Hanne Friis, Tonje Plur og Outi Pieski - et bilde av samtidens mangfoldige tekstiluttrykk

I Norden har vi lange tradisjoner for tekstilkunst. Tenk navn som Frida Hansen, Hannah Ryggen og Synnøve Anker Aurdal. Disse har gått inn i kunsthistorien, men hva med de som er en del av kunstscenen nå? Det er kanskje vanskelig å trekke frem noen få ettersom vi er produkter av vår samtid, men jeg har noen navn som for meg beviser at den nordiske tekstiltradisjonene fremdeles holder rot. Jeg har valgt å trekke frem en liten bukett som markerer seg i dag med nye, spennende og særegne uttrykk. 

Hanne Friis

Med en utstilling på Vigelandmuseet nylig lagt bak seg er Hanne Friis i dag et kjent kunstnernavn. Hennes evne til å få tekstil til å se ut som helt andre materialer viser til en tydelig visjon og gjennomføringsevne. Under utstillingen “Sirkulasjon” på Vigelandmuseet kunne en se hvordan noen verk som Dans og Metallisk Krater virket tunge som metall, og dette grunnet av et bevisst valg av tekstilstoff. Verkene er egentlig så taktilt at man må gå veldig nær, og studere objektet for å se at dette ikke bare er en haug med kjetting. Trangen til å ta på verket har aldri vært mer tilstede enn på hennes temporære værk innimellom de kjente skulpturen av Gustav Vigeland.

Hanne Friis, Nye ornamenter I (2017), Skulptur, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foto: Freia Beer

Denne utstillingen er ikke det eneste jeg ønsker å nevne i relasjon til Friis. Det er nemlig et verk som støtt og stadig dukker opp i tankene mine. Verket Nye ornamenter I rommer intet mindre enn et stykke kunsthistorisk assosiasjon for meg. Verket består av forskjellige typer tekstiler i ulike rosanyanser. Stoffene er sydd sammen til en abstrakt masse, og det er egentlig først når du kommer nær verket at man ser teknikken og de ulike stoffene enheten er laget av. Hengende fra taket har tyngdekraften en fremtredende rolle. Kombinasjonene av elementene får verket til å fremtre som et stykke kjøtt. Som hengende slakt fra en av de klassiske slakterbutikkene der kjøttet er på utstilling for mulige kjøpere. På lik måte er verket til Friis hengt opp for betraktning. Denne sammenligningen er nesten urettferdig ettersom hos en slakter kan du inspisere og lukte på produktet du vurderer, men Nye ornamenter I blir “forbudt kjøtt” ettersom det ‘bare’ er på utstilling.

Den kunsthistoriske assosiasjonen går til Rembrants kjente maleri Slaktet Okse. Her er også sensasjonen av tyngdekraften med på å definere hva vi ser; tyngden av den slaktede oksen i maleriet. Likevel er det viktig å bemerke at Friis verk er abstrakt. Det er aldri beskrevet som et stykke kjøtt, det er det jeg som tildeler det. Likevel oppleves det som at det estetiske blikket på kjøtt og slakt, som flere kunstnere gjennom tidene har vært opptatt av, er blitt fanget i verket til Friis, med dette myke, plysjete rosa stoffet. Tekstilene lever, eller om vi skal tenke på det som slakt; det har levd.

Tonje Plur 

Tonje Plur, Perlebroderi på tova digitalstrikk (2022)

Tonje Plur har gitt tekstilkunst en glitrende ny look og i mikroutstillingen “Døser i sola, danser i skyggen” hos Mikrogalleri Nor fra sommeren 2022, der hun fanget essensen av ferie og barndom ved bruk av tekstil. Først kan jeg si at en mikroutstilling er kanskje ikke det en tror. Det er ikke bare en liten utstilling, men utstillingslokalet er i miniatyr; som et dukkehus. Så det er en liten fryd i seg selv å se kunst på denne måten; å gli øynene fra rom til rom uten å måtte forflytte seg noe særlig, bare navigere med blikket. Dukkehus-preget forsterker utstillingens innhold, nemlig barndom. Det var denne evnen til å fange essensen av ferie og barndom i sin tekstilkunst på en bemerkelsesverdig måte, som fikk meg til å bli begeistret over Plur sin kunst. 

