Sommeren vi bærer med oss
Hva forbinder vi med sommeren? Kanskje lukten av solkrem, saltet som blir igjen på huden etter et bad, eller følelsen av varm asfalt under bare føtter. For noen er sommeren frihet og ro. For andre er det stress, forventninger og ferier som aldri blir helt som planlagt. Sommeren, som kunsten, oppleves forskjellig av alle. Akkurat som et maleri kan vekke ulike følelser i ulike mennesker, rommer også sommeren mange betydninger.
Med denne teksten ønsker jeg å skrive om kunstverk som minner meg om sommer. Ikke nødvendigvis fordi de viser sommermotiver, men fordi de vekker den samme følelsen av lys, tid som forsvinner, kroppslig tilstedeværelse og barndommens myke oppløsning.
Claude Monet, The Artist's Garden at Vétheuil (1881). Oil on canvas, 151.5 x 121 cm.
Da jeg var liten, var sommeren spennende. Vi reiste på ferie, opplevde mange nye kulturer, men de sterkeste minnene er fra skogene og markene hjemme. Vi utforsket stier i skogen, fikk grønne flekker på buksene og jord under neglene. Det er nettopp den følelsen jeg finner igjen i Claude Monets The Artist’s Garden at Vétheuil (1880). Bildet utstråler barndommens frihet, lyset, lekenheten og de sterke fargene som nesten slår mot en. Det grønne gresset og blomstenes overflod minner meg om hvordan vi løp altfor langt, altfor lenge og hvordan dagene føltes uendelige.
Men sommeren forandrer seg til noe nytt når barndommen stopper og en ny tid overtar. Dagens lek og latter glir over til kveldens stillhet og ro. Man begynner å vente mer enn man leker. Edward Hoppers Summer Evening (1947) skildrer akkurat denne overgangen. To unge mennesker står på en veranda. Om de snakker eller ikke er ikke viktig, men det usagte som henger imellom dem er. Om det er en begynnelse eller en slutt. Hun står lett lent mot han, mens han vender hele kroppen sin mot henne, kanskje i ferd med å si noe. De er kledd lett, som om varmen fortsatt henger i veggene etter en lang dag. Lyset som lyser opp verandaen står i kontrast til den svale skumringen. Hopper bruker lyset som en stemning snarere enn en lyskilde. Verandaen blir et mellomrom, en terskel mellom trygghet og avstand, tilhørighet og usikkerhet. Man aner en fortelling, men får aldri svar. Alt er stille, men allikevel dirrer luften med noe. Følelsen av å holde pusten i de siste øyeblikkene før ferien er over og noe som forsvinner før det egentlig har startet. Når jeg ser på dette bildet, kjenner jeg på lukten av salt i varm luft, lyden av insekter som svirrer i mørket, og en slags søt uro og nervøsitet som var en del av ungdomstiden. Det er i disse kveldene man kjente hvordan tiden suser forbi i det man stod stille og prøvde å ta innover seg alle følelser av sommeren. Hoppers bilde bærer denne følelsen, at sommeren er på vei til å ta slutt, akkurat i det den har begynt. Jeg har ofte tenkt på hvordan enkelte kunstverk klarer å bære på stemninger som er så skjøre, så sammensatte, at de ikke lar seg uttrykkes med ord. Hoppers Summer Evening (1947) er ikke bare et bilde av to unge mennesker, det er følelsen som rommer håp og tap. Noen minner bærer ikke hendelser, men heller stemninger. En lukt, en temperatur eller en bestemt stillhet. Det er da jeg tror kunsten får sin egen kraft, når den ikke forklarer noe, men lar deg kjenne igjen noe du trodde bare du bar på.
Claude Monet, Impression, Sunrise (1872). Oil on canvas, 48 x 63 cm (Musée Marmottan, Paris).
Fra den uskyldige ungdomstidens sommerkvelder, der man følte seg voksen i kraft av spenningen alene, dannes det nesten usynlig, en linje frem til et nytt øyeblikk. Et øyeblikk i voksenlivet der noe endrer seg, ikke dramatisk, men stille. Man begynner å se på ting annerledes. Ikke alt må sies og ikke alt må skje. Det som ikke ble sagt før sommeren var over, plager ikke lengre og det bæres med ro. Plutselig legger man merke til andre ting, som morgenlyset som faller stille inn over gulvet, lyden av en by som fortsatt sover, roen som finnes akkurat før verden starter. Det er en ny type frihet, ikke en man kjenner fra barndommen eller ungdomstiden, men en indre lettelse. Man aksepterer og bærer, i et øyeblikk som ikke krever noe mer enn stillhet. Claude Monets Impression Sunrise (1872) minner meg om dette. Bildet viser kanskje ikke det man forventer av sommermotiver som en fargerik og solfylt hage, solkysset hud eller ferie. Men det rommer en atmosfære som føles akkurat som det. Disig luft, mykt lys, øyeblikket der alt fortsatt står i ro. Bildet er selve stillheten, og midt i alt en svak stol som stiger, ikke dramatisk men tålmodig. Det er et bilde som ikke roper etter oppmerksomhet, men som hvisker om noe dypere. En ny begynnelse eller en anerkjennelse. At det man trodde var meningen med livet, kanskje bare var starten eller én av mange versjoner av sannhet man skal lære seg å leve med.
Dette er kanskje det sommeren gjør med oss, den minner oss om hvem vi var, hvem vi trodde vi skulle bli og hvem vi sakte men sikkert har blitt. Gjennom bildene av Monet og Hopper gjenkjenner vi noe som er større enn oss, men som vi likevel kjenner. Sommeren vil aldri være den samme, og kanskje det er det som gjør at vi lengter etter den hvert år. Ikke etter varmen eller ferien i seg selv, men etter følelsen av å være til stede.