Ice Watch

I forbindelse med publiseringen av FNs klimapanel sin IPCC Fifth Assessment Report on Climate Change i 2014, stilte samtidskunstneren Olafur Eliasson og geolog Minik Rasing ut Ice Watch - tolv isblokker plassert i en sirkel på Rådhuspladsen i København. De tolv isblokkene hadde allerede smeltet løs fra Grønlandsisen og ble hentet fra en fjord utenfor Nuuk. Ice Watch har senere også blitt stilt ut i Paris på Place du Panthéon i 2015 i forbindelse med FNs klimakonferanse COP21 og i London i 2018/19 hvor de var spredd foran Tate Modern og utenfor Bloombergs europeiske hovedkvarter hvor de var plassert i en mindre sirkel.

Hver av isblokkene veide mellom 1.5 og 6 tonn, og energien det krevde å flytte isblokkene til London tilsvarer en flytur for en person fra London til Arktis og tilbake for å observere issmeltingen. I en tid hvor vi allerede overforbruker jordens ressurser, kan det virke paradoksalt å prioritere å bruke ressurser eller å lage mer «ting» for å sette fokus på nye perspektiver knyttet til klima- og miljøtematikk. Ice Watch er et tankevekkende prosjekt i forhold til hva som er tapt og hva som er vunnet. Prosjektet forurenset og smeltet tonnevis av is, men ved å plassere isblokkene på en så synlig og offentlig plass, ble de sett av mange og de fikk muligheten til å fysisk å kunne ta på dem. De bidro på den måten til en bevisstgjøring og ga mange flere muligheten til å se og føle noe som veldig få får mulighet til, utenom gjennom bilder.

På mange måter er Ice Watch et enkelt og direkte prosjekt. Vi vet at isen smelter som et resultat av klimaendringene, men her fikk mange flere muligheten til å fysisk føle hvordan varmen fra fingertuppene smeltet isen. Mange reagerte med overraskelse når de fikk ta på isen og kjenne hvor kald den er, selv om det at is er kaldt er noe alle vet.

Harvesting ice floating in Nuup Kangerlua, Greenland, for Ice Watch in Paris, 2015. Foto: Jørgen Chemnitz © 2015 Olaf Eliasson

Tid

I løpet av tiden installasjonen var stilt ut, smeltet den og forsvant. På den måten ble den en direkte måte å se hvordan isen på kloden smelter, men også ulike temporaliteter. Isen forsvant, men i løpet av tiden isblokkene stod der, fungerte de som en bevisstgjøring over tiden som passerer; for oss som vandret forbi, for isblokkene selv i løpet av de 3-22 dagene de har vært utstilt, og for verdens klima. Kontrasten er også påfallende mellom isens enorme tidsspekter, med lag av bobler som blir brukt til å datere tidligere geologiske tidsperioder, og menneskene rundt, som beveget seg i vår kultur preget av høyt tempo og raske endringer. Vi blir slik konfrontert med hvordan våre temporaliteter er ute av synk med jordens.

Det temporale er et av elementene som blir stadig mer sentralt i Olafur Eliassons kunstneriske praksis. Ifølge Eliasson gir tidsaspektet en relativitet som er dynamisk, men også politisk ved at det åpner opp for å stille spørsmålstegn ved hvordan vi oppfatter verden. Med Ice Watch ble vi minnet på at tiden passerer, noe som ble videre tydeliggjort ved at isblokkene var plassert i form av en klokke. Grønlandsisen er der fortsatt, men mens tiden går er den stadig minkende. Olafur Eliassons kunstneriske prosjekt handler i stor grad om å observere verden og ikke ta sine omgivelser for gitt. Han er opptatt av de selvreflekterende sidene ved det å se. Vi ser det vi ser, men vi ser også hvordan vi ser.

Kritikk

Formidlingen av Ice Watch var hovedsakelig rettet mot de menneskelige møtene med installasjonen. I forbindelse med prosjektet har det blitt delt masse bilder av folk som tar på, klemmer, lytter til og smaker på isen. Det er det individuelle subjektets erfaring som er i sentrum. Med et slikt fokus på subjektets selvrefleksjon, er det dermed ikke overraskende at Eliassons kunst som er knyttet til klimaproblematikk har blitt kritisert for å være antroposentrisk av kunstkritikere som Louise Hornby. Hornby kritiserte Eliasson for å sentralisere mennesket, den menneskelige erfaringen og den menneskelig innflytelsen og trakk en parallell til den anthropocene tidsalder, som er karakterisert ved nettopp å plassere mennesket i sentrum. I stedet for å konstant fokusere på oss selv argumenterte hun for å utforske de miljøene som er utenfor menneskelig rekkevidde og dominans. Avslutningsvis konstaterte hun at: «Perhaps we ought not to be at the center of the world, after all.» Bruno Latour og flere andre har på den annen side gitt Eliasson ros for hvordan installasjonene hans skaper møteplasser mellom subjekt og miljø. I følge Latour, er vårt eneste valg å akseptere at vi lever i menneskets tidsalder og at vi må kontrollere klimaet for å redde det. Antroposentrisme er problematisk, men for å begrense de globale klimaendringene trenger vi menneskelig handling. Jeg vil likevel argumentere for at menneskelig selvrefleksjon ikke er nok i seg selv, men at empati og forståelse for ikke-menneskelige aktører, slik som Hornby argumenterte for, er like nødvendig.

