra vikingtiden.[4] Det er også moro at Munthe har gjenopptatt kirkens tradisjon med visuelle allegorier, som fremstiller historier fra folketunge for de som ikke kan lese dem selv. Men istedenfor at Jesus henger på korset, er det eventyr om middelalderske prinser, prinsesser og vikingenes høvdinger. Oppklarende tekst trenger jeg likevel, siden slike historier dessverre har falt ned i obskuriteten.
Vegger og tak
Veggene er fulle av egentlig tilfeldig dekor, som er mer i tråd med Munthes Art Nouveau-inspirasjon enn den middelalderske. En ting skal dekoren ha, og det er at hverken du eller jeg la merke til varmeovnen nede i høyre hjørne av bildet. På veggene i Eventyrværelset ser vi to bildemotiv skjært inn i veggen som en relieff av treverk. Deres eventyrlige overnaturlighet spiller inn på den lange middelaldernattens mørke, mystikk og trolldom. Til venstre er det en nedskalert versjon av bildevevdesignet hans Friere (1892), bare med antall kvinner og bjørner delt på tre, og til høyre har vi Døren i Berget (1895), som uten videre forklaring trygt kan sies å være middelalderinfluert. Disse motivene har vi tegninger og veggtepper av i dag, og selv om vi kan regne med at veggene var i brunt, gir disse bildene oss endelig en idée om hva slags andre farger som var brukt i dette værelset.
GERHARD MUNTHE, Døren i berget (1895). Pensel, akvarell og gouache over blyant på papir, 568 x 827 mm. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, The Fine Art Collections.
Veven til Munthe
Munthe har en vanvittig egenartet stilisering over vevkartongene (vevdesignene) hans. De er ganske barnlige, med enkle linjer og knæsje farger som ikke bare gjør dem lett fordøyelige, men også lette å lage. Vevkartongene hans gir sterke assosiasjoner til middelaldersk kirkemaleri, med deres flate og figurativt enkle orientering. Kirkens middelalderkunst la ikke vekt på det naturalistiske ved maleriene – man skulle bare få med seg historien og moralene, ikke bli lurt til å tro at Jesus faktisk satt fryst i en 50 x 200 cm altertavle. I Munthes fremstilling av eventyr og mytologi, så han også naturalismen som et ubrukelig virkemiddel. I hans bildevevdesign “bliver det 'rigtige' galt og det unaturlige rigtig”.[5] Dette synet var veldig beleilig med tanke på veven og trådens materialitet. Som designer hadde Gerhard Munthe en deilig forståelse for håndverkets egenskaper og vanskeligheter. Han forstod at det var begrenset med hvor intrikat vevkartongen kunne være og hvor komplekst trådene kunne trekkes og tvinnes før “tegningen overalt fortrædiger tråden” og gjør veven “meget pinligt” å se på.[6]
Den jævla stolen
JOHAN BORGERSEN (produsent) & GERHARD MUNTHE, Stol fra Eventyrværelset, armstol i utskåret og bemalt furu, H 108,7 x B 61 x D 66,5 cm. Stiftelsen Kunstindustrimuseet, Designsamlingene.
I kunsthistorien, men også spesielt når det kommer til design, er det en ravende glorifisering og heroisering av kunstnere og designere. Denne stolen blir hyllet og høynet som et arketypisk, guddommelig eksempel på Munthes design. Men ta stolen ned fra pidestallen, og inn under kjøkkenbordet så ser den jo rett og slett forferdelig ut. Misforstå meg rett, stolen er fascinerende og (relativt) fungerende som et tilslag til Eventyrværelset, ikke synlig i fotoet, men ikke som et møbel i seg selv. Stolen er som mye av Munthes kunstnerskap påvirket av Art Nouveau, så dermed er gesamtkunstwerk et nøkkelord her, altså at stolen tilhører en større helhet slik hele bygget egentlig gjorde. Men selv om stolen matcher taket, virker komplementering fremtvungen. Som om stolen skal gjøre rede for det merkelige taket, eller taket for stolen. Stolen fra Eventyrværelset er kul nok den, men ser ut som noe man hadde plassert i et middelaldersk Hoppeloppeland – men så var kanskje også Eventyrværelset tiltenkt barna.
For å ikke bare fullstendig gruse Gerhard Munthes interiørkonvensjoner, kan vi se på Munthes eget hjem i Lysaker (som også brant ned). Huset viser til hvordan han lot de bondske, men også personlige strømningene flyte i designet sitt. Eventyrværelset er på lik linje et helt fantastisk, middelalderinspirert, norsk stykke interiørarkitektur. Forskjellen fra Fra Munthes hjem (Leveld) Forstuen (1902) og Eventyrværelset fra Holmenkollen turisthotell, er likevel den at jeg ikke kan fatte og begripe hvordan man skulle klare å nyte en middag i Eventyrværelset uten å utvikle intens hodepine.
