Evig eies kun et dårlig rykte
Moderne kunst og samtidskunst er gjerne vanskelig for mange, så også for meg. Det gir oss ofte ingen umiddelbare assosiasjoner, den kan virke både påtrengende og avstøtende på samme tid, og kan se nærmest utenomjordisk ut. Hvordan skal man nærme seg et slikt kunstverk? Ofte er der ikke noen forklaring eller tekst med i utstillinger som kan hjelpe deg, og noen ganger vil ikke kunstneren gi oss noen direkte pekepinner eller tanker, fordi de ønsker at man skal danne sine egne meninger og tanker. Dette er nok en av grunnene til at mange skyr samtidskunst. Det kan nesten virke som en test; Er jeg intellektuell nok til å forstå dette? Har jeg de rette verktøyene? I moderne kunstteori vil mange hevde at kunstverk ikke har noen iboende konnotasjoner, men heller at betydning er relativt, og blir til i forholdet mellom verket og den konteksten kunstneren setter det inn i. Forståelse avhenger da av at man behersker en særlig «kunst-kode» som knytter verket, som tegn, til en utenforliggende betydning. Et konseptbasert kunstverk vil avhenge av det konseptuelle rammeverket det står i, altså nettopp en kode. Har du mulighet til å knekke denne koden? De fleste har nok ikke det, eller tror at de ikke har det. Dermed går man raskt forbi alt med ord som «konseptkunst», «modernisme» «postmodernisme», «installasjonskunst» og «samtidskunst» knyttet til seg.
Verk som trenger et to siders essay for å forstås (eller verre, en formidler) holder jeg meg som oftest langt unna, men som en bivirkning av dette blir da gjerne at jeg skjermer meg for en stor del av kunsten laget i det 20. og 21. århundre. Noe må iverksettes her, og et verktøy jeg har oppdaget det kan være lurt å begynne med er tid. Når satte du deg sist ned og så på et kunstverk? Altså, virkelig så? Det er estimert at en besøkende i et museum i gjennomsnitt spanderer ca 21 sekund per kunstverk. I en verden der alt går så utrolig raskt er det ikke rart at man føler at man ikke har tid til å se ordentlig på hvert eneste kunstverk, eller at konsentrasjonsevnen ikke strekker til. Et krav om stadig visuell forandring gjør stille, kontemplative øyeblikk mangelfulle og episoder med overstimulering konstante. Så en utfordring du kan gi deg selv neste gang du møter et kunstverk, er å finne deg en rolig plass der du bare kan observere. Ett minutt, fem minutt, kanskje ti! Klarer du å sitte der en halvtime? Sannsynligvis vil det oppstå følelser i deg når du blir mer kjent med verket. Det kan utvikles en slags intimitet, og det kan nesten føles som en forelskelse. Du kan også bli sint, skremt eller føle avsky. Ingen av disse følelsene er feil eller rare, og ingen har heller noe de skulle sagt om hva du burde eller ikke burde oppleve i møtet med kunst. Den eneste tilstanden kunst burde frykte er apati.
Forleden dag brukte jeg en god stund på å se på et kunstverk jeg i utgangspunktet ikke hadde noen interesse av. Hele 20 minutter satt jeg foran Møbius (stående) laget av Aase Texmon Rygh. Texmon Rygh er en kjent billedhugger for mange, og en pioner innen moderne norsk skulptur.[i] Møbius (stående) har en form som kan kjennes igjen i flere av hennes verker, og minner nok mange om andre moderne skulpturer som pryder ulike prangende hager og offentlige rom. En abstrakt svevende konstruksjon som ikke har noen umiddelbar gjenkjennelig funksjon. «Jaha, der var en sånn en ja», så går man videre. Skulpturen som står foran meg vil jeg likevel prøve å starte en samtale med.
Møbius er en relativt stor bronsefigur. 155 cm høy står den oppreist på en liten pidestall ute i det som den dagen kunne defineres som et «skikkelig drittvær». At skulpturen blir utsatt for vær og vind tror jeg den takler fint. Ord som massiv, stødig og robust kommer til tankene. Som en slange vrir og vender den på seg utifra tilskuerens fysiske ståsted. Texmon Rygh har her lekt seg med form. Opp og ned svinger den seg, og mens jeg følger den med øynene merker jeg at det bare fortsetter og fortsetter. Stadig går den rundt. Dette fenomenet kalles for en evighetssirkel eller et evighetsbånd, der persepsjonen går i evig flyt. Et annet ord for dette er Møbius, som da også er tittelen til verket. Det er også et matematisk fenomen noe som forklarer hvorfor jeg måtte google det. Et Møbius-bånd er et objekt bestående av bare én flate og én kant, og det er derfor kunstverket til Texmon Rygh går rundt og rundt. I det uendelige går det, og det kan virke som om selve tiden bremser ned. Texmon Rygh ønsket at man skulle bruke tid ved hennes verk; de krever tålmodighet. Hun ville at betrakteren skulle finne en ro i seg selv og i tiden når hen beskuet kunsten hennes. Harmoni og balanse. Uendeligheten, evigheten og stabilitet. Verkene er immaterielle og ikke-mimetiske. Slik sett er Møbius (stående) et verk som assosierer noe om romlighet og det meditative. Skulpturen krever ingen forkunnskaper eller referanser til noen spesiell nisje for å kunne tolkes. For tiden, den lever vi alle i.
Etter de 20 minuttene hadde gått, satt jeg tilbake med en nyvunnet respekt for kunstverket. Alene står det der ute og bare er. Stødig og evig, villig til å starte en samtale med de som stopper opp og ser. Så jeg oppfordrer deg som leser å ta deg litt tid neste gang du står foran et kunstverk. Helst litt mer enn 21 sekunder.
[i] Texmon Rygh har kjempet en hard kamp for å bli anerkjent som kunstner/skulptør, og jeg kunne brukt lang tid på å skrive om dette. Det har dessverre ikke dette formatet plass til. Ta en titt i kildene mine om du vil lese mer om denne fantastiske kunstneren.
Kilder:
Smith, L. F., Smith, J. K., & Tinio, P. P. L. (2017). Time spent viewing art and reading labels. Psychology of Aesthetics, Creativity, and the Arts, 11(1), 77–85. https://psycnet.apa.org/record/2016-10247-001
Storm Bjerke, Øivind. Aase Texmon Rygh. Oslo: Forlaget Press, 2010.
Godø, Randi og Marianne Yvenes. Aase Texmon Rygh: Modernisme for alltid! Nasjonalmuseet: Zoom Grfisk AS, 2014.