Et dukkehjem

Colette Lumiere. Notes on Baroque Living 1978 - 1983. Rekonstruksjon 2021. Installasjon. Gjengitt med tillatelse fra Company Gallery.

Living Environment er navnet på Colette Justine – i dag kjent som Colette De La Victoire – sitt monumentale kunstverk som ble utviklet mellom 1971 og 1982. Kunstverket befant seg inne i - og etter hvert nærmest overtok - Colettes Manhattan leilighet i New York, som ble samtidig brukt som kunstnerens bolig. Det passer kanskje bedre å si at verket varte fra ‘71 til ‘82, da verket egentlig kan kategoriseres som en ti år lang, altoppslukende performance.

Colette har gjentatte ganger vist seg å være en radikal forgjenger i sine kunstprosjekter, som i over 40 år har vært preget av både en konsekvent estetisk sans og hennes evne til å fornye seg. Et av de gjennomgående elementene i hennes kunstnerskap har vært enorme mengder rynket og rysjet stoff i duse farger.

Hjem kjære hjem

Colette Lumiere. Notes on Baroque Living 1978 - 1983. Rekonstruksjon 2021. Installasjon. Gjengitt med tillatelse fra Company Gallery.

I fotodokumentasjon fra Colettes Living Environment ser man at alle rommene i leiligheten hennes er heldekket av tekstil. Gulvene er teppebelagt. På tak, vegger og rundt møbler er stoffet, i ulike lyse nyanser av hvitt og rosa, dandert slik at ingen av de opprinnelige materialene som utgjør leilighetens fundament og innhold synes. Ifølge kunstneren begynte det smått, med mer eller mindre tilfeldige filler, som var det hun hadde råd til på denne tiden. Etterhvert utviklet materialet seg til noe mer luksuriøst, som store mengder silke og sateng. Innen 1973 var hele leiligheten dekket og Colette bodde og levde i et kunstverk, en selverklært “levende dukke”, “en skulptur inne i skulpturen”.[i]

De draperte tekstilene gir assosiasjoner til sceneteppet – et tekstilelement brukt på en teaterscene, hvor på en dramaturgi utspiller seg. Collette, som hovedrolleinnehaver ved å bo i leiligheten, iscenesetter seg selv foran, bak, og mellom stoffene. En essensiell del av Colettes kunstnerskap på 70-tallet besto av å invitere betraktere inn til sitt hjem og det levende kunstverket. Hjemmet har på denne måten blitt en scene, en offentlig sfære, framfor en privat.

Alt er mykt og behagelig hjemme hos Colette i den drømmende leiligheten, som om en kan legge seg ned hvor som helst, og det ville føles som å hvile på en behagelig, pastellfarget sky. Dette drømmende aspektet av de myke rommene var noe Colette selv ble opptatt av, og hun var en som tidlig brukte søvn i sine performancer. En av disse fant sted inne i installasjonen Real Dream på galleri Clocktower i 1975. Der, blant hvit silke og rosa sateng, lå Colette naken og sov, mens lydklipp av fugler og stemmer ble spilt av. I 1977, sov hun som en del av en utstilling inne i et galleri med store vinduer ut mot gaten, slik at man kunne se henne sove også utenfor galleriets rom.[ii] Igjen står Colette på scenen, denne gangen i det offentlige, og viser noe som vanligvis foregår i det private. Colette tok seg til rette, fylte rommene hun befant seg i med tekstil, og følte seg som hjemme. Kunstpublikummet under denne performancen, menneskene som gikk forbi vinduet på gaten, skilte seg fra det vanlige kunstpublikum som beveget seg inn i galleriene. For Colette som hadde begynt sin kunstkarriere i 1970 med bokstavelig «street art», malt på gatene i New York som minnet om en kombinasjon av tagging og et barn som tegner med kritt på asfalt, var dette måter å knytte kunsten til de omgivelsene hun befant seg i, hennes «environment».