Ice Watch har gjort det mulig for mange flere å se smeltingen av Grønlandsisen. Men mennesket var ikke den eneste aktøren i dette møtet. Selve isen var også aktiv i denne installasjonen. I The Performativity of Ice and Global Ecologies argumenterte Simone Hancox for at isen i en lignende installasjon av Eliasson, Your waste of time, var performativ. Betrakterens møte med den smeltende isen var i sentrum av kunstverket, men det var selve issmeltingen som dannet installasjonens temporale, sanselige og romlige dimensjoner. Isen er dermed en aktør i sin egen rett. Ved å gradvis smelte bort, og i et mye raskere tempo enn den ellers ville gjort, var isen kunstverkets drivkraft. Gjennom denne performancen argumenterte Hancox for at det ikke-menneskelige fikk en egen subjektivitet, og at ved å forsvinne gikk isens performance imot kapitalismens ideal om produksjon og vekst.

Som tidligere nevnt var utstillingen av isen som smeltet direkte og enkel ved at den konfronterte betrakteren med, ikke en gjenskaping av issmeltingen på Grønland, men de ekte isblokkene som smelter. Likevel ble det komplisert når isen ble plassert i konteksten til et kunstverk, som et kulturelt produkt i en politisk kontekst. Isblokkene forble en del av naturen, men de var også tatt ut av den og omgjort til kulturelle objekter. Ved å være plassert midt i byen var de så langt utenfor sin naturlige kontekst at det banale faktum at is er kaldt kunne virke overraskende på de som møtte dem. Ice Watch destabiliserte på den måten dualiteten mellom natur og kultur, og på samme tid bevisstgjorde den betrakteren om sin plass i, og påvirkning på, den globale økologien.

Sirkelen av isblokker dannet en sanselig, åpen, temporal og romlig installasjon som skulle aktivere og utfordre betrakterne til å reflektere rundt klodens issmelting og ens egen påvirkning på verden. Dessverre etterlater denne åpenheten oss med et stort «kanskje». Vi kan bare spekulere i hva vi har vunnet av at Ice Watch ble stilt ut, men hva vi har tapt vet vi derimot veldig godt. Gjennom kunstverkets performance, smeltingen av isen, fikk betrakteren ta aktivt del i at isen gikk tapt. At en øko-kritisk installasjon tok en så aktiv rolle i å drive de globale klimaendringene videre, med klimagassutslipp og å smelte tonnevis av is, er opplagt problematisk. Men selv om dette er direkte kritikkverdig, er det dette som gjør Ice Watch til en så sterk kritikk.

Ice Watch by Olafur Eliasson and Minik Rosing, supported by Bloomberg. Installation: Bankside, outside Tate Modern, 2018 © 2018 Olafur Eliasson

Det er et poeng for Eliasson at dersom vi vil gjøre noe med klimaendringene må det bli gjort eksplisitt. Det må være fysisk, og kultur er i stor grad fysisk. Det handler om fysiske ting i verden. Ja, vi bruker for mye av jordens ressurser, men jeg vil argumentere for at det nettopp derfor, blant mange andre grunner, er særlig viktig å oppsøke og lage kunst. Men da er det desto viktigere å være kritisk til den unødvendige bruken av ressurser som driver forbruksavhengigheten vår videre, også innen det Hancox kaller ekstravagante og muligens hyklerske performancer innen miljøvern-kunst. Med Ice Watch var ressursbruken, som tilsvarte en flytur tur-retur London - Arktis for én person, overveid mot det enorme antallet mennesker som ville se installasjonen. Det var dermed mye som gikk tapt, men mye mer som ble vunnet i form av bevisstgjøring.

Det er likevel problematisk at selv de delene av kunstproduksjonen som har klima og miljø som problematikk, som i dette tilfellet, ofte er ekstravagante. Det finnes heldigvis unntak, hvor kunstnere legger vekt på at kunstverket skal ha minst mulig negativ effekt på klima og miljø, for eksempel ved å kompostere seg selv, men der det ikke er mulig vil jeg oppfordre til en større grad av resirkulering. Reshow.no er et prosjekt drevet av foreningen Antipodes Café. Reshow tar imot materialer fra tidligere kunstprosjekter og tilbyr dem gratis til ikke-kommersielle nye kulturelle prosjekter. På den måten blir materialene resirkulert, og tidligere kunstprosjekter får nytt liv.

Literaturliste

Grynsztejn, Madeleine, Mieke Bal, San Francisco Museum of Modern Art, and Take Your Time: Olafur Eliasson. Take Your Time : Olafur Eliasson. New York: Thames & Hudson, 2007.

Hancox, Simone. "The Performativity of Ice and Global Ecologies." Performance Research 18, no. 6 (2013): 54-63.

Hornby, Louise. "Appropriating the Weather." Environmental Humanities 9, no. 1 (2017): 60-83.

Ice Watch London. 31. januar 2021. https://icewatchlondon.com

Olafur Eliasson. «Ice Watch.» 31. januar 2021. https://olafureliasson.net/uncertain/connections/TEL1112

Schmidt-Garre, Jan, Olafur Eliasson - Notion Motion, 2005. kunstdokumentar.

Tate. «Olafur Eliasson and Minik Rosing Ice Watch. 11–20 December 2018.» 31. januar 2021. https://www.tate.org.uk/whats-on/tate-modern/exhibition/olafur-eliasson-and-minik-rosing-ice-watch

«Seeing yourself seeing.»

Imens klubbene er stengt, er det kunst på dansegulvet

Hvem eier verdensarven?