Håkonshallen
Håkonshallen ble bygget på 1250-tallet, og har blitt brukt til en rekke formål rettet mot det kongelige sjikt. Med andre ord, har denne hallen faktisk vært brukt av de middelalderske prinser og prinsessene eventyrene taler om! Byggets interiør brant ned i 1393, 1395, 1428, 1429 og 1520 etterfulgt av (ifølge Munthe) flere “forstyrrelser og fornedrelser”,[7] men nådde ikke toppen av kransekaka før under andre verdenskrig, da et tysk ammunisjonsskip i havnen utenfor eksploderte og fullstendig raserte Gerhard Munthes innredning av bygget.[8] Det destruerte interiøret var basert på tanken om at det er nærmest umulig å lage en middelaldersk stilkopi slik det opprinnelig hadde vært. Kunstneren har istedenfor sett på ulike impulser som kan ha preget den middelalderske innredning. F.eks.: siden byggets fasade tilhører gotikken, hentet Gerhard Munthe inspirasjoner derfra, noe som er veldig tydelig i freskene (veggmaleriene). Han har likevel lagt formspråket “op til sin Tids Stil”, altså tilpasset det samtiden, for å sørge for “Intimitet” og “Tidsfarve” til hallen.[9] Likheten mellom veggdekorasjonene i Håkonshallen og Eventyrværelset tatt i betrakting, har denne tanken uten tvil også vært drivende i hans norsk-middelalderske stilsøken på generell basis.
GERHARD MUNTHE, Fra Munthes hjem (Leveld) Forstuen (ca. 1902), Gouache, sort stift og akvarell på papir, 359 x 440 mm. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene.
Selv ikke en designer som Gerhard Munthe kunne alltid treffe blink, men i sin søken etter en "middelaldersk", "norsk" designstil, vil jeg si at han traff ganske godt. Det eneste han egentlig feilet ved var selve kommersialiseringen av stilen. Det har vært flere mislykkede forsøk på å belære og "oppdra" det norske hjems interiørpreferanser, men man kan ikke banke "god" smak ned i hodet på en hel nasjon heller. I dag er Munthes design blitt eksklusivt museumsvare og hinsides dyre auksjonsartikler, istedenfor allment eie slik det var tenkt av designeren selv. Man kan si at på samme måte som kirken var stedet man måtte dra for å se kunst i middelalderen, er museet nå blitt stedet vi må dra for å se Munthes middelalderdesign, og ikke minst (og heldigvis) det eneste stedet å se den forferdelige Stolen fra Eventyrværelset.
Litteratur
[1] Store Norske Leksikon Online, s.v. “Gerhard Munthe”, Oppsøkt 30/01/2025 https://nkl.snl.no/Gerhard_Munthe
[2] Munthe, Gerhard. Minder og meninger fra 1850 aarene til nu: Med samtidige tegninger fra kunstnerens samlinger. Kristiania (Oslo): ALB.CAMMERMEYERS FORLAG, 1919. Side 58.
[3] Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det norske Samlaget, 1998. Side 247
[4] Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det norske Samlaget, 1998. Side 247.
[5] Munthe, Gerhard. Minder og meninger fra 1850 aarene til nu: Med samtidige tegninger fra kunstnerens samlinger. Kristiania (Oslo): ALB.CAMMERMEYERS FORLAG, 1919. Side 60
[6] Munthe, Gerhard. Minder og meninger fra 1850 aarene til nu: Med samtidige tegninger fra kunstnerens samlinger. Kristiania (Oslo): ALB.CAMMERMEYERS FORLAG, 1919. Side 61-62
[7] Munthe, Gerhard. Minder og meninger fra 1850 aarene til nu: Med samtidige tegninger fra kunstnerens samlinger. Kristiania (Oslo): ALB.CAMMERMEYERS FORLAG, 1919. Side 118-119
[8] 118-119 Digitalmuseum, “Håkonshallen”,Hentet: 26/02/2025. https://digitalmuseum.no/011085439863/hakonshallen
[9] Munthe, Gerhard. Minder og meninger fra 1850 aarene til nu: Med samtidige tegninger fra kunstnerens samlinger. Kristiania (Oslo): ALB.CAMMERMEYERS FORLAG, 1919. Side 118-124