Konseptet barndom som et tema gjør utstillingen personlig. Plur beskriver sommerferiene sine på Hvaler som hennes inspirasjon. Denne personlige tilnærmingen fra kunstneres side åpner også opp for en personlig tilnærming fra betrakterens side. Temaene gjør at fokuset mitt skifter til mine egne opplevelser, minner og følelser. 

Dermed projiserer jeg dette på kunsten foran meg, selv om Plurs sommerminner fra Hvaler ikke er lik mine barndomsminner. Mine ferier i barndommen var på en hytte i Trøndelag, og i stedet for kyst, sol og bading slik som Plur kanskje viser til, forestilte jeg regnvær, lyng og våt myr i hennes mer abstrakte verk. Verkene fra rommet øverst til høyre blir for meg et stykke mose dratt rett ut fra landskapet jeg beskriver. Likevel kan en se at dette mest sannsynlig er skvulpende vann med tang og tare flytende opp mot overflaten i Plurs sommerminner fra sin barndom. Hun fanger landskap i konstruerte miniatyr-veggtepper, og med små perler får hun verkene til å oppfattes som et lite stykke natur. Det er ikke et figurativt landskap, men hun har fanget sensasjonen av landskap. 

Det er natur, personlige minner og intimt.


Outi Pieski 

Outi Pieski, Crossing Paths (2014). Foto: Nordnorsk Kunstmuseum

Kunstnerne nevnt i denne teksten drar jeg frem for deres nytenkende uttrykk, og dermed fortjener Pieski en plass. Pieski arbeider med både maling, collage og installasjoner. Så bakgrunnen for å dra frem henne er hennes installasjoner som er inspirert av samisk tekstiltradisjon. Det tradisjonelle elementet blir blandet med originale og nyskapende uttrykk, noe som gir flere av Pieskis kunstinstallasjoner helt unike kombinasjoner. 

Hennes visjoner innenfor tekstilkunst kan virke å være en abstraksjon av landskap, noe som  verket Crossing Paths gir uttrykk for. Noen ser et tundralandskap eller en vidde, andre ser nordlyset. Likevel er det material-inspirasjonen bak verket som gir det en ekstra dimensjon, nemlig samiske klær og søm. Tekstiltrådene i Crossing Paths, som danner duskene, er laget slik som på tradisjonelle samiske sjal. Inspirasjon fra samiske klesdrakter bemerker identitet og tilhørighet ettersom dette er sentralt når man bærer en kofte. Kofter kan fortelle mange historier, alt fra sivilstatus til slektskap og områdetilhørighet. I nyere tid har samiske kofter også blitt en utfoldelse av kreativitet og personligheten til den som bærer koften. Alt dette gjennom valg av stoff og egne detaljer. Verket Cuolmmadit er også basert på tradisjonelle samiske sjal, men plassert i andre formasjoner. Verkene kan vise til denne kreativiteten som springer ut av den samiske tekstiltradisjonen, men også vise en tilhørighet til en identitet. 

Begge verkene er blikkfang som fyller hele rommet. Tilstedeværelsen gjør at flere av Pieskis verk utsmykker bygninger som Sametinget og Stortinget. Et lite dekorativt element som dusker på et sjal har blitt større utsmykkende monumenter i et rom. I likhet med annen moderne tekstilkunst virker verket å forandre seg ettersom man beveger seg rundt det. Fargespillet og formasjonen endrer seg raskt og man kan se nye motiver og nyanser i verkene. Naturen blir ikke bare abstrakt, men kunstverkene viser også naturens dynamiske bevegelser og skiftende farger. 

Fellesnevneren for disse tre kunstnerne er deres nyskapende  kombinasjoner av tekstiler og teknikk. De går utenfor det tradisjonelle og skaper egne og originale uttrykk. Det er kunst som er flott å se på bilder, men det er også kunst som må oppleves. Tekstilkunst er ofte slik; noe en må se med egne øyne, være i nærheten av og gå en runde rundt for å oppleve alle dimensjonene av mediet. Tekstil er mangfoldig og jeg tror absolutt ikke vi har sett alt av nytenkende verk fra disse tre kunstnerne. Merker jeg allerede gleder meg til mer.