Hvem eier verdensarven?

The Temporary Elgin Room in 1819 with portraits of staff, a trustee and visitors. Oil painting on canvas. © The Trustees of the British Museum

På begynnelsen av 1800-tallet hentet en britisk diplomat med seg flere av Parthenons skulpturer og tok dem med til England. Dette var begynnelsen på en diskusjon som har vart i over 200 år: hvem eier skulpturene?

Historien består av mange lag med samlet, kollektivt minne, som fungerer som en bevisst eller ubevisst innflytelse på kulturers beslutninger, handlinger og sosiale krefter. Å foreslå at grunnleggende historiske erfaringer påvirker en gruppes mentalitet kan være risikabelt, men også interessant. Tilfeller hvor kulturelt ulike nasjoner hevder en felles arv gir et perspektiv på dette, og de viser hvordan slike opplevelser kan føre til varige motsetninger eller motstridende holdninger. Diskusjonen om Parthenons skulpturer, som delvis står utstilt i British Museum og delvis finnes i Athen, er et slikt eksempel. Den har bidratt til engasjement og splittelse mellom to kulturer som begge hevder eierskap til skulpturene.

Akropolis var et stort arkitektonisk prosjekt som ble påbegynt omkring 450 f.v.t. av den athenske keiseren Perikles. Prosjektet var politisk, med en tydelig symbolisme relatert til Athens politiske makt og status og et ønske om å opprettholde denne makten i fremtiden. Hovedtempelet på Akropolishøyden var dedikert til Athena Parthenos, som i senere tid blir sett på som selve symbolet på den vestlige sivilisasjon og det athenske demokrati. Det var en feiring av grekernes seier over perserne, og et uttrykk for takknemlighet for de greske gudene.

Skulpturene som nå er plassert i British Museum ble hentet fra Parthenontempelet til London av en britisk diplomat på begynnelsen av 1800-tallet. Hellas var på den tiden under osmansk styre, og Athen en skygge av sin tidligere storhetstid. Da Lord Elgin kom til Akropolis fant han et Parthenon i ruiner, preget av både natur- og menneskeskapte katastrofer. Store deler av marmorskulpturene var allerede plukket fra hverandre og solgt til turister og omreisende, og Lord Elgin selv fikk tillatelse til å hente skulpturer og andre objekter fra tempelet. Disse ankom London i 1804 og ble i 1816 solgt til britiske myndigheter og plassert i British Museum, hvor de har stått siden.

Da Parthenonskulpturene ankom British Museum ble de presentert som pre-nasjonale, uten sammenheng med det moderne Hellas. Siden den hellenistiske staten Athen ikke fantes lenger ga det fullstendig mening å fjerne skulpturene fra Athena Parthenons tempel og ta dem med til London. Med dette perspektivet på verkenes kulturelle opprinnelse tilhørte dermed ikke skulpturene noen, de tilhørte alle. Denne universalistiske omfavnelsen av skulpturene skapte en spenning mellom det spesielle og det universelle og plasserte skulpturene i sentrum av en internasjonal debatt: for hvem eier skulpturene? Er de en del av gresk kulturarv, eller tilhører de verdens kulturarv?

Parthenonskulpturene er nå plassert i et museum som utforsker et mangfold av kulturer. British Museum presenterer alt fra små samfunn til store imperier og viser sammenhengen mellom disse. Samlingene består blant annet av objekter fra kulturer som har påvirket utviklingen av det hellenistiske Athen, men også kulturer som har blitt påvirket av athensk kultur i senere tid. Ifølge British Museum er skulpturene en integrert del av verdens historiske utvikling og et viktig element i den globale verdenssamlingen. Skulpturene er særlig viktige i måten de formidler innflytelsen mellom egyptisk, persisk, gresk og romersk kultur: kulturer som også er en del av museets samling. Denne universalistiske forståelsen har ført til at Storbritannia har fått en egen tilknytning til skulpturene. De har blitt bredt absorbert av populærkultur og språk og har på denne måten blitt sentrale komponenter i en ikonisk nasjonalisme. Eksempelvis har skulpturenes hvite patina bidratt til en oppfatning av tidløshet og manglende etnisitet, og har blitt omfavnet av det britiske folk som et symbol på den britiske nasjon. Samtidig førte skulpturenes utstilling i British Museum til en vekket interesse for gresk og romersk kunst og arkitektur. Nyklassisismens tidsalder var inspirert av nettopp klassisk skulptur, og Parthenons skulpturer ble på denne måten selve symbolet på Europas historiske røtter.

