Møt Lolitas åndelige oppfølger: My Dark Vanessa

For to år siden leste jeg en bok jeg fortsatt tenker på: My Dark Vanessa. Ingen av vennene mine har lest den (ennå), så her er hva jeg hadde sagt om du spurte meg om boka på bar etter tre-fire cidere.

Foto tatt av skribenten.

Den ble utgitt i 2020 av Kate Elizabeth Russell, og tar for seg 15 år gamle Vanessa som starter sitt andre år på Browick kostskole i New England, i år 2000 – året hun inngår i et forhold med den 42 år gamle engelsklæreren sin Jacob Strane, et forhold som enda har sine klør i henne i bokens nåtid, 2017. Når Vanessa er 32 har en tidligere elev av Strane, som følge av MeToo-bevegelsen, kommet fram og anklagd han for seksuelt overgrep. Anklagen tvinger Vanessa til å konfrontere at forholdet deres kanskje ikke var en kjærlighetshistorie likevel.

Men. For å forstå My Dark Vanessa, må vi først forstå Lolita. Utgitt i 1955 og skrevet av Vladimir Nabokov, handler den i korte trekk om den pedofile Humbert Humbert som slår seg ned i New England i USA og forelsker seg i tolv år gamle Dolores. I hans øyne er forholdet tragisk og romantisk: han har ikke lyst til å være et monster, men klarer ikke la være å bli forført av Lolita, for forlokkende for sitt eget beste. Humbert forteller deg om forbudt kjærlighet, og det er fortellingen en pedofil kultur falt for. For hva betyr det å kalle noen en Lolita? En Lolita er en ung jente som har guttene tvinnet rundt lillefingeren – hun ser ut som en uskyldig liten jente, men det er kun et skalkeskjul. Det er ulovlig å se på henne, men du klarer bare ikke motstå – og uansett, det er jo dét hun vil at du skal.

Nå skal jeg ikke snakke for mye om resepsjonshistorien til Lolita og innflytelsen den har hatt på mediekulturen vår, men den har kort sagt blitt feiltolket. Dette er noe Russell er klar over.

Russell har lært av Nabokov. Han trodde han fortalte én historie, men hans lesere lot seg bli forlokket av en annen. De ble blendet av det vakre språket til Humbert. My Dark Vanessa er en bok som lett kunne havnet i samme felle og i samme internetthull for 15 år gamle jenter, som ennå ikke forstår at det ikke er romantisk når gamle menn har lyst på dem. Men Russell nekter å la deg ta feil.

Som nevnt hopper boken mellom 2000 og 2017. Det er et bevisst grep av Russell. Vanessa kan si og føle hva hun vil, men hvis du i ett eneste sekund begynner å tenke at fortellingen er romantisk, drar Russell deg etter håret til 2017 – til en Vanessa som fortsatt lever i forholdets spøkelse, som sitter igjen med traumer, depresjon og et rosafarget narrativ om forholdet hun tviholder på for å overleve.

Jeg anser My Dark Vanessa som en åndelig oppfølger til Lolita. Jeg mener den er skrevet for tenåringsjentene som ble fortalt at det var en romantisk bok av et samfunn som har seksualisert dem siden tidenes morgen, og  som nå er voksne og ser tilbake på hvor feil de tok – og hvor farlig det var å ta feil. Russell nøler ikke med å vise hva Vanessa sitter igjen med nesten tjue år senere. Det gjør boka vanskelig å lese til tider, men den er høyst nødvendig når det finnes så mange Lolita-kopier der ute som ikke prøver å gjøre noe mer med historien enn å gjenskape den ugne – og for visse, forlokkende – følelsen av å lese en bok fra perspektivet til en pedofil. Men hva med offeret? Hva med barnet som blir utsatt for seksuelt overgrep? Skal de for alltid leve i skyggen av mannen som forteller om dem?

Russell nekter å gi oss enda en fortelling å stappe inn i narrativet om Humbert og alle andre overgripere som triste, romantiske figurer, fanget av skjebner de ikke kan kontrollere. Hun tar forventningen og vrir den til det nesten er for vondt å lese videre. Hun lar deg ikke glemme hvor fryktelig ung Vanessa er, hvor skummelt lett det er å få en ensom femtenåring til å føle seg spesiell, til å forelske seg i deg, og hva det gjør med en person i etterkant, uansett hvor romantisk de trodde det var da det skjedde.

Dette er en bok som blir med deg. Det er ikke akkurat boken som fremmer mest feriefølelse der ute, men hvis du ønsker noe du kan sluke, synes jeg dette er et godt alternativ. Og hvem sa man ikke kan være deppa på stranda også?

God lesing!