Hallvardskatedralen og den tidligste arkitekturen i Oslo

Hallvardskatedralen var ett av Skandinavias mest besøkte pilegrimsmål i middelalderen, blant annet fordi den hadde relikviene til Oslos skytshelgen, St. Hallvard, og gravene til viktige konger og biskoper. Katedralen, som i dag kan besøkes i ruinparken i Gamle Oslo, spilte en helt sentral rolle for utviklingen av byens identitet som norsk hovedstad. Så hvorfor er ruinparken i dag så intetsigende at mange kjenner den best som «urinparken»? Hva var egentlig Hallvardskatedralens betydning, og hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss?

Heroisk funksjonalisme

Eksteriør, Gamle Aker kirke, 1100-tallet, Oslo.

Hallvardskatedralen stod sannsynligvis ferdig i år 1130. Katedralen var synlig for hele byen fordi den stod på det høyeste punktet i Oslo på den tiden. I dag kan vi få inntrykk av Hallvardskatedralens arkitektur og interiør ved å besøke Gamle Aker kirke. Begge kirkene var steinbasilikaer i romansk stil med tre skip, og ulike arkitektoniske grep som skapte en helt spesiell, sakral stemning i kirkerommet. Gamle Aker kirke har en enkel grunnplan med sentralt tårn og tykke vegger med få vinduer, noe som gir et festning-aktig preg. Bygningen er robust og monumental og virker dermed vernende for menigheten på innsiden. For eksempel er nordveggen én eneste uavbrutt vegg og vinduer er plassert kun i sør og i øst. Mens kirkerommet dermed er halvveis mørklagt flommer lyset gjennom østvinduet og inn på alteret: kirkens aller helligste punkt. Det finnes få dekorasjoner og detaljer; nøkternhet, enkelhet og abstraksjon preger både eksteriør og interiør. På denne måten skapes en egen verden her inne atskilt fra vår vante hverdag. En stemningsfull, sakral atmosfære av verdighet og andakt.

«Heroisk funksjonalisme» er en god betegnelse på den romanske, enkle stilen i Gamle Aker kirke, og denne var forbundet med kirkens funksjon i middelalderen.1 Ikke bare skulle kirken gi ly og trøst, og stå som en stødig og storslagen bærebjelke i samfunnet. Den skulle også beskytte mot det onde der utenfor; krig og konflikt, og demoner og drager (og drager bodde det nettopp her i Akersberget, ifølge mytene). Den abstrakte arkitekturen skaper dermed inntrykk av noe overmenneskelig, noe hellig, noe som er langt borte fra det hverdagslige og jordiske.

Dette tankegodset reiste både Gamle Aker kirke og Hallvardskatedralen, og likevel vil førstnevnt kun være et gjenskinn av sistnevnte. Gamle Aker kirke var en liten, provinsiell kirke. Hallvardskatedralen, med sine langt større dimensjoner, må ha overveldet besøkende med sine tallrike altre, høye tårn og søyler og bueganger i monumentale størrelser. I tillegg lå relikviene til St. Hallvard i et skrin ved høyalteret, og konger som Sigurd Jorsalfare lå begravet i sør i koret. Tilstedeværelsen av disse hellige relikvier var med på å gi kirken en helt spesiell status fordi det hellige dermed også tok en mer fysisk plass i kirken. Troen på relikviers overnaturlige, magiske og helende krefter tiltrakk seg langveisfarende pilegrimer i store mengder.

St. Hallvard som skytshelgen av Oslo

Hallvardskatedralen hentet romanske arkitekturelementer som langskip, sideskip og tverrskip fra kirker i Øst- og Sør-Europa, noe som ble forbilde for en gruppe kirker på Østlandet. Disse kirkene var annerledes enn de man hadde bygd i Nidaros (Trondheim) og Bjørgvin (Bergen), som hadde vesteuropeiske modeller. Gjennom middelalderen var Oslo, Nidaros og Bjørgvin viktige handelssentrum og landets tre bispeseter. Siden Nidarosdomen huset relikviene til Olav den Hellige og domkirken i Bjørgvin hadde St. Sunnivas relikvier, ble det ble viktig for Oslo å dedikere sin nybygde katedral til sin lokale helgen. Derfor markerte Oslo sin religiøse og politiske status i landet ved å dedikere katedralen til den folkekjære helgenen fra Lier utenfor Oslo, St. Hallvard.

