Imens klubbene er stengt, er det kunst på dansegulvet

STUDIO BERLIN/Berghain, © Rirkrit Tiravanija, courtesy neugerriemschneider Berlin Foto:Noshe.

Berlins berømte techno-tempel, Berghain, ble under Covid-19 transformert til et kunstgalleri med lydinstallasjoner og kunstprosjekter av blant annet Olafur Eliasson, Wolfgang Tillmans og Rikrit Tirvanija. Utstillingen forener klubbkultur og visuell kunst og belyser det turbulente året vi har lagt bak oss. Det første man møter er Tiravanijas banner på Berghains fasade, hvor det står "Morgen ist de frage" ("Tomorrow is the question"), en slags retorisk appell som peker mot det som kommer etterpå.  

Hvorfor ikke fylle et tomt dansegulv med kunst?
«STUDIO BERLIN» oppstod som en utstillingsidé i april 2020 som en direkte følge av utfordringene Covid-19 påførte kunst- og klubbscenen i Berlin. Konseptet er et samarbeid mellom Berghain og The Boros Foundation og resulterte i en utstilling med verk av 118 kunstnere i lokalene til Berghain i perioden september til desember 2020. Kunstnerne ble invitert til å reflektere over erfaringer gjort før og under Covid-19, deres forhold til den kjente klubben Berghain og Berlin, og tanker om hva som kommer i morgen.   

Berlin er kjent for en rik kunst- og klubbscene, men pandemien har satt en stopper for utstillingsprosjekter verden over. Kunstnere har plutselig blitt isolert i sine studioer med uendelig med tid, og nattklubber er stengt og dyttet ut i økonomisk krise. Mange beskriver Berlin som et fristed – et sted som åpner opp for refleksjon og utforskning, og det ville være et stort tap for byen dersom dette miljøet skulle forsvinne. «STUDIO BERLIN» knytter sammen klubb og kunst på en måte som kanskje før pandemien ville være utenkelig. Utstillingen viser stort engasjement rundt en kultur, en scene og et mangfold som ikke vil la seg stoppe av et virus.

I Berghains ånd
Den engelske kunstneren Jesse Darlings mener et tomt dansegulv betyr ulykke og har derfor tilføyet to smale, dansende stål-figurer, Vers Top (2020), på Berghains dansegulv som en symbolsk styrke mot en slik ulykke. Darlings beskrivelse av Berghain er opphøyet til det nærmest religiøse. Hun omtaler Berghain som en form for kirke hvor det foregår ritualer og praksiser i form av rytmer, substanser, bevegelse og sex. Hun mystifiserer livet på Berghain og tenker på alle hun kjenner, hvordan livet deres har blitt forandret etter at de besøkte denne «kirken». Figurene som nå står alene på dansegulvet er også ment som en «joke» imellom kunstneren og Berghains ånd.

Berghain blir av mange omtalt som rå og mørk, med hard techno og som en plass for fetisjer og seksuell frigjørelse, og har flere ganger blitt kåret til en av Europas beste techno-klubber. I nattens hete timer har Berghains gjester ofte lite klær som består av netting, latex, kjetting eller lignende – fantasien får fullt utløp. Pas de Deux (2020) av den italienske kunstneren Monica Bonvicini er en skulptur laget av svart latex som henger fra skinnende lenker. Det er en hardhet og noe dystopisk over verket. Skulpturen kan skape assosiasjoner til subkulturer med seksuelle fetisjer, S&M, og BDSM, og kan derfor speile kulturen på Berghain.

«I love Berlin»
Blant kunstverkene finner vi også den canadiske kunstneren AA Bronson sitt White Flag #9 (2015). Verket gir blant annet assosiasjoner til Jasper Johns’ fremstilling av det amerikanske flagget Flag (1954-55), men har som mål å speile kunstnerens romantiske forhold til Berghain og Berlin. AA Bronson og mannen hans Mark flyttet til Berlin på valentinsdagen i 2013. Bronson omtaler Berlin som byen for de levende og de døde og sier at han elsker Berlin! Det spirituelle livet er veldig tilstedeværende der, og byens mange historier henger i luften som tårer, forteller han. De har begge blitt forført av det sterke Queer-miljøet i Berlin, noe de har utforsket i labyrinter og i selve hjertet av byen; Berghain. Ved å lage dette verket forteller kunstneren at han har hevdet sitt territorium med et hvitt flagg; han overgir seg til byen og til kjærligheten. 

