Dada, nada?

Av Solfrid Elise Lindblom

Trenger du litt kunsthistorisk påfyll, men har aldri helt tid til å lese en lang artikkel? Eller kanskje du er utålmodig og vil rett til sakens kjerne? Du er kommet til rett plass! Her er alt du trenger å vite om Dadaismen; kort nok til at det sitter, men akkurat langt nok til å imponere den uvitende.

Dadaismen (1916-1922) var en kunstretning som hadde sitt utspring i Europa og USA under første verdenskrig. Retningen startet som en motreaksjon på krigens grusomheter og meningsløse menneskeslakt, men var også en reaksjon på futurismen og ekspresjonismen som sirkulerte i kunstscenen på samme tid. Dadaismen tar opp krigens meningsløshet ved å hedre det irrasjonelle, amoralske, lovløse og uhåndgripelige. Det hadde med andre ord ikke et kunstnerisk program, så alt var lov, og ingenting trengte å gi mening!

Også forakt for det borgerlige samfunnet var en stor pågangsdriver for dadaismen. Dadaistene mente at krigen hadde vist verden, en gang for alle, hvor korrupt den borgerlige klassen var, og hvordan deres korrupthet forgreinet seg i språket, politikken og kunsten. For dem var det borgerlige samfunnet dødt, og tiden var inne for å danse på dens grav. Dadaismen blir ofte koblet med nihilismen, en filosofisk holdning som avviser samfunnets normer, og som på et eksistensielt plan mener at alt er meningsløst, og at livet er uten hensikt eller verdi. Dette stemmer til en viss grad, for dadaismen var både ingenting og allting på en gang.

Hugo Ball fremfører “Magical Bishop” på Cabaret Voltaire i 1916.

Siden Sveits var nøytrale under første verdenskrig, var det et naturlig sted for politiske flyktninger og anarkister å rømme til. Det er her i Sveits, i Zürich, at kabareten Voltaire, ble dannet som en plass for likesinnede til å diskutere politikk, litteratur, kunst, og for å ha forestillinger og utstillinger. Den kunstneriske og politiske virksomheten på kabaret Voltaire, la grunnlaget for dadaismen. Mest kjent er Magical Bishop av Hugo Ball i 1916, en opptreden som eksemplifiserer dadaismens ironiske, meningsløse, men samtidig høyst seriøse kritikk av vestlig kultur. Det var også på kabaret Voltaire at det dadaistiske manifest ble skrevet og fremført i 1918, også av Hugo Ball.

Navnet Dada, skal i følge legenden, være tilfeldig plukket ut av en tysk-fransk ordbok, og ikke bety noe som helst. Med andre ord, et veldig passende navn på kunstretningen.

Dadaismen hadde til sammen seks hovedbaser i sin levetid; Zürich, New York, Paris, Berlin, Cologne og Hanover. Dadaistene var opptatt av universell politikk, kunst, litteratur og språk, som fungerte på tvers av landegrensene. Her igjen er Hugo Ball et godt eksempel på den universelle meningsløsheten, med lyddiktet Karawane. Han ønsket å rense språket fra konvensjonelle syntakser og semantikk, til det bare var rå lyder igjen.

Noen andre kjente dadaister det er greit å kunne er Tristan Tzara, Hans Arp, Max Ernst, Marcel Janco, Paul Klee, André Breton, Francis Picabia, Marcel Duchamp og Man Ray.

Dadaismen sto for sin egen undergang. Det kontinuerlige angrep på alle normer pågikk også i dadaistenes egne indre sirkel. Det var et velkjent ordtak at “dada er anti-dada”. Til tross for sitt korte liv, hadde dadaismen stor innvirkning på senere samfunnskritiske kunstretninger som Flux-bevegelsen, amerikansk popkunst og er tett knyttet til surrealismen ettersom flere dadaister ble surrealister etter dadaismens oppløsning.

Det var dadaismen. Og som en avslutning, noen vakre ord fra Hugo Ball:

Dadaistisk lyd-dikt av Hugo Ball.

Referanse:

Hal, Foster, mfl. Art since 1900 : modernism, antimodernism, postmodernism. London: Thames & Hudson, 2004.

dadaisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. november 2022 fra https://snl.no/dadaisme