Repatriering og neokolonialisme

 

Pierre-Auguste Renoir, Marine, Guernsey (Oil on canvas) 1883. Musée d'Orsay, Paris, France. Fra Wikipedia

I februar publiserte den danske avisen Politiken, artikkelen «Museum beordret til at aflevere fire stjålne mesterværker» (artikkelen kan leses her). Arvingene til kunsthandler Ambroise Vollard gikk i 2013 rettens vei for å få tilbake verkene som ble stjålet fra Vollards samling under andre verdenskrig, og som siden har havnet på Musee d’Orsay. En fransk domstol er kommet frem til at fire av de syv påståtte stjålne verkene, med sikkerhet var tyvgods, og museet må nå utlevere de fire verkene til arvingene.  

Avgjørelsen understreker vestens dobbeltmoral når arvingene til en prominent, hvit, kunsthandler, etter «kun» ti år i retten får utlevert det de mener er stjålet fra dem. Samtidig befinner over 90% av Afrikas kulturskatter seg utenfor kontinentet, og har gjort det i flere tiår. Argumentene for hvorfor Afrikas kulturskatter ikke repatrieres går som oftest ut på at artefaktenes sikkerhet og konservering ikke kan garanteres, og at det derfor er bedre at de blir på de vestlige museer hvor man kan garantere artefaktenes ivaretakelse. Man skal heller ikke kimse av at både private og statlige selskaper og museer mister økonomiske fordeler (i f.eks. turisme) ved å returnere artefaktene. 

Ikke bare understreker det ovenfra-og-ned-synet vesten har på kontinentet, at de tidligere koloniserte landene ikke er like gode som vesten til å ta vare, men også vestens motvilje til å yte bistand til de respektive land og institusjoner for at de selv skal kunne ivareta egen kunst og kulturhistoriske artefakter. Hvis de tidligere kolonimaktene mener problemet er manglende ressurser til å ivareta artefaktene i sine hjemland, er spørsmålene heller hvorfor og hva som holder dem tilbake fra å yte støtten landene i så fall trenger for å kunne ivareta det som er deres. Det er vel det minste som kan gjøres etter årtier med brutalitet og undertrykkelse? 

Relieff plate fra “Benin Plaques” serien, 16thC-17thC. © The Trustees of the British Museum.

Neokolonialisme ble myntet av Kwame Nkrumah i 1965. Neo indikerer fortsettelsen av kolonialistisk styre med andre midler. Det går ut på politisk og økonomisk kontroll i stedet for militær okkupasjon, som er kolonisering i sin tradisjonelle forstand. Dette virker kanskje selvsagt og lite overraskende, men nettopp fordi det kan virke selvsagt gjør det også situasjonen mer maktesløs. Noe som er selvsagt er gjerne indoktrinert, og indoktrinert neokolonialisme er ikke et mål vi burde hige etter. Derfor er det desto viktigere å være bevisst på at det skjer, og at man har begrepsapparatet parat for å kunne forstå konsekvensene av det.

Rettssaken mellom Vollards arvinger og Musee d’Orsay har pågått i knappe ti år. Det er godt over 60 år siden en bølge av afrikanske land gjenvant sin selvstendighet på 60-tallet. Noe er allerede repatriert, som f.eks. de famøse nigerianske Benin Bronzes, plyndret av britene i 1897. Fremdeles er fortsatt over 90% av Afrikas kulturskatter utenfor kontinentet. 

Jeg mener ikke at de stjålne verkene på Musee d’Orsay ikke skal returneres tilbake til sine rette eiere. Situasjonen setter derimot et tydelig eksempel på neokolonialismen som lever i beste velgående, den åpenbare forskjellsbehandlingen av hvordan man behandler kunst og kultur, avhengig av hvem og hvor det er stjålet fra. Det signaliserer opprettholdelse av neokolonialisme og dobbeltmoral, hvor det demonstrerer hvordan man kan si én ting samtidig som man ubevisst avslører noe annet. 

 

 





Kilder:

Farah Nayeri: Museums in France Should Return Treasures, Report Says, 2018, https://www.nytimes.com/2018/11/21/arts/design/france-museums-africa-savoy-sarr-report.html

 

T. J. Demos: Return to the Postcolony. Specters of Colonialism in Contemporary Art, London: Sternberg Press 2013



Emil Bergløv: Museum beordret til at aflevere fire stjålne mesterværker, 2023, https://politiken.dk/kultur/art9220681/Museum-beordret-til-at-aflevere-fire-stj%C3%A5lne-mesterv%C3%A6rker?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR2NS0COFUUh_PcwcK_4N-Cb6mkJEPr1d9XhjPPXce8C7AaPU3npT7fux4A#Echobox=1676965713




 
Previous
Previous

Evig eies kun et dårlig rykte

Next
Next

En tur inn i David Shrigleys latterlige univers