Algoritmen ved roret - fra fjernkontroll til fjern kontroll

Nam June Paik, 'TV-Buddha', 1974. Collection Stedelijk Museum Amsterdam. Photo Stedelijk Museum Amsterdam.

Kunst er ikke en naturlig forekomst. Selv de mest reduktive definisjonene av begrepet vil innebære en kunstner og et implisert publikum. En menneskelig hånd som fanger mening i et materiale for at en mottaker skal kunne uthente den ved et senere tidspunkt. For at denne meningen skal komme frem, må institusjonene fungere som de store fartøyene hvor disse beholderne plasseres for å fraktes ut til folket. Enten det er pavekirken, nasjonalmuseet eller Warner Bros, er kunsthistorien preget av robuste strukturer som har tatt ansvar og ideologisk fordel av å være den paternalistiske hånden som fører kunsten ut til den generelle befolkningen. I kulissene for våre kulturelle preferanser har det stått paver, museumsdirektører og kapitalister, som gladelig har tatt seg av frembringelsen og markedsføringen av kunsten, for å legitimere sin posisjon som ledere i samfunnet. I dagens cyberrom er det imidlertid ikke like enkelt å se hvem som holder i trådene. Selve prefikset “cyber” stammer fra det greske ordet kybernetes, som betyr styrmann[i], og ved roret av skipet som frakter inntrykkene til publikumet gjennom dagens digitale farvann, står algoritmen.

Institusjonene, som før stod ved kontrollbordet, har sakte men sikkert måtte føye seg etter folkets preferanser. Massemedienes inntog ved starten av det forrige århundre ga oss muligheten til å bokstavelig talt trykke på knappene. Fra tryggheten av vårt eget hjem kunne vi manøvrere mellom kanaler på en måte som kun økonomisk velsignede eller høyst bereiste kunne i fortiden. Fjernkontrollene gjorde oss til herre over egen fritid. Som konsekvens av dette ble det høyere etterspørsel for det lett fordøyelige innen underholdning. Allerede i 1947 fremla Max Horkheimer og Theodor Adorno begrepet “kulturindustri” som en betegnelse på den rådende populærkulturen som sløvet befolkningen til passive tilskuere til sin egen undertrykkelse[ii]. Den gang var det et amerikansk mediekonglomerat i sin spede ungdom som ble kritisert for å gradvis slipe ned befolkningens aktive rolle i kulturen. Hollywood-klisjeer og salongjazz ble satt i gapestokken for å mate publikumet med et lett fordøyelig innhold hvor publikum kunne unnslippe arbeidet av egen refleksjon. Underholdningen som arbeiderne oppsøkte i sin dyrekjøpte fritid, skulle være så behagelig og oppløftende som mulig. Ble den for utilgjengelig, kunne forbrukeren simpelthen velge å ikke se på, noe som ville være katastrofalt for kanalenes reklameinntekter.

Det er nettopp reklamene som livnærer den moderne medieproduksjonen. Vi har ikke lenger mektige religiøse og politiske kunstelskere til å fore oss med estetiske inntrykk. Noen må betale for underholdningen, og vi nekter å betale med noe annet enn oppmerksomheten vår. I lang tid var reklamepausen den kollektive avstraffelsen vi alle gjennomgikk for å bøte for vår sult etter estetisk fritidsadspredelse, men i dag har den blitt en anakronistisk og utrydningstruet markedsføringsarena. Enhver reklame som ikke kan velges vekk ved et tastetrykk, blir sett på som en fornærmelse ovenfor forbrukerens uinnskrenkede rettighet til selvbestemmelse. Antallet kanaler har blitt så svermende stort at vi ikke trenger å pine oss gjennom noe som helst, vi trenger ikke engang å trykke på knappen som på fortidens fjernkontroll fraktet oss mellom kanaler. Med et eneste sveip kan vi fraktes til vår neste estetiske destinasjon, og ved roret står algoritmen.

Evolusjon av kunstens hersker. Illustrasjon: Ingrid Gundersen.

