Påske-spesial: Den mørke siden av kunstverdenen
Kunsthistorien er proppfull av gåtefulle mysterier, tyveri, intriger og mord. I denne ukens påskespesial tar vi et dypdykk inn i kunstverdens mørke side og ser nærmere på forfalsket kunst.
I 1947, etter andre verdenskrig, tok en av de mest berømte rettsakene innen kunstverden plass. Den nederlandske kunstneren Han van Meegeren var tiltalt for landsforræderi etter å ha solgt en Nederlands nasjonalskatt til Nazi Reichsmarschall Hermann Göring under okkupasjonen av Nederland. Det aktuelle maleriet bar tittelen Christ with the Woman Taken in Adultery og var tilskrevet Johannes Vermeer, en av de mest kjente Nederlandske, barokk-kunstnerne. Om van Meegeren ble funnet skyldig i denne forbrytelsen var staffen som ventet han, døden. Van Meegeren slapp så vidt unna straff fordi han klarte å overbevise juryen om at han hadde malt verket selv, og solgt en forfalskning til Göring. Etter rettsaken kom det fram at van Meegeren hadde produsert opptil flere forfalskninger i Vermeers stil, deriblant The Supper at Emmaus og Lady Reading Music, hvor sist nevnte var direkte inspirert av Vermeers Woman in Blue Reading a Letter (ill. 4 og 5). Både Vermeers original, og van Meegerens forfalskning er i dag eid av Rijksmuseet i Amsterdam
Men hvordan klarte van Meegeren å lure hele kunst-verdenen og begå kanskje tidenes største kunstbedrageri? En av grunnene til van Meegerens suksess var at han gikk langt for å studere maleteknikkene som var vanlige på 1600-tallet. I tillegg gikk han til innkjøp av autentiske lerret og fargepigmenter som var brukt på 1600-tallet. Han utviklet og sin egen teknikk der han blandet fargepigmentene med phenol formaldehyde, en giftig, kjemisk blanding som gav oljemalingen en hard overflate som skapte en illusjon av at verkene kunne være flere 100 år gamle. I BBC serien Fake or Fortune, sesong 1, episode 4, prøver en kunstner, sammen med journalist Fiona Bruce og gallerieieren Philip Mould å gjenskape van Meegerens teknikk for å se hvordan mester-forfalskeren klarte å lure ekspertene.
På 1940-tallet spilte kunst-eksperters (connoisseurship) og et verks historie (provenance) en stor rolle i autentifisering av kunstverk. Connoisseurship, er en kunsthistorisk metode som brukes for å etablere hvilken kunstner som kan ha malt et gitt kunstverk. Denne metoden bygger i stor grad på empiriske studier av et kunstverk og et kunstnerskap og baserer seg i stor grad på enkelte eksperters mening. I dag kan en slik metode støttes av vitenskapelige analyser utført av konservatorer, men på 40-tallet var det begrenset hva vitenskapelige analyser kunne avsløre. I tillegg til dette, oppsto det mye forvirring under, og i kjølvannet av andre verdenskrig ettersom Nazistene stjal en mengder kunstverk, noe som førte til at historiske verker forsvant og andre dukket opp. Dette kaoset var en ypperlig mulighet for bedragere som van Meegeren til å utgi sine egne verker for å være tapte originaler som igjen hadde kommet til overflaten.
Forfalsket kunst var ikke et problem kun etter andre verdenskrig. De utgjør fortsatt et stort problem innen kunstverden, og noen politimyndigheter estimerer at så mye som 40-50% av kunsten på det internasjonale kunstmarkedet kan bestå av forfalskninger. Dette belyser en mørk side av kunstverden, der kunst selges for latterlige høye summer, noe som gir kriminelle gode insentiver for å produsere forfalsket kunst.
Kilder:
BBC: Fake or Fortune. “Van Meegeren.” Episode 4, sesong 1. Utgitt 3. juli 2011. https://www.youtube.com/watch?v=M2Vz8_5hc-M
Essential Vermeer.com. “Han van Meegeren’s Fake Vermeers.” http://www.essentialvermeer.com/misc/van_meegeren.html
Schjeldahl, Peter. «Dutch Master: The art forger who became a national hero.» I The New Yorker, 20. october, 2008: https://www.newyorker.com/magazine/2008/10/27/dutch-master