Grønt er skjønt

Av Solfrid Elise Lindblom

I vinter var det en utstilling på Munchmuseet i Oslo. Utstillingen tok for seg en serie bilder Munch malte i 1907 som fikk navnet Det grønne værelset. Serien med malerier tar for seg et rom med lysende grønn tapet der en gruppe mennesker møtes under ulike omstendigheter. Men hva er egentlig så spesielt med et grønt rom?

1700- og 1800-tallet var preget av gjennombrudd, og et godt eksempel på et slikt gjennombrudd var nye måter å framstille farger på. Trangen til nye oppdagelser og oppfinnelser satte dermed også sitt preg på dekor og mote, selv om det skulle vise seg å få dødelige konsekvenser.

Fargen grønn finnes naturlig i naturen i en rekke ulike valører. Fargen pryder alt fra dypgrønne skoger og planter til lysende giftgrønne dyr og vakre fjærdrakter. Likevel skulle det å framstille fargen og bruke den til maling og tekstilproduksjon vise seg å ikke være like lett som naturen skulle ha oss til å tro. Helt fra antikken har det blitt tatt i bruk naturlig fremstilte former for grønnmaling. Disse fargene var ofte plantebaserte og ikke like sterke som mange av naturens forekomster av grønn. Grønn jord er en okerfarge som har vært brukt siden antikken og finnes i ulike nyanser av blå- og gulgrønn. Fargen ble tatt i bruk til både maling, tekstiler og kunsthåndverk. Andre, mineralbaserte, former for grønt eksisterte også uten at det ga et like stabilt og sterkt grønt resultat som var å finne i mange av naturens forekomster av grønn.

The Arsenic Waltz, Tresnitt, 1862. (Wellcome Collection.)

1700- og 1800-tallet brakte med seg oppdagelsen og produksjonen av syntetiske fremstillinger av pigmenter og farge. Disse fremstillingene tok fort over for tidligere mineral og plantebaserte farger. De kunstige framstillingene av grønn var mer stabile, sterke og levende enn de tidligere natur-grønne fargene hadde vært. Det eneste negative med denne metoden, var fargenes giftige natur. Selv om tidligere former for mineralbasert grønnfarge også hadde giftige egenskaper, grunnet dens innhold av et giftig kobberkarbonat, skulle disse nye syntetiske grønnfargene gi grønn et «giftig» rykte.

På 1700- og 1800-tallet var grønt utbredt innenfor den romantiske bevegelsen i kunst og litteratur. Gjennom periodens spredning spredde også fargen grønn sin popularitet seg, ikke bare gjennom romantiske gjengivelser av naturlandskap i frodig syntetisk grønn, men også gjennom sin symbolske verdi. Den store poeten og filosofen Goethe hadde sagt at grønt var den mest avslappede av farger, noe som førte til fargens hyppige bruk til dekorering av soverom. På mange måter kunne grønt, med sin brede forekomst i naturen, virke som en kontrast til den grå industrielle revolusjonen, og gå hånd i hånd med romantikkens idealtanker om å vende tilbake til naturen.

En boks med Paris grønn (Bildet hentet fra Wikipedia, kreditt; Creative Commons, Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.)

Selv om tanken om et romantisk grønt soverom virket god og avslappende, kunne det få dødelige konsekvenser. I 1775 lagde Carl Wilhelm Scheele en ny form for grønn. Scheeles grønt var en kjemisk framstilt farge som fort tok over for tidligere naturlige framstillinger av grønne pigmenter og farger. Scheeles grønt inneholdt både arsenikk og kobber, noe som gjorde fargen ikke bare stilig, men også giftig. Fargen ble hyppig brukt til dekor av papir, tapet, maling, vokslys og tekstiler. Til og med enkelte barneleker ble dekorert med giftig Scheeles grønn. I 1814 ble en annen giftig grønn med navn Paris grønn, patentert i et forsøk på å forbedre pigmenteringen til Scheeles grønn. Fargen ble brukt av blant annet impresjonister som Monet og Renoir og postimpresjonister som Van Gogh og Gauguin. Likevel var den minst like giftig og etter at man til slutt gjorde arsenikk farger ulovlig, skulle Paris grønn få et nytt liv som insektmiddel.

På 1800-tallet var arsenikks giftige egenskaper lite allmenkjent. Det fantes flere rapporteringer på 1800-tallet om svakelige kvinner som besvimte i vakre grønne kjoler og barn som ble sykelige og svant hen i lysende grønne slik som Munch malte i 1907. Det er til og med et veletablert rykte om at Napoleon ble forgiftet av arsenikktapet mens han oppholdt seg på Elba. I Munchs samtid var det fortsatt en rekke slike grønne rom dekorert med giftig arsenikkmaling og tapet. Giftiggrønne rom kunne fort bli en skjult dødsfelle, i tillegg til at fargen symbolsk lenge har vært knyttet til sykdom, sjalusi, og mystikk. Munchs grønnmalte rom forteller en historie knyttet til alle disse konseptene.

I fargeteorien har grønt blitt forbundet med sansene og følelser på godt og vondt. Fargepsykologien oppfatter ofte grønn som en rolig farge med en hvilende karakter. I tillegg til dette har grønt lenge vært knyttet til natur, ubehersket lidenskap, og er fargen for sjalusi. Ikke minst er det fargen for gift. I naturen er sterk grønn en signalfarge for å markere at dyr er giftige slik som slangen Grønn Mamba og Pilgiftfrosken.

Man vet lite om hvem menneskene på bildene er, eller hva slags relasjoner de hadde til hverandre. Utstillingen stiller spørsmål som: Hvem er menneskene på bildene? Elskere, venner eller fiender fra Munchs liv? Eller er de mørke versjoner av oss selv? Det er lett å trekke paralleller mellom menneskers indre, følelsesmessige kvaler og de ytre plagene livet i slike grønne rom kunne føre til. Kanskje det er noe å tenke på neste gang du bruker uttrykk slik som «grønn av sjalusi» eller skal velge en ny avslappende tapet til soverommet?