Hvor ble det av alle fargene?

Det er mye diskusjon rundt de nye byggeprosjektene i Oslo i media om dagen. Fasaden på det nye Munch-museet er blitt omtalt som «skrekkelig», og det nye Nasjonalmuseet ser ut til å bli en stor, grå kloss. Jeg synes det er veldig trist å se hvordan de nye prosjektene, med for så vidt interessante formuttrykk, bidrar til å gjøre byen litt og litt gråere. Jeg spør meg: Hvorfor denne fargeløsheten? Hva er grunnen til at det bygges i en så kjedelig fargepalett?

Innledning

Jeg har tidligere vært veldig positiv til den nye og spennende arkitekturen som dukker opp i Oslo. Da Barcode ble bygget var jeg ikke skeptisk, men jublet over et så innovativt og moderne prosjekt. Jeg hadde en grunnleggende optimisme rundt Bjørvika som område, med den flotte Eufemias gate med trær fra alle verdensdeler, og selvsagt operaen som allerede har rukket å bli et folkekjært symbol på Oslo. Men nå som dette nye byområdet begynner å tettes igjen, får jeg en urovekkende følelse av at noe har gått fullstendig galt. De siste årenes tilskudd til området har ikke bidratt til å integrere operaen og Barcode med resten av byen, men får dem heller til å forsvinne i en slags grå suppe. Dette er en utvikling som jeg tror blant annet skyldes en misoppfatning av forholdet mellom arkitektur, kultur og identitet. I vår søken etter det spesifikt nordiske har vi fullstendig forsømt den historiske bygningsmassen, og vi er på vei mot å få et mer identitetsløst bybilde enn noensinne.

Det er ikke bare jeg som reagerer på den tilsynelatende mangelen på fargebruk i samtidsarkitekturen. Min oppfatning er at mange Oslo-boere synes dette er en trist utvikling. En som er spesielt opptatt av dette er fargedesigner Dagny Thurmann-Moe. Hun er lidenskapelig opptatt av farger og hvordan disse påvirker oss mennesker, og derfor har jeg snakket med henne om hennes syn på fargene i Oslo. Hun fortalte meg blant annet at lyset i Norge er blåere enn i andre land, spesielt i vinterhalvåret, og at dette gjør noe med hvordan vi oppfatter fargene i arkitekturen. Fargene blir rett og slett blåere. Fordi farger er lysbølger og lysbølger er energi, er det forskjell på energinivået i de forskjellige fargene. De kalde fargene, som blått og grønt, fungerer beroligende og avslappende, mens varme farger som rødt og gult gir energi. I Norge har vi tradisjonelt brukt mye nyanser av rødt og gult på fasadene for å kompensere for effekten av det blå lyset. Thurmann-Moe fortalte også at vi mennesker fra naturens side trives best i et detaljrikt og fargenyansert miljø, lik naturen selv. Uten slik farge- og materialvariasjon har ikke blikket vårt noe å hvile på, noe som gjør oss slitne og stressa. I en tid med enormt fokus på individets psykiske og fysiske helse kan man spørre seg om hvorfor vi tillater oss å bygge slik vi gjør. Med denne kunnskapen om fargenes påvirkning på mennesket virker det absurd at hele nye byområder fargelegges i gråtoneskalaen.

Fargene i Oslo

Oslo er en by med mye forskjellig arkitektur og mange forskjellige farger. Mette L’orange beskriver byen som en collage av forskjellige bydelsidentiteter. Hun er både arkitekt og billedkunstner, og har skrevet boka Farger i arkitekturen. Her skriver hun blant annet om fargene i Oslo, og hun viser til resultatene fra en workshop arrangert av Institutt for Romkunst i 1991-92 under ledelse av fargeeksperten Tom Porter. Her var målet å presentere Oslos kromatiske tendens som et fargekart. Maleren Henrik Sørensen gjorde noe lignende i 1930-årene, da han ledet et felttog mot de den gang triste fargene i bybildet. Han kalte det «det grå tyrani». Siden den gang har byen blitt mye mer fargerik, og Tom Porter mente Oslo framsto som en av de mest fargerike hovedstedene i Europa. Den grå fargeskalaen som det bygges i i dag kan dermed sees som et relativt nytt fenomen som oppsto rundt tusenårsskiftet. Pendelen har nå svingt tilbake, fra det fargerike bildet Tom Porter opplevde i retning et nytt «grått tyranni».

