Et blikk, en modell og en kunstner

Av Solfrid Elise Lindblom

Det mannlige blikket har gjennomsyret kvinnelige nakenakter gjennom kunsthistorien. De nakne kvinnekroppene er blitt fremstilt som seksuelle objekter for maktkåte oppstopperneser. Motivet for (raison d’être) for kvinnelige nakenakter var tross alt seksuelt. Og dette, fordi de aktuelle kunstnerne, med tilgang til kvinnelige nakenmodeller som oftest var heteroseksuelle menn. Men hvordan endret dette blikket seg når kvinnelige kunstnere fikk stå foran lerretet? Adopterte de det mannlige blikket på kvinnekroppen, eller var dette muligheten til å gi kvinnekroppen et nytt rykte? 

Det mannlige blikket var ikke å et samtaleemne på slutten av 1800-tallet, og hadde så vidt blitt utfordret av Eduardo Manet’s Olympia i 1865. Den nakne kvinneakten hadde fortsatt en lang vei å gå, og hvem var vel mer velegnet til å tråkke opp den veien, enn en kvinne som selv hadde stått bak lerretet og blitt iakttatt av den mannlige blikket i flere år? 

Det er her Suzanne Valadon kommer inn i bildet. Født inn i fattigdom, det samme året som Manet stilte ut Olympia, var mulighetene til Valadon svært begrenset. Hun begynte som modell i en alder av 15, og fikk raskt oppdrag for noen kjente impresjonister som Auguste Renoir, Toulouse-Lautrec og Pierre Puvis Chavannes. Har du sett henne før kanskje?

Henri Toulouse-Lautrec, Young woman at a table, 1887, oil on canvas, Van Gogh Museum.

Valadon er her avbildet dansende i Dance at Bougival, 1883, av den franske kunstneren Pierre-Auguste Renoir.

Men modellyrket var ikke hennes kall. Hun begynte å tegne i en alder av 9, men fikk aldri noen opplæring. Modellyrket ga derimot god innsikt til teknikk og materialitet, og ga henne det nettverket hun trengte for å fortsette å male. En av hennes aller første sponsorer var Edgar Degas, som også introduserte henne for trykkekunsten. Men vi kan legge fra oss teknikk, materialer og valør, for det er ikke dette som (i mine øyne) gjør Valadon kunstnerskap interessant, og vi skal tross alt holde oss til blikket. For det er nettopp i Valadons identifisering med modellen at blikket endrer seg. Som tidligere modell klarte hun å kanalisere sin egen erfaring som et iakttatt objekt, til lerretet. Hun retter oppmerksomheten til modellens opplevelse av det å posere, men også modellenes opplevelse av seg selv som et bilde. 

Bare se på Valadons jente med speil! 

Suzanne Valadon, Nude with a mirror, 1909, oil on canvas, 90x71 cm, The Weisman & Michel Collection.

Når har jenter tidligere fått lov til å utforske egen kropp i en så ærlig fremstilling som dette? Men tilbake til blikket! For her har vi ikke bare modeller som blir iakttatt, men som også iakttar seg selv. Jentene er like nysgjerrig på sin egen kropp som det kunstneren er på deres. Vi har ikke lenger med en passiv, sensuell eller seksualisert jentekropp. Modellene er aktiv og har kontroll over situasjonen. 

Dette ser vi også i kvinneaktene fra 1910, og 1920- årene. Kvinnene reagerer på å bli betraktet. Enten poserer de selvsikkert, børster håret for å gjøre seg klare, eller skjuler sin kropp for det iakttagende blikket. Poenget er at de har en stemme og et valg, kontra det mannlige blikkets oppfatning av naken sensualitet som en iboende kvinnelig natur. Men med sin tidligere erfaring som modell, vet Valadon selv hvor usikker og klein man kan bli i naken tilstand (ja…selv som kvinne!). 

Valadons kunstnerskap er en aldringsprosess. Modellene er hentet fra den naive barndommen, før kroppene endres i pubertetens kleine fase, for så å blomstre som de selvsikre kvinnene de blir, like før trekkene blir grove og alderdommen tar dem igjen. 

Denne tematikken har inspirert flere kvinnelige kunstnere av senere generasjoner. Og det er kanskje først da at vi ser klart alle de barrierene kunstnere som Valadon var med å bryte ned på starten av 1900-tallet. Her kommer vi faktisk tilbake til blikket igjen. For hvordan klarer en fattig kvinne i 1890 å klatre oppover i hierarkiet og bli en suksessfull kunstner? Jo, blikket. Valadon utnyttet det mannlige blikket gjennom sin suksessfulle karriere som modell, og brukte sin seksualiserte kropp som verktøy, våpen og levebrød.

Så takk og lov for det mannlige blikket, for uten det hadde kanskje aldri Valadon fått muligheten til å male. Og uten kunstnere som Suzanne Valadon hadde blikket aldri blitt snudd!

Suzanne Valadon, Reclining Nude, 1928, oil on canvas, 60x80,5cm. The Metropolitan Museum of Art.

Suzanne Valadon, Girl in bath, 1919, oil on canvas, The Weisman & Michel Collection.

Kilder: 

Ireson, Nancy “Suzanne Valadon, model, painter, rebel”. København: Ny Carsberg Glyptotek, 2022.