Tekst om det (stadig) håndgripelige?

Smith, Amalie. Machine Learning, I, II, III (detalj). 2018.

Foto: David Stjernholm

.. den første computer var en væv. Vævere var de første programmører. Tekstil er det digitales grundstof.  

- Amalie Smith

Tekstilverk skapt ved bruk av digitalvev gir meg en god, nærmest avrundet følelse. Jeg betrakter en utvikling i hånden. Ikke minst kunst med lange historiske røtter som bringes videre av digital behandling. Det var kunstner og forfatter Amalie Smith (f. 1985) som satte gnisten i meg rundt den digitale veven som et medium. I boken Thread Ripper beskriver Smith strømningene som historisk inngår i prosessen bak å skape med vev og data. Rettere sagt en historie der forholdet mellom det analoge og digitale blir synliggjort. Boken skildrer videre arbeidet med billedtepper med utgangspunkt i plantefotografier, slik som verket Machine Learning I, II, III (2018). Personlig vet jeg lite om de teknologiske prosessene som inngår i digitalveving. Likevel har jeg som tilskuer stilt spørsmål rundt hvilken kraft det ligger i den fysiske oversettelsen digitalveven presenterer, og hvordan prosessen interagerer med samtiden. 

Et billedteppe med digitalvevens prosess og kunstnerens hånd bak seg krever logisk og strukturell orden, i tillegg til en åpenbar kreativ tilstedeværelse. Gjennom digitalveven blir data og piksler gjengitt i et fysisk rom som et ferdig verk. Denne prosessen skiller seg fra andre fysiske teknikker som inngår i det brede feltet tekstilkunst. For her kan eldgammelt håndverk og digital organisering jobbe samtidig. Avhengige av hverandre. Kunstneren har oversikt over prosessen ettersom hånden styrer databehandlingen og den fysiske oversettelsen. Det digitale har en forutsigbar rytme, noe hånden ikke nødvendigvis har. Selv om det direkte håndvevde forsvinner i digitalvevens prosess, er det fortsatt en hånd til stede.

Fysiske opplevelser i vår tid blir i økende grad digitisert. En prosess som innebærer å gjøre analog informasjon digital. Det inngår i det meste. Ikke kun vår materielle virkelighet og måten vi skaper på, men også i oss selv. For å sette det på spissen: vårt digitale selv. Vi går gjennom den digitale virkeligheten og skaper et selv, enten vi vil det eller ikke. Et nettverk eller et bindevev vi forholder oss til daglig, og som vi samtidig forstår lite av. Likeså eksisterer vi inne i det. På ulike måter, men nesten uunngåelig. Billedteppet har vært gjennom digital behandling, men fortsetter å eksistere i det fysiske rommet. Med jordnære materialer, organiske formasjoner og en åpenbar mykhet gir verket til Smith en følelse av noe naturlig. Samtidig som selve verket har gjennomgått digitale prosesser. Langt vekk fra det naturlige og langsomme. Når vi i dag snakker om det digitale, strømmer tankene mot det effektive, produktive og mekaniske. En kald følelse. Nærmest umenneskelig.Ved å erkjenne at teknologiske oppfinnelser stammer fra tidkrevende og langsomme prosesser, kan det få oss til å reflektere rundt noen av idealene for vår tid. 

Så tilbake til denne avrundende følelsen jeg sitter igjen med. Kanskje er det nettopp det at billedteppe har gått gjennom digitale prosesser og til slutt blir presentert som et fysisk objekt? i et fysisk rom? Eller er det tanken på at eldgamle teknikker flettes sammen med digital planlegging? Det er fortsatt den fysiske hånden som styrer. Akkurat det vet jeg ikke om er sant. Samtidig er det betryggende å tenke slik. Spesielt i digitale prosesser som stadig viser seg mer uhåndgripelige og utenfor oss selv rent fysisk. 

Til slutt vil jeg komme med en småfrekk anekdote : ordet tekst stammer fra det latinske ordet textus, som betyr vevd. Dette nevner Smith i sin bok. Med min skrivende hånd på tastaturet og generelle søken etter å se sammenhenger, tenker jeg at veving kanskje er tettere på oss enn hva vi gir anerkjennelse for. I det minste fra et historisk perspektiv. 

Sluttnoter:

Smith, Thread Ripper (Gyldendal: Danmark, 2020), 7.

Smith, «Machine Learning». Amalie Smith. https://www.amaliesmith.dk/machine-learning

Madsen, «Det digtiale jeget». https://doi.org/10.18261/ISSN1890-0690-2019-02-10