Ensomme menn i romantiske hager
Av Solfrid Elise Lindblom
1700-tallet var fullt av ekstravagant dekor og revolusjoner innen hvordan man skulle organisere hager etter siste mote. Mens man i dag kanskje kan driste seg til en hagegnom, en liten dam eller kanskje til og med en rosa plastikkflamingo, var det ikke grenser for hva man anså som riktig dekor i 1700-tallets overklasse-hager.
Overklassens hageanlegg var store og overdådige. De klassiske barokke hageanleggene preget av terrasser og streng symmetri, var lenge den ideelle måten å arrangere en hage på. Under 1700-tallets første halvdel kom en ny type hage på moten, kjent som engelsk landskapsstil. Nå skulle man slippe løs barokkhagens stramme former og la hagen virke mer naturlig. Med lange bølgende daler med velpleid gress og store vannspeil som var direkte inspirert av den engelske pastorale landsbygden. Mellom hagens grønne daler skulle det dennes vakre perspektiver med lunder, sporadiske trær og klassisistiske byggverk.
Med framveksten av romantikken gikk den engelske hagen et steg bort fra sitt «naturlige» opphav. Den romantiske hagen skulle jo være nettopp det, romantisk. Spesielt sentimentale hageentusiaster kunne dermed inkorporere kunstige grotter, ruiner og templer for å skape en drømmelignende setting verdig den mest romantiske poet. For å virkelig imponere naboer og besøkende kunne lorder og ladyer gjøre drømmen enda mer autentisk ved å ansette en eremitt til å leve et enkelt liv i de vakre omgivelsene.
Kunstige grotter og hagetempler var et sted egnet for meditasjon, avslapning og refleksjon. Ikke alle hadde fritid nok til å dedikere til slike aktiviteter, dette kombinert med den økte fasinasjonen for det klassiske, lagde grobunn for hage-eremitten. I tidlige tilfeller kunne man se at det var plassert gjenstander som hintet til at en eremitt bodde der, slik som et lite bord plassert utenfor grotten. Senere utviklet denne trenden seg til faktiske eremitter boende fast på eiendommen. Den engelske overklassen ansatte altså mennesker til å bo alene i kunstige grotter på eiendommen til dekor på lik linje som et hvilket som helst annet hageornament.
Noen ganger ble eremittene bedt om å gjøre seg tilgjengelig for de rike gjestene. De kunne bli bedt om å svare på spørsmål eller gi råd mens andre eremitter ble bedt om å ikke kommunisere med gjestene for å forsterke ideen om at man hadde en ensom filosof boende i hagen. Arbeidsgiveren kunne også bestemme hvordan eremitten skulle se ut. De levende hageornamentene skulle gjerne være skitne med langt hår og skjegg. En stillingsannonse fra starten av 1800-tallet var på jakt etter en eremitt som kunne bo under bakken i 7 år uten annen menneskelig kontakt. I tillegg ønsket arbeidsgiveren at eremitten skulle la alt av hår og negler gro uten klipp gjennom hele oppholdet. Eremitten var gjerne akkompagnert av rekvisitter som antikke skrifter, timeglass og hodeskaller for å forsterke illusjonen.
Som så mange andre trender gikk også eremitten av moten. Man må jo fundere på om det kan ha hatt noe med de strenge arbeidskravene og tøffe levevilkårene disse eremittene skulle følge. Det kan se ut til at akkurat dette var tilfellet når det kom til eremitten i Painshill park i Surrey. Eremitten var ansatt for å leve et enkelt liv med en syvårs isolasjonskontrakt. Ifølge legenden var ansettelsesforholdet en god del kortere. Etter bare tre uker ble eremitten nemlig funnet på den lokale puben med noe godt i glasset.
Kilder:
Bruun, Magne: hagekunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2.05.2022 fra https://snl.no/hagekunst.
Campbell, Gordon. 2013. The Hermit in the Garden: From Imperial Rome to Ornamental Gnome. Oxford: Oxford University Press.
Painshill. «The Hermitage.» 3.05.2022. https://www.painshill.co.uk/attractions/the-hermitage/.