Den sammensatte byen vi opplever i dag, kan sees som et resultat av mangel på sterk, styrende struktur i utbyggingen; en utvikling som det ble lagt grunnlag for på 1800-tallet, da Christiania vokste til å bli en moderne storby. Dette kaotiske bybildet står i sterk kontrast til andre byer med strengere fargeregulering. Et ekstremt eksempel på en slik by er Roma, hvor bygningene er malt i en karakteristisk løvegul farge. Ifølge historien oppsto denne fargen i løpet av bare noen få døgn på slutten av 1800-tallet etter ordre fra Napoleon, da han ville at byen skulle gjenerobre sin monumentalitet som gjeninnsatt hovedstad i Italia. Også Stockholm har hatt en lignende fargeregulering. På 1600-tallet skal arkitekten Nicodemus Tessin den yngre ha stått bak en kongelig kunngjøring om at «alle hus heretter skal få en lys gul fargetone», hvilket har gitt begrepene «Stockholmsgult» eller «Tessingult». I løpet av de siste tiårene har en del byer i Sverige og i Europa for øvrig fått en sterk fargeregulering, med blikk på historiske farger så vel som samtidens koloritt. Dette er ikke tilfelle i Norge, hvor vi heller har opprettholdt en slags fargeanarkistisk tradisjon.

Fargeteori og «den hvite funksjonalismen»

Både Dagny Thurmann-Moe og Mette L’orange reagerer på manglende kunnskap og veiledning om farger. Thurmann-Moe påpeker at fargelære ikke har vært en del av arkitektstudiet på 15-20 år, og at det fremdeles ikke er det. Også L’orange nevner hvordan hun som arkitektstudent på 70-tallet opplevde at farger var et «ikke-tema». Det er nok en sammensatt forklaring på dette at arkitektstudiene ikke prioriterer fargeteori, og sannsynligvis har nok andre elementer ved arkitekturen fått en slags forrang for fargelæren. Thurmann-Moe tror at dette kan skyldes et overdrevent fokus på materialets egenart; en arv som henger igjen etter modernismen. Modernismen blir ofte assosiert med materialtrohet og fiendtlighet mot det dekorative. Den franske arkitekten Le Corbusier som var en ekstrem innflytelse på den norske funksjonalismen (den norske versjonen av modernistisk arkitektur), mente at dekorasjoner og farger representerte noe falskt og utvendig og tilhørte det folkelige uttrykk. Selv om Le Corbusier gikk bort ifra dette fargesynet senere i karrieren og til og med utviklet en egen fargeteori, så har fiendtligheten mot fargene og det dekorative blitt stående som en del av en nåtidig forestilling om modernismen.

Illustrasjon av Stian Tranung

Slik har forestillingen om «den hvite funksjonalismen» blitt en regjerende myte. Funkisperioden i norsk arkitektur var mye mer fargerik enn det mange tror, og det at arkitekturhistorien ofte formidles gjennom svart-hvitt-fotografier gir rom for feiltolkninger. I tillegg blir eksisterende bygninger ofte malt over i nye farger, hvilket gjør at de fleste ikke kjenner til den opprinnelige fargen. For eksempel var Ekebergrestauranten, et typisk funksjonalistisk bygg som er hvitt i dag, opprinnelig malt i en brungylden farge. Arkitekten Arne Korsmo skal ha vært en hærfører i utviklingen av fargeholdninger under den norske funksjonalismen. Han skal ha vært opptatt av at det nordiske lyset krever en varmere fargeholdning enn den man finner i Middelhavslandene. Denne vektleggingen av det nordiske blå lyset, som jo også Dagny Thurmann-Moe er så opptatt av, virker til å ha lite innflytelse på arkitekter i dag. I stedet er samtidens forestillinger om funksjonalismen preget av materialtrohet og fiendtlighet mot det dekorative, noe som igjen påvirker hvordan dagens arkitekter tenker omkring fargeteori.