Quarantine Flowers
I løpet av pandemien er det i alle byer noe som har vært åpent på tross av at alt annet har måttet stenge. Tyskland argumenterte for at blomster er essensielle for livet, og dermed fikk blomsterbutikker holde åpent. Kunstneren Ketuta Alexi-Meskhishvili fra Georgia hadde ikke mulighet til å komme seg i studio under lockdown i Berlin. Alexi-Meskhishvilis kunstprosjekt ble derfor å fotografere blomster i blomsterforretninger om natten med et polaroid kamera - Quarantine Flowers (2020). Det å ikke komme seg i studio var i første omgang et tap, men resulterte i et nytt natt-ritual for kunstneren. Det åpnet opp for nye muligheter med improvisasjon under karantene som utviklet seg til et nytt fotografisk språk. Verkene består av 4 polaroidbilder av lilla og gule blomster. Blomster blir brukt i både begravelser, i brylluper og andre høytider – de symboliserer det tapte, men samtidig også begynnelser, og kan derfor fungere som en metafor for den pandemiske tiden vi lever i.

Et fravær av det virtuelle 

Vanligvis er Berghain kjent for sitt selektive dansegulv, men til «STUDIO BERLIN» var alle velkomne til å oppleve klubbens 18 meter høye industrielle og stalinistiske arkitektur. Men, selv om Berghains dansegulv er erstattet med kunst, kjører de den samme «no-photo policy» som tidligere, for å bevare Berghains integritet og identitet. Den tsjekkiske kunst- og teknologihistorikeren Frank Popper omtaler tiden vi lever i nå som «The age of virtualism», noe som har fått en enda større betydning i kunstverdenen det siste året. Hvor mange virtuelle utstillinger og omvisninger har man ikke blitt invitert til i løpet av 2020? I lys av andre pandemiske utstillinger er «STUDIO BERLIN» en interessant motpart gjennom sitt fravær av virtuell dokumentasjon; utstillingen gir kun mulighet for en fysisk opplevelse og interaksjon med disse verkene. Noen mener kanskje deler av utstillingen går tapt ved å være så utilgjengelige og eksklusive, men utstillingen fremstår også mystisk og kan sies å fremme et standpunkt i den ellers virtuelle verdenen vi befinner oss i.

Vi skal danse igjen
Denne utstillingen gjør noe viktig, idet den tar for seg den nærmest «hjemløse» kunsten og de «forlatte» klubblokalene og forener disse i et felles prosjekt. En dialog oppstår mellom kunstnerne, verkene og Berghains råe lokaler omkring personlige, nostalgiske, sårbare erfaringer og refleksjoner fra året som har gått og rundt tiden som kommer. Personlige minner blir til kollektive minner, og i det kollektive vokser de felles verdiene. Fra et kulturelt perspektiv det siste året er det kanskje viktigere enn noensinne å tenke utenfor boksen og se muligheter for å kunne bevare mest mulig. Vi vil ikke at verken kunstscenene eller klubbscenene skal gå tapt – vi vil at de skal overvinne pandemien og ta oss imot når det hele er over. «STUDIO BERLIN» kan til sist sies å fungere som et «Fata Morgana» hvor lyset skrues på i et kort øyeblikk i et lokale som vanligvis lever og ånder i mørket og om natten og – som nå er fanget mellom stillstand, kunsten og håpet om å snart åpne igjen.

Vi sees på dansegulvet! 

Bibliografi 

Bradley, Kimberly. «While Berghain Is Closed, There’s Art on the Dance Floor.» The New York Times. 04.09.2020. https://www.nytimes.com/2020/09/04/arts/design/berghain-studio-berlin.html 

Popper, Frank. From Technological to Virtual art. United States of America: MIT Press, 2006. 

The BOROS Foundation og Berghain.STUDIO BERLIN, BERGHAIN. Berghain: Berlin, 2020.