Hallvard Vebjørnsson skal ha blitt drept i 1043 da han forsøkte å redde en gravid kvinne fra tre menn som beskyldte henne for innbrudd og tyveri. Kvinnen nektet for gjerningen, og Hallvard rodde henne ut i Drammensfjorden for å redde henne. Mennene traff imidlertid Hallvard i halsen med en pil og senket han i fjorden med en kvernstein rundt halsen. Kvinnen drepte og begravet de ved stranden. Liket til Hallvard fløt da opp fra vannet, og kvistene som vennene hans hadde brukt for å hente liket opp av vannet begynte å spire ved graven. Disse jærtegnene tydet på at Hallvard hadde vært en hellig mann, og han ble æret som helgen. Deretter ble han gjort til byens skytshelgen, og fra 1344 er hans martyrhistorie blitt avbildet på Oslos bysegl.

Eksteriør av apsiden i øst, Gamle Aker kirke, 1100-tallet, Oslo.

At den folkekjære St. Hallvards relikvier lå i Hallvardskatedralen tiltrakk seg mange besøkende til Oslo. Slik begynte man å etablere byens identitet som religiøst sentrum på lik linje med de andre bispesetene. Da Kong Håkon V Magnusson gjorde Oslo til norsk hovedstad mot slutten av 1200-tallet, var det blant annet på grunn av behov for bedre forsvar og kontroll av relasjonene til Sverige og Danmark. Det var lettere å gjøre dette i Oslo enn i Nidaros eller Bjørgvin. Ved å dedikere Oslos viktigste kirke til lokalhelgenen Hallvard og proklamere byen for å være under hans beskyttelse, bygde man på denne måten opp byens identitet som norsk hovedstad. I samme formål ga man katedralen en stil karakteristisk for Østlandet. Gamle Aker kirke er den eneste i gruppen østnorske romanske kirker som fortsatt kan gi innsikt i middelalderkirkens form og funksjon, og det tankegods som ga opphav til dette.

Fra ruinpark til urinpark

Hallvardskatedralen var Oslos viktigste kirke i over fem hundre år. I 1624 beordret Christian IV flytting av byen vestover, og grunnla Christiania. Den gamle katedralen forfalt gradvis og deler av den ble brukt som byggemateriale til den nye domkirken. Restene ble senere brukt til å legge vei mellom gamle Oslo og nye Christiania. I dag er bare ruinene igjen. Gamle Aker kirke er på lignende vis blitt neglisjert gjennom historien, og står den dag i dag takket være osloborgeres opprør mot rivningsforslaget på 1850-tallet. Uten dem ville kirken for lengst vært jevnet med jorden. Gamle Aker kirke står i stor grad slik den opprinnelig ble bygget, og bør settes pris på som et vindu inn til en svunnen tid. Den gir dagens og fremtidens besøkende opplevelsen av noe av det som var; en relasjon til historien i form av en slags stemning, og en fornemmelse av det gamle.

Ruiner etter Hallvardskatedralen, sett østfra, ca. 1130. Ruinparken, Oslo.

«Jeg vet ingen by som med lettere sinn enn Oslo raserer sin historie» ble det skrevet på 1950-tallet. På lignende måte ble det i 2007 rapportert at Oslo og Akershus er landets verste i vedlikehold av kirkene sine: «vi er flinke til å bygge i dette landet, men ikke til å vedlikeholde». Hallvardskatedralen, som en gang var så sentral for Oslo by, kan ses som et viktig bevis på akkurat dette. Betydningen av kirkene bør nemlig ikke måles i antallet besøkende hver søndag, men i deres funksjon som bærere av vår egen historie og kulturarv.

Bibliografi

Brunsvik, Hilde. En guide til Oslo Domkirke. Oslo: Domkirken, 2003.

Fett, Harry. Vår hovedstad tar form. Oslo: Gyldendal, 1954.

Kirkebøe, M. C. Oslos kirker i gammel og ny tid. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007.

Luthen, Eivind. «Pilegrimsvandringene i et historisk perspektiv» i Pilegrimsleden fra Oslo til Nidaros: første etappe fra middelalderbyen Oslo til Bærum redigert av Leidulf Mydland. Oslo: Byantikvaren i Oslo, 1997.

Molaug, Petter. «St Hallvard og Oslo». Middelalder-Oslo, 2019. Hentet 29.04.19. https://www.middelalder.no/oslo-i-middelalderen/middelalder-oslo/273-st-hallvard- og-oslo