Ikke naken

Livet i Living Environments ble flere ganger dokumentert gjennom foto, men også filmet. En av disse filmene, Justine and The Boys filmet av fotografen Robert Polidori i 1979, er nå offentlig tilgjengelig på Youtube. I Justine and The Boys, er en rekke menn invitert til Colettes hjem. De mannlige gjestene, flere av dem kunstnere, deriblant Colettes daværende kjæreste Jeff Koons, og fotografen Richard Price sitter i ulike nivåer av oppreist og henslengt på de myke overflatene. De utveksler replikker og drikker vin. Det er ikke lenger bare Colette som spiller en rolle i leiligheten, og scenene utfolder seg tidvis som avbildninger av mytiske scener på antikke greske vaser, og tidvis som stivt amatørteater. Selv er kunstneren også til stede. Ved flere anledninger framstår hun enten helt eller delvis avkledd, men i uforventede situasjoner, som da hun tar et bad i det tekstildekkede badekaret, er hun fullt påkledd.

Colette Lumiere. Notes on Baroque Living 1978 - 1983. Rekonstruksjon 2021; Ny Living Colette skulptur i samarbeid med Cajsa Von Zeipel, 2021. Installasjon og multimedia. Gjengitt med tillatelse fra Company Gallery.

Colette fikk også noe negativ oppmerksomhet for nakenheten hun brukte i mange av sine performancer. Da hun stilte ut på Paris Biennalen i 1977, beholdt kunstneren i det presenterte verket Let Them Eat Cake, den lyse flagrende kjolen i stoff på, for å bevise at hun kunne.[iii] Med en tittel som refererer til Marie Antoinette, var det likevel tydelig at Colette ikke ville inngå et  kompromiss mot det feminine i kunsten sin til tross for at det kunne misforstås. Kunstneren avviste det hun så på som en tendens hos kvinnelige kunstnere i samtiden til å spille på det maskuline i sitt estetiske uttrykk, i håp om å bli tatt seriøst som kunstnere.[iv] Colette har heller benyttet seg av det hyperfeminine. På metaforisk vis, gjennom nakenheten, dukkemetaforene og nyansene av rosa, stiller hennes estetiske visjon store spørsmål rundt det å være menneske.

Identitet og kroppen har i Living Environments, og i hele Colettes kunstnerskap, spilt en sentral rolle. Det var på 1970-tallet i USA performance ble utviklet som begrep innen kunsten og uttrykksformer som body art og live art blomstret på denne tiden. Om Colette selv plasserte seg inn under disse begrepene er usikkert, men hennes kunstneriske praksis reflekterer flere innfallsvinkler til grenen av performance som vokste ut av denne perioden. I rommene Colette skapte, plasserte hun seg selv i midten. Hennes kropp ble dermed både et subjekt og et objekt. Hun ble en forlengelse av rommet og sine omgivelser. Kanskje fungerte det også omvendt. Tekstilenes nyanser av rosa, hvit, beige og de myke materialene ligner kunstnerens hud. Som betrakter forsvinner de tydelige grensene mellom forgrunnen og bakgrunnen, mellom kropp og tekstil. De myknes opp slik grensene mellom det levde livet og kunstverket også myknes og oppheves.

I 1983 ble Living Environment demontert, og de ulike tekstilelementene ble plassert på et lager. Bygningen der leiligheten hennes lå, ble også revet ned på tidlig 2000-tallet. I et intervju med Ruth Lopez i The Art Newspaper i 2021 forklarer Colette det å måtte demontere verket hun hadde levd i som et hamskifte: «traumatisk, men også frigjørende.»[vi]

Colette er død, lenge leve Colette

I 1978 på Whitney Museum of American Art ble kunstneren Colette Justine erklært død. I utstillingsrommet på museet hadde Colette gjenskapt leiligheten sin, og her, i replikaen av sitt hjem, utspilte hun sin egen død foran et publikum. Nå lignet det myke satengstoffet mer på innsiden av overdådige, pyntede kister. For kunstneren som iscenesatte sitt liv, var denne siste performancen kanskje den ideelle avskjed.

