Hvordan male musikk?

Av Solfrid Elise Lindblom

"Marianne hører på Chopin", Henrik Sørensen, 1951. Olje på lerret, 122 x 50 cm. Holmsbu Kunstmuseum.

"All art constantly aspires towards the condition of music", skrev den britiske essayisten Walter Pater i 1888. Helt siden antikken har spørsmålet om kunstens verdier og idealer vært et viktig tema. Diktekunsten og musikken var lenge ansett som de høyeste formene for kunst, mens maleriet og skulpturen var bundet til sine rammer av mimesis, etterligning av den synlige virkeligheten slik den fremstår for oss. Platon anså ikke denne kunsten som noe med særlig stor verdi. Hans ideal var idéenes verden, etterligning av naturen og det synlige var kun en dårlig kopi av en allerede lavere del av virkeligheten. I dette formulerte han idéen om anamnese, "the unforgetting", at kunst skal gi oss følelsen av å erfare noe vi på et vis alltid har hatt iboende i oss, men aldri var klar over. En erfaring vi ikke ville vært foruten hvis kunsten ikke hadde gitt den til oss, opplevelsen av noe medfødt som gjenoppdages innenfra. Mange vil kanskje kjenne seg igjen i å drømme seg bort når de lytter til musikk, og føle noe en ikke ville vært foruten hvis det ikke hadde vært for den akkurat den sangen, eller den konserten. Kan slike opplevelser også oppstå i møte med maleriet, og i så fall hvordan? Er abstraksjon i maleriet en nødvendig retning for å nærme seg et slikt estetisk ideal?

I 1885  skrev Vincent Van Gogh om sin kunst: “My great desire is to learn to make such inaccuracies, such variations, reworkings, alterations of the reality, that it might become very well lies, if you will". Det skulle fortsatt ta noen år før malerkunstens tradisjonelle klassiske rammer virkelig skulle gå i oppløsning og maleriet beveget seg over i ren abstraksjon. En av pionérene innen denne utviklingen var Wassily Kandinsky (1866-1944), en russiskfødt fransk kunstner som erkjente musikken som abstraksjonens målestokk. Kandinsky anså abstraksjon i maleriet som en nødvendig løsning for å uttrykke kunstnerens sjel, og han ønsket å male musikken slik han selv opplevde den, med all dens melodiske og symfoniske egenskaper. Han opplevde nemlig det fysiologiske fenomenet synesthesia, der stimulering av en sans skaper aktivitet i andre deler av sanseapparatet. Når Kandinsky hørte et musikalsk stykke fyrte nervebanene i gang andre sanser, som førte til en tilhørende opplevelse av både farger og former. Dette malte han, som vi kan se i hans verk Composition VIII, 1923. Et tilsynelatende kaotisk bilde, men hvis man lar man blikket hvile og studere de ulike delene vil man ane en rytme i formene, linjenes melodi og fargenes dybde, som til sammen skaper en symfonisk helhet. Kandinsky forsøkte gjennom sin kunst å trekke begrepsanalogier mellom musikken og maleriet; man kan snakke om både rytme og komposisjon i musikken og maleriet, men i hvilken grad er dette egentlig overførbart?

"Composition VIII", Wassily Kandinsky, 1923. Olje på lerret, 140 x 200 cm. Guggenheim Museum, New York. 

“No. 7 (Dark Over Light)”, Mark Rothko, 1954. Olje på lerret, 228 x 148 cm. Privat eie.

Mark Rothko (1903-1970) tok avstand fra begrepene og analogiene – han ønsket å heve maleriet til "the poignancy of music" ved å legge til rette for en estetisk erfaring hos betrakteren som kunne nærme seg det han selv opplevde da han lyttet til Mozart. Det sentrale for Rothko var å frigjøre maleriet fra enhver form for representasjon. Ingen rene geometriske former, linjer og figurer - kunstverket skulle være kilde for en ren sanseerfaring, en direkte kommunikasjonsform med betrakteren. Rothko var klar over hvordan en betrakter alltid vil projisere seg selv i et kunstverk og lete etter assosiasjoner og tegn på noe gjenkjennelig, om så ubevisst; det er rent instinktivt å gripe etter noe kjent og håndfast i møte med noe en ikke forstår. Rothko ville skape et rom for noe evig som kunne oppleves og erfares til tross for subjektive og underbevisste tolkningsfordommer, og ironisk nok er hans kunst blitt et bilde på den moderne kunst som gjerne møtes med kritikk som "dette kunne jeg laget selv", enkel og uten særlig innsats. Det vitner om det Rothko selv i høyeste grad var bevisst; maleriene hans krever et åpent, tålmodig og fordomsfritt sinn, som forsåvidt kan være strenge krav å stille i en stadig mer travel og oppmerksomhetsjagende verden. Med dette utgangspunktet vil betrakteren virkelig kunne oppleve det Rothko sier han selv følte mens han malte det, kanskje en gjenoppdagelse av noe som alltid har vært der – en lignende følelse som en føler når en lytter til en spesiell sang og forsvinner inn i dens  verden. Maleriet og dets former eksisterer for seg selv på lerretet, men kommer sammen og lager noe som er større enn summen av deres deler.  

Litteraturliste:

Kandinsky, Wassily. "Concerning the Spiritual in Art". New York: Dover Publications, 2021.

Mcgilchrist, Iain. "The Matter With Things". Perspectiva Press, 2021.

Pater, Walter. "The School of Giorgione". I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.

Rothko, Christopher. "Mark Rothko: From The Inside Out". Yale University Press, 2015.