Oslo City Fashion Show

Utstilling nummer åtte ut i Billedkunstnerne i Oslo (BO) sitt satellittprogram Oslo City, var viet til mote og tekstil. Kuratorene Admir Batlak og Margaret Abeshu har begge bakgrunn innen klesdesign, de jobber begge som kunstnere og har felles engasjement i hvordan grensene mellom disse feltene kan utfordres. I den anledning inviterte de en rekke utøvere som jobber med kunst i overgangen til mote - og omvendt - og med et bredt spekter av medier og uttrykk.Utstillingens ambisjon har vært å undersøke hvordan rammene for mote kan utfordres ved å sette gjenstandene i en «ren kunstkontekst». Gjenstandene som ble presentert i Oslo city #8 befant seg slik kanskje i andre rom og relasjoner enn det de var laget for.

Til tross for at vi fortsatt gjerne skiller mellom design og kunst i stor grad når det gjelder gjenstander i tekstil, viser utstillingen til en problemstilling norske kunstinstitusjoner de siste årene har prøvd å belyse. Flere gallerier og museer har både stilt ut og kjøpt inn norsk mote- og klesdesign. Flere av kunstnerne representert på Oslo City har for eksempel debutert på Høstutstillingen, og er representert på arenaer som Sorgenfri i Oslo, som jobber for å presentere nye utøvere på tvers av disipliner som design og kunst.

En av de større satsningene har vært hos Nasjonalmuseet, som fra 2019 og utover har gjort en aktiv satsning på innkjøp av norsk samtidsmote. Batlak var selv en av kunstnerne som nå er representert i museets samling. Et utvalg av arbeidene innkjøpt de senere årene vises nå i første etasje på det nye museet i et eget rom for norsk samtidsmote, og flere av de utstilte kunstnerne er også representert på Oslo City #8. Men der samtidsmoten i første etasje på Nasjonalmuseet er kledd på mannekenger, er majoriteten av arbeidene på Oslo City #8 hengt på veggen eller plassert i rommene.

Oslo City #8 ble vist både i BO sine lokaler og i festsalen i første etasje hos Oslo Kunstforening. I BOs lokaler er de hvite veggene, taklysene og små gallerirommene gjenkjennelige som et kjent samtidskunstrom. Som kunstverk, fikk flere av arbeidene i disse rommene en passiv og stillestående rolle. Kunstverkene gjordes billedlige eller skulpturale, og det kroppslige avvises. Det er nettopp dette kroppslige som typisk forbindes til klær og mote, da det er laget for å draperes på og brukes av en kropp. Fraværet av denne påkledningen framsto som et forsøk på å dempe arbeidenes forutsatte trekk og forene de med mer konvensjonelle kunstmedier. I noen verk var denne tendensen svært tydelig, som hos Tonje Plur, hvor tekstil dekket lerret på veggen, og hos Ida Falck Øien, hvor klesplagg var avbildet som oljemalerier.

Der i utstillingen hvor arbeidene var tredd på menneskelige kropper eller figurer, fremsto dette som overdrevent eller teatralsk. Disse var også plassert i Festsalen hvor det er mønstret tapet på veggene og tregulv. Et slikt verk var Jennie Steens Objects in the mirror, may appear closer. Verket var et livearbeid bestående av et samarbeid mellom kunstneren og danseren Mila Piljevic. Piljevic danset ikledd et luftig og oppblåst plagg laget av materialet Tyvek. Tyvek brukes mye innen industri og håndverk, og skjermer blant annet mot syre, bakterier og vann. Av denne grunn brukes materialet gjerne som verneutstyr i form av gjenkjennelige tynne, hvite drakter. Steens versjon av den hvite drakten ble gjennom bevegelsen et fysisk objekt, levendegjort av kroppen og som betrakteren kunne se forandre seg underveis. På åpningskvelden av utstillingen, idet performancen var over og Piljevic kledde av seg, lå tyvek-plagget igjen på gulvet, slengt i et hjørne, litt som på et tenåringsrom. Denne assosiasjonen finner vi også i Øiens arbeider. Hennes serie Farewell joy spark ambivalence besto av ulike klesplagg liggende på gulvet i tillegg til de nevnte oljemaleriene av plaggene på veggene. De individuelle klesplaggenes navn vitner om klær kjøpt og laget til ulike tider, et av plaggene er blant annet fra Øiens eget merke HAiKw/, og seriens tittel refererer til Marie Kondos opprydningsmotto om å kvitte seg med gjenstander som ikke gir umiddelbar glede i møte med dem.

En sentral tendens når man omtaler samtidens mote er å reflektere rundt temaer som forbruk, kapitalisme og miljø. Dette var også tilstede på Oslo City #8 i mer eller mindre direkte former. Flere av arbeidene har benyttet seg av brukte og resirkulerte klær, enten som found objects og verk i seg selv, eller som en måte å anskaffe materialer på. Hos Øien var klesplaggenes navn og designer nevnt, slik at betrakteren kunne forstå hva de henslengte plaggene var verdt. Fredrik Floens verk With anticapitalists like us, capitalism is in no real danger hadde og en direkte tilnærming til det samfunnsaktuelle. Verket var en installasjon bestående av tre menneskelignende stoffskikkelser ikledd plagg laget av stoff som lignet sengetøy med sterke mønstre og barnlige motiver bl.a. av Disney-figurer. Plaggene var maksimalistiske med rysjer, blonder og sløyfer, og lyskasternes styrke gjorde disse skikkelsene videre dramatiske foran den mørke tapet-bakgrunnen. Dette forsterket assosiasjonene som forbindes med en moteframvisning, spesielt der lyskilden kom fra lyskastere på gulvet. Tittelen knyttet denne overdådigheten til moteindustrien – og ikke minst kunstindustrien også –, designeren og forbrukerens rolle i det frie markedet.

Interessen for det barnlige ble med videre inn i festsalen, hvor også designduoen ALL- IN (bestående av Bror August og Benjamin Barron) har brukt stoff med Disney-figurer fra prinsessekjoler og pysjer i sitt verk Debutant. Dette er også navnet på deres større kolleksjon som nylig ble vist i Paris, men der visningen var et utformet som et drømmende debutantball, framsto det opphengte antrekket i festsalen noe livløs i sine flate dimensjoner, især ved siden av Steens forlatte Tyvek-arbeid. Festen er over og prinsessene har dratt hjem.

De åpne begrepene som mote og kunst er vanskelig å definere. Enda vanskeligere er det å lage tydelige skiller mellom begrepene, samtidig som de tydelig eksisterer. Det overordnede inntrykket av Oslo City #8 er at Oslos unge tekstilkunstnere og klesdesignere tydelig reflekterer over sine egne roller og industriens vilkår. Dette gjenspeiler også programmets og initiativtakeren Hedda Grevle Ottesens intensjon. Mote kan være et utgangspunkt for å belyse aktuelle temaer og samtidig tøye grensene for kunstbegreper, men burde ikke trenge å måtte føye seg til billedkunstens formater og regler for å få plass i et kunstrom.

Oslo City Fashion Show

En Høst med Hopper

Lidenskap i marmor