Natur, kultur og lokal stedsidentitet

Et tema som har blitt spesielt viktig i samtidens nordiske arkitektur er lokal stedsidentitet. Denne tendensen fanget museet Louisiana i København opp i 2012 i en utstilling som de kalte for «New Nordic – arkitektur og identitet». Her undersøkte de det de anså som en kulturell revival; at de nordiske områdene har begynt å vise en stolthet og kjennskap til tradisjonell kultur og lokale råstoffer. Michael Asgaard Andersen og Jeanne Rank Schelde skriver i en artikkel publisert i forbindelse med denne utstillingen at «interessen for det nordiske indskriver sig i en aktuel strømning, der søger at rehabilitere menneskets forhold til naturen og dermed forankre dets kulturelle identitet». Dette ønsket om å forankre arkitekturen til det spesifikke landskapet og klimaet det er en del av, er en tanke jeg finner utrolig interessant og som jeg tror har vært veldig viktig for å skape en unik nordisk arkitektur.

Operaen i Oslo er et vellykket eksempel på denne tendensen i arkitekturen som går på å forankre menneskets kulturelle identitet via naturen. Til tross for at marmoren er italiensk importvare gir bygget sterke assosiasjoner til det norske klimaet med is og snø og hav. Disse konnotasjonene til det norske klimaet, samt hvordan bygget vakkert integreres i landskapet, er med på å gi bygningen en tilhørighet til stedet. Men sett fra et annet perspektiv kan operaen oppleves som ganske frakoblet stedet. Den virker nemlig ikke til å ha noen form for slektskap med den øvrige bebyggelsen i Oslo. Dette ser vi tydeligere nå som Bjørvika nærmer seg en slags ferdigstillelse. Thurmann-Moe påpeker hvordan det er påfallende at Bjørvika ikke har en eneste referanse til den omkringliggende bebyggelsen. Området rundt Bjørvika har noe av den eldste bebyggelsen i Oslo, og hverken fargene eller andre elementer fra disse flotte gamle byggene er brukt i forbindelse med utbyggingen i Bjørvika. Nå vil jeg ikke forsøke å legge skylden på operaen, som jeg mener er et vakkert stykke arkitektur som gjenspeiler viktige tendenser i vår tid. Problemet ligger heller i måten operaen er omkranset av bygninger som både får bygget til å forsvinne i det Thurmann-Moe kaller et kamuflasjeteppe, og samtidig får det til å frakobles fullstendig fra resten av byen. Hvis området heller hadde vært sammensatt av bygninger som viste sin kulturelle tilhørighet ved å bruke farger og andre elementer som refererte til den omkringliggende bebyggelsen, så ville operaen både blitt en del av en historisk bevisst by og samtidig vært et viktig produkt av sin egen tid.

Konklusjon

Oslo er en sammensatt by som ikke har noen tydelig fargeprofil. Kanskje er det derfor det ikke har vært noen sterke føringer når det kommer til fargebruk i samtidsarkitekturen. Vi ser nå, i en debatt hvor fargene får større og større betydning, at det har vært en unnvikende holdning når det kommer til fargebruk. Lite kunnskap hos arkitekter og hos befolkningen forøvrig, samt lite historisk bevissthet, har gjort at farger har blitt et «ikke-tema» i arkitekturen. Løsningen er mere kunnskap, både om Oslos historiske bruk av farger, og om fargeteori. Vi må få en sterkere bevissthet rundt hvordan fargene påvirker oss og hvordan de er med på å forankre vår kulturelle identitet. Slik kan vi skape nye bymiljøer som er trivelige og som vi føler oss hjemme i.

Litteraturliste

Asgaard Andersen, Michael og Jeanne Rank Schelde. «Arkitektur giver form til vores tilværelse». I New Nordic: Arkitektur & identitet, redigert av Kjeld Kjeldsen, Jeanne Rank Schelde, Michael Asgaard Andersen og Michael Juul Holm, 10-15. Humlebæk: Louisiana Museum of Modern Art og bidragyderne, 2012.

Enge, Caroline, Maria T. Pettrém og Morten Schwencke. «Leder av juryen som valgte Lambda: - Det ser helt skrekkelig ut». Aftenposten. 08.03.2019. https://www.aftenposten.no/kultur/i/VRKxBW/Leder-av-juryen-som-valgte-Lambda---Det-ser-helt-skrekkelig-ut. 

Kjeldsen, Kjeld. «Forord». I New Nordic: Arkitektur & identitet, redigert av Kjeld Kjeldsen, Jeanne Rank Schelde, Michael Asgaard Andersen og Michael Juul Holm, 10-15. Humlebæk: Louisiana Museum of Modern Art og bidragyderne, 2012.

L’orange, Mette. Farger i arkitekturen: Byen, stedet, gata. Oslo: Scandinavian Academic Press, Spartacus Forlag, 2008.