Med globaliseringens fremvekst har idéen om kulturelle ulikheter blitt erstattet av en konstruert kulturell helhet der lokale objekter og monumenter blir sett på som en del av en verdensarv. Et spørsmål som kan være interessant å stille er dermed om denne promoteringen av en felles kulturarv, en global identitet og en felles kulturell fortid egentlig er inkluderende? For å forsøke å svare på dette kan en se til rollen Parthenonskulpturene spiller i British Museum. På den ene siden er de produkter av spesifikke historiske hendelser og omstendigheter. Kontekstualiseringen som etableres av British Museum som et verdensmuseum kan derfor risikere å redusere forståelsen av deres opprinnelige kontekst og forklarer ikke nødvendigvis forbindelsene mellom det hellenistiske Athen og resten av det prehistoriske Europa. Samtidig blir deres rolle i staten Athens historie og utviklingen av det moderne Hellas skyggelagt, da den kulturelle og historiske konteksten skulpturene ble skapt i ikke nødvendigvis blir vektlagt. På en annen side er skulpturene i British Museum en del av en bredere kontekst som blant annet utforsker Athens samhandling med de nærliggende sivilisasjonene i Egypt og det nære østen, som bidro til statens oppblomstring og utvikling.

Moderne grekere betrakter Parthenonskulpturene som en del av deres nasjonale arv til tross for deres plassering i London. De betraktes som levende symboler på grekernes nasjonale kulturarv og kulturelle identitet. De er symboler på store prestasjoner og markører for det moderne Hellas kulturelle utvikling. Skulpturene utgjør en del av gresk nasjonalitet, og deres funksjon og ikonografi kan dermed kun forstås som en helhet i sin opprinnelige kontekst. Dette argumentet blir også fremmet av arkeologer og kunsthistorikere som mener at skulpturene i British Museum best kan forstås og verdsettes i sammenheng med resten av Athens kulturarv.

Det moderne Hellas har også sett behovet for passende bevaringsmetoder for beskyttelse av både klassiske og bysantinske antikviteter, og det ble i 2009 åpnet et museum som bidrar til dette. Akropolismuseet huser i dag de resterende skulpturene fra Parthenon, som er plassert i en «cella» gjenskapt fra det opprinnelige Parthenon-tempelet. Skulpturene som i dag står plassert i British Museum er representert i form av kopier. Sterkt representert i Akropolismuseet finner en også arkaisk og tidligklassisk skulptur, som viser sammenhengene mellom klassisk gresk skulptur, og egyptisk, syrisk og persisk skulptur.

Å avgjøre hvilken utstillingskontekst som er den riktige for Parthenons skulpturer er ingen enkel sak. Skulpturene har betydd mye for både europeisk kultur som en helhet, og også for grekernes kulturelle identitet. Samtidig er ikke Parthenon kun det arkitektoniske og kunstneriske uttrykket for den klassiske tidsalderen, for det skal også fortsette å være et monument i en postmoderne kontekst i det moderne Hellas. Spørsmålet handler dermed kanskje ikke om hvem skulpturene tilhører, men heller med hvilket blikk en ønsker å se på fortiden. Globalisering har vist oss å være både positivt og negativt, hvor den kan bidra til en nasjonalistisk politikk, men også fremme kulturell respekt og forståelse. Skulpturenes nåværende plassering bidrar til en kollektiv kunnskap om Parthenons forhold til nærliggende kulturer og deres kulturarv, mens det samtidig kan diskuteres om det er et tap for det moderne Hellas lokale historie at de ikke er å finne i Athen. En retur av skulpturene behøver ikke å være et tap for verken verdensarven eller British Museum, men det kan være et interessant perspektiv på hvordan vi velger å forholde oss til, og presenterer, kulturarv.

Litteratur

British Museum. “The Parthenon Sculptures”. 25.01.2021. https://www.britishmuseum.org/about-us/british-museum-story/objects- news/parthenon-sculptures

Hamilakis, Yanis. “Stories From Exile: Fragments from the cultural biography of the Parthenon (or ‘Elgin’) marbles.” World Archaeology 31, no. 2 (Juli 2010): 303 – 320 DOI: 10.1080/00438243.1999.9980448

Kynourgiopoulou, Vasiliki. “National Identity Interrupted: The Mutilation of the Parthenon Marbles and the Greek Claim for Repatriation”. I Contested Cultural Heritage: Religion, Nationalism, Erasure, and Exclusion in a Global World, redigert av Helaine Silverman, 155 – 170. New York: Springer, 2011

Rose‐Greenland, Fiona. "The Parthenon Marbles as Icons of Nationalism in Nineteenth‐ century Britain." Nations and Nationalism 19, no. 4 (August 2013): 654-673.

Sandis, Constantine. «Two Tales of One City: Cultural understanding and the Parthenon sculptures.” Museum Management and Curatorship 23, no. 1 (Mars 2008): 5 – 21 DOI: 10.1080/09647770701865311

Young, James O. “Cultures and Cultural Property.” Journal of Applied Philosophy 24, no. 2 (2007): 111 – 124