Noen dager etterpå gjenoppsto riktignok kunstneren, men med et nytt navn. Hun var nå simpelthen Justine – eller Justine av the Colette is Dead Co og som frontfigur i punkebandet Justine and the Victorian Punks. Hun forklarte det selv som at kunstpublikumet hadde blitt for vant til det myke i kunsten hennes som Colette representerte, og at det nå var på tide å presentere de sidene ved kunstneren som var skarpe, mørke og destruerende.[vii]  Som det poengteres i et intervju Colette gjorde med BOMB Magazine i 2013, var dødsforestillingen også et tilsvar til hvordan markedet verdsatte kunst og kunstnere. [viii] Man var mer verdt som en død kunstner enn levende, men Colette ønsket å leve av kunsten.

Spoler vi frem til skrivende stund, har kunstneren vært gjennom en rekke andre personaer og gjenoppfunnet seg selv en rekke ganger i løpet av sin over 40-år lange kunstkarriere. Ambisjonene bak har vært å aktualisere kunsten sin og samtidig utfordre kunstpublikumet og kunstbegrepet. Men kanskje har det også ført til at det i Colettes kunst som var banebrytende og radikalt, ikke nødvendigvis krediteres til henne for et kunstpublikum.

Utstillingen Notes On Baroque Living som sto på Company Gallery i New York fra oktober 2021 til januar 2022 er en av de flere retrospektive utstillingene som i samtiden viser Colettes 70-talls kunstproduksjon og løfter fram hvor innflytelsesrik hun har vært. Utstillingen, kuratert av Kenta Murakami, rommet en forenklet gjenskapelse av leiligheten, omgitt av andre tekstilarbeider og dokumentasjon fra perioden. I «Living Environment» fant man en oppdatert «Colette-dukke», denne gangen en skulptur laget av samtidskunstneren Cajsa von Zeipel, framfor kunstneren selv.

I 2020 oppdaget Colette at de gjenværende delene av Living Environments ville forfalle om ikke noe ble gjort for å bevare verket. Men grunnet en ny interesse blant ildsjeler for hennes verk fra 70-tallet og en økt anerkjennelse for hvor innflytelsesrik hun har vært, kan det være i ferd med å endre seg. Gjennom private tiltak som blant annet på delingsøkonomiens spleise-virksomheten Kickstarter er veien mot en mer permanent bevaring av Living Environment mulig. Til tross for at Colette også har begynt å se tilbake på karrieren sin og gir et nytt liv til sitt tidligere hjem, ser hun fremover mot nye prosjekter. I sammenheng med kampanjen ble hennes nyeste persona og ambisjoner avslørt, hvis introduksjonstekst presenteres her:

NEW BEGINNINGS IN A TIME OF GLOBAL CRISIS !

THE LAUNCHING OF A NEW NAME & THE BIRTH OF A NEW PERSONA !

“COLETTE […] IS NOW “COLETTE DE LA VICTOIRE” ![ix]

Sluttnoter:

[i] Peyton,  Katie, «Colette Lumière by Katie Peyton: The Iconic Colette Lumière on her Numerous Personas and her influence on Pop Culture.» BOMB Magazine. 02.05 2013. https://bombmagazine.org/articles/colette-lumi%C3%A8re/ 

[ii] Peyton, «Colette Lumière by Katie Peyton.» BOMB Magazine.

[iii]  Peyton, «Colette Lumière by Katie Peyton.» BOMB Magazine.

[iv] Peyton, «Colette Lumière by Katie Peyton.» BOMB Magazine.

[v] Lopez, Ruth, «Underground New York artist Colette is reborn ‘victorious’ as crowdfunding saves her legendary Living Environment.» The Art Newspaper. 27.01.2021. https://www.theartnewspaper.com/2021/01/27/underground-new-york-artist-colette-is-reborn-victorious-as-crowdfunding-saves-her-legendary-living-environment 

[vi]  Peyton, «Colette Lumière by Katie Peyton.» BOMB Magazine.

[vii]  Peyton, «Colette Lumière by Katie Peyton.» BOMB Magazine.

[viii] Kickstarter, «Save Colette's Legendary New York “Living environment”». Besøkt 19. 03. 2023.https://www.kickstarter.com/projects/living-environment/save-colettes-legendary-new-york-living-environment/description