En kort historie om en av Nordens fremste tegneserieskapere.

Det er sommer i skjærgården, og en ung Tove Jansson sitter ved familiens sommerhytte sammen med broren Per Olov. Der, midt i en opphetet diskusjon om litterær filosofi, siterer Tove Immanuel Kant (egentlig mest for å provosere). Broren avfeier henne, og som svar tegner hun det styggeste vesenet hun kan forestille seg, rett på utedoens dør. Tove vet ikke den gangen at den lille tegningen er starten på noe stort, på en figur som senere skulle utvikle seg til det høyt elskede Mummitrollet.

Opprinnelig kalte Tove figuren for Snork, men etter hvert valgte hun et nytt navn. I et brev til den estiske språkforskeren Paul Ariste i 1973 forklarte hun at hun kom på “Mummitroll” siden lyden av bokstaven “m” ga henne en følelse av mykhet, som passet perfekt til Mummitrollets fysiske form og dets sjel. Gjennom årene ble Mummitrollet enda mykere; både litt rundere og mindre kritisk i uttrykket. Selv om den store nesen var inspirert av trollene fra den svenske kunstneren John Bauer, er Toves Mummitroll, i motsetning til Bauers mer dystre folklore-troll, vennlig, høflig og romantisk.

Flere av figurene i Mummiuniverset var inspirert av Toves familie, venner og kjærester. Også Mummitrollets beste venn, Snusmumrikken, med sitt munnspill, sin evige vandrertrang og pipe, var basert på en god venn fra Toves ungdom. Denne vennen, som var filosof og poet, hjalp Tove med å se verden på nye måter, slik Snusmumrikken viser Mummitrollet at livet også finnes utenfor Mummidalen.

Toves venn gikk alltid i slitte klær og bar en eldgammel hatt som hun syntes var forferdelig. En dag byttet de hatter, og i all hemlighet tok Tove den med seg til renseriet for å endelig få den pen igjen, men da ville han ikke ha den lenger. Skuffet, foreviget Tove den gamle hatten i Snusmumrikkens grønne hatt og i hans vise:

Jag går som jag behagar i min gamla gröna hatt
jag spelar alle dagar jag spelar varje natt
och äga vill jag inte för man måste vara fri
när man söker nya sånger, en egen melodi.

Tove ble ofte spurt hvilken figur fra Mummidalen hun helst ville vært. Hun kunne sett for seg å være Lille My, som biter noen i leggen og ler, en hatifnatt, slik at hun slipper å svare på spørsmål, eller Mummimamma, for hun er en slik man alltid kan stole på. Men mest av alt ønsket hun å være en fri sjel som Snusmumrikken.

Litteratur:

Moomin Characters Ltd. (2014, March 24). The story of how Moomintrolls were born. Moomin. https://www.moomin.com/en/blog/the-story-of-moomintrolls/

Westin, B. (2018). Tove Jansson Life, Art, Words: The Authorised Biography. Sort of Books.

Ørjasæter, T. (1985). Møte med Tove Jansson. Gyldendal.

Tove Jansson og Mummiuniverset

Sommeren vi bærer med oss

Møt Lolitas åndelige oppfølger: My Dark Vanessa