Zero eller ZERO - same, same, but different
Av Solfrid Elise Lindblom
Zero is silence. Zero is the beginning. Zero is round. Zero spins. Zero is the moon. The sun is Zero. Zero is white. The desert Zero. The sky above Zero. The night.
–utdrag fra et 1963 dikt av Heinz Mack, Otto Piene, and Günther Uecker
Av disse tre grunnla Heinz Mack og Otto Piene Zero allerede i 1957 (og Günther Uecker kom med i 1961.) Som en protest mot den ekspressive måten å uttrykke seg på som var vanlig også i Düsseldorf der de gikk på akademiet, bestemte Piene og Mack seg for å lage en rekke pop-up utstillinger i sitt eget atelier da det ikke var gallerier eller andre institusjoner som var interessert i å vise den kunsten de selv var opptatt av. Den første pop-up utstillingen i atelieret til Otto Piene, hadde de 11. April 1957.
En utstilling som satte spor
Samtidig med dette, planla kunsthandler Alfred Schmela sin åpningsutstilling i sitt nye galleri, Galleri Schmela. Ønsket hadde i utgangspunktet vært å vise Antoni Tàpies, men siden Tàpies hadde en utstilling i Paris akkurat på de ønskede datoene, anbefalte skulptøren Norbert Kricke at han skulle vurdere Yves Klein istedenfor, for som han sa: ”han maler monokrome malerier”. Anbefalingen av Klein førte til at utstillingen Yves: Propositions monochromes ble åpningsutstillingen i Schmela sitt nye lille galleri i Düsseldorf 31. Mai 1957. Utstillingen er i ettertid blitt definert som viktig i flere henseender. Den var starten på samarbeidet mellom Galleristen Alfred Schmela og Iris Clert i Paris, den la grunnlaget for Yves Klein sin status og senere hans største separatutstilling på museum i hans egen tid i Tyskland, og ikke minst ble den begynnelsen på samarbeidet mellom Yves Klein og Heinz Mack og Otto Piene.
View of the exhibition Yves: Propositions monochromes at Galerie Schmela, Düsseldorf, 31 May-23 June 1957.
Los Angeles, Getty Research Institute (2007.M.17), box 29, folder 20
Denne utstillingen og møtet med Yves Klein skulle ha mye å si for Mack og Piene.
Under og forut for utstillingen i Galleri Schmela, var det mye kontakt mellom Klein og Mack og Piene, og Klein var også flere ganger oppom atelieret deres. De sa selv at det var Klein sin kunstneriske energi som ble drivkraften bak oppstarten av Zero. Klein sin reduksjon av farge ned til en ren monokrom og det at han brukte en malingsrulle i stedet for den konvensjonelle penselen, ble han en katalysator for nye ideer for de unge tyske studentene.
Det var ikke mange gallerier som viste avant-garde kunst, så de fortsatte med sine pop-up utstillinger i egen regi.Gjennom sommeren hadde de flere av disse en kvelds utstillingene i atelieret sitt, og allerede etter den fjerde utstillingen de hadde i atelieret, avsluttet de kvelden nede på baren Fatty’s Atelier, vis a vis Galleri Schmela, hvor de diskuterte seg frem til og ble enige om navnet Zero som en definisjon på seg selv som gruppe.
Piene sa om dette: "Fra begynnelsen så vi på begrepet, ikke som et uttrykk for nihilisme - eller en Dada-lignende kneble, men som et ord som indikerer en sone med stillhet, og muligheter for en ny begynnelse, som ved nedtellingen før raketter tar av. – Zero, den usammenlignbare sonen der den gamle tilstanden blir til den nye.»
© Günther Uecker / Artists Rights Society (ARS), New York / VG Bild-Kunst, Germany; © 2014 Artists Rights Society (ARS), New York / VG Bild-Kunst, Bonn
Zero som gruppe lagde ikke noe eget manifest. De hadde ikke noe medlemskap, men var mer en samarbeidsplattform mellom kunstnere i flere land, blant annet Tyskland, Italia, Frankrike, Belgia og Nederland. Når de arbeidet alene som den originale tyske gruppen på tre, kalte de seg Zero, men når de samarbeidet med andre over landegrenser, brukte de store bokstaver, ZERO. Gruppen ZERO inkluderte kunstnere som Yves Klein, Piero Manzoni, og Lucio Fontana. De fortsatte å jobbe nært med Zero, hvor Fontana som var en generasjon eldre fungerte som en fars-figur for Zero, noe han også var for Azimuth-gruppen i Italia, mens Klein sto for samarbeidet mot Frankrike og da spesielt Paris og Galerie Iris Cert. I Düsseldorff var Galeri Schmela et av tre nyåpnede gallerier som omfavnet avant-garde kunsten. I 1961 viste galleriet en utstilling med Zero-gruppen som fikk tittelen ”Edition, Exposistion, Demonstration”.
I 1964 deltok Mack, Piene og Uecker med en installasjon på Documenta 3 i Kassel, noe som skulle gjøre gruppen internasjonalt kjent. Da Piene etterhvert flyttet til Amerika, tok han med Zero, og de stilte på Philadelphia Institute of Contemporaray Art med utstillingen Group Zero. Utstillingen ble lagt merke til av kritikere og fikk gode omtaler av blant annet Donald Judd.
Kunstnerene som var en del av samarbeidet i Zero, fortsatte å jobbe individuelt etter at de offisielt avsluttet samarbeidet i 1966, men de fortsatte å jobbe med samme uttrykk. I 2014 satte Guggenheim opp utstillingen ZERO, Countdown to Tomorrow, 1950s-60s som viste et bredt utvalg fra Group Zero og ZERO. Guggenheim har laget en videofra og om denne utstillingen.
Zero redefinerte hva kunst kunne være. Kunsten skulle være dynamisk, den skulle vibrere, være optisk. De utforsket farge i monokrome flater, lysrelieffer og lyssøyler, bevegelse og serialitet, som alle hintet mot potensialet i det grenseløse.
Alt var lov, alle materialer kunne brukes. De malte med sot og flammer, de jobbet med flater og lys. Absolutt alt kunne være kunst.
Noen interessante linker:
http://exhibitions.guggenheim.org/zero/
Kilder:
https://www.artspace.com/magazine/art_101/art_market/zero-group-52526