Algoritmen har tatt over rollen som kunstvelgjører, redaktør, religiøs leder og mediemogul. Vi har viet den vår fulle tillit til å presentere oss med innhold som tilfredsstiller våre behov. Mediehusene kneler ydmykt foran denne mystiske skikkelsen som gjennom hemmeligholdte regler bestemmer hva som kommer på den enkelte forbrukers underholdningsmessige dagsorden. Der man før kunne skimte konturene av en grådig kapitalist i kulissene av innholdsproduksjonen, finnes nå kun en abstrakt størrelse uten eksplisitte motiver. Algoritmene bruker ingen tvang eller makt når de styrer konsumentens adferd. Tvert imot kan det virke som om konsumentens adferd styrer algoritmen. Når vi sveiper oss dypere ned i innholdet, har vi en følelse av å nærme oss våre egne preferanser med stadig økende presisjon. Algoritmen blir vår tjener, vår personlige assistent, som dydig leverer innhold som den tror vil falle ismak. Den fjerner arbeidet av å velge kanal, av å reflektere over innholdet. Det eneste som betyr noe er om vi gidder å se på. Om det er av morbid kuriositet eller fornøyelse, spiller ingen rolle.

Kampen mot en kynisk kunstverden styrt av eldgamle institusjoner er vunnet. Museum, kirke, teater og kinosal står som ruiner fra en svunnen tid, kun besøkt av turister og kjærestepar som oppsøker dem mer av eventyrlyst enn kunstinteresse. “Film og radio behøver ikke lengre å utgi seg for å være kunst.” skrev Adorno i 1947.[iii] Idag kan man si at rollene har snudd; kunst trenger ikke lenger å utgi seg for å være underholdning. Kunst tilhører fortiden, elitismen, undertrykkelsen. Med algoritmen i ryggen kan vi få finspisset fritidsfordriv uten å måtte jåle oss til med kunst-begrepet. Selv om dette kan høres ut som et demokratisk utopi, kan man spørre seg hvem vi nå skal anklage når underholdningen lammer, ryster, behager eller radikaliserer oss. Før kunne vi sammen hytte med neven mot mannen med makta når han prøvde å påvirke oss fra lerretet, scenen eller tv-skjermen. Nå sitter vi imidlertid i hvert vårt ekkokammer, og i neven som vi før holdt hevet, lyser en iPhone med en evig strøm av behagelig provoserende innhold. Når algoritmene skjermer oss fra alle inntrykk som kan komme i fare for å utfordre vår verdensoppfatning, finnes det ikke lenger noen grunn til å mobilisere krefter. Hvem skal vi vende høygaflene mot når kunsten går til helvete mens vi selv sitter på makten?

Symbolet som informerer algoritmene om hva vi vil se mer av. Wikimedia Commons

Theodor Adorno, kritisk til massemedienes påvirkning (c) Jakob Blumtritts Tagesgeschäft, Wikipedia Commons.

I tidligere århundre satt vi som et hav av publikummere foran en eneste scene, hvor mektige mennesker nøt vår uinnskrenkede oppmerksomhet. Nå sitter vi derimot i hver vår kongestol og lar algoritmen opptre som en hoffnarr. Humrende påstår vi å ha tatt makten i egne hender, mens underholdningen i stadig større grad ydmyker seg for å fortjene vårt åsyn. Skingrende stemmer skriker sjokkbeskjeder i gigantiske fonter og glorete farger i et fåfengt håp om å holde oppmerksomheten vår lenge nok til å kunne generere inntekt av det. De store selskapene sniker inn reklame i malstrømmen av forbigående trender, og hånes i ettertid for sin pinlige desperasjon etter påvirkningskraft. Publikumeren, som på Adornos tid ble distrahert fra kritisk refleksjon og politisk engasjement av en listig kulturindustri, har nå fått inntrykk av at den selv står til ansvar og ære for eget tidsfordriv. Vi har ingen stor, stygg, maktsyk ulv å beskylde lengre. I nyliberalismens demokrati har vi alle æren av å ha en sveipende finger med i spillet når kunst erstattes med billig stimuli.

Seirende og skamfulle sitter vi i hver vår trone og hevder monopol over sin egen oppmerksomhet, mens hoffnarren utfører sin viktigste oppgave; å få oss til å bli sittende i stolen.

Litteratur:

[i] Store norske leksikon (2005-2007): cyber- i Store norske leksikon på snl.no. Henta 14. oktober 2024 fra https://snl.no/cyber-

[ii] Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Opplysningens dialektikk, overs. Lars Petter Storm Torjussen (Oslo: Spartacus Forlag AS, 2011)

[iii] Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Opplysningens dialektikk, overs. Lars Petter Storm Torjussen (Oslo: Spartacus Forlag AS, 2011) s. 154