La città fascista - Mussolinis megalomani i utkanten av Roma

 

Giovanni Guerrini, Ernesto Lapadula, Mario Romano, Palazzo della Civiltà Italiana (ferdigstilt 1953) sett fra nord-vest. Foto: Andrea Kanutte Tømmeraas

En liten buss- eller metrotur sørvest for Romas centro storico ligger det som virker som en helt ny by, nemlig EUR - Esposzione Universale di Roma. Stilistisk befinner den seg i skjæringspunktet mellom det klassiske og det moderne. Den lille drabantbyen er som klippet ut av et de Chirico-maleri, med rette linjer, øde bylandskap og romerske buer så langt øyet kan se. I dag er det hovedsakelig et område preget av næringsliv, statlige bygg, arkiver, museer og boliger, men dette skulle en gang være selve symbolet på Mussolinis storhet.

Planleggingen av EUR ble ledet av arkitekten Marcello Piacentini og utbyggingen startet på 1930-tallet. Området skulle stå ferdig til verdensutstillingen i 1942, for å feire fascismens 20-årsjubileum. Arkitekturen i EUR er preget av stile Littorio og italiensk rasjonalisme, ispedd nyklassisisme med hentydning til det store imperiet som tidligere hadde eksistert i de samme traktene. Selv var ikke Mussolini en estetiker (til tross for at han så på politikk som en kunst, og på seg selv som kunstner) og han likte det meste som ble presentert for ham, uansett om det var moderne eller klassisk, så lenge det var monumentalt. Dette vil si at mye av den fascistiske estetikken i stor grad oppfattes som ganske eklektisk. Det var likevel viktig for Mussolini at han ikke framsto som mindre viktig enn sine “forgjengere” - altså de antikke, romerske keiserne som anså visuell orden og imperialistisk makt så sidestilt, at de demonstrerte all sin makt gjennom arkitekturen.

Flyfoto av EUR tatt i 1956 . Fotograf: Ukjent. Kilde: Wikimedia Commons

På grunn av andre verdenskrig ble det ingen verdensutstilling i 1942. Prosjektet ble (noe uferdig) ferdigstilt i 1939. Mye sto med andre ord ferdig i 1939 og noe ble fullført og lagt til etter det fascistiske regimet var avsatt og andre verdenskrig var over. 

Selve kronjuvelen i bydelen EUR er Palazzo della Civiltà Italiana, som sto ferdig i 1953. bygget framstår nesten som en metafysisk skulptur i landskapet, og har karakteristiske rette linjer, flatt tak, og romerske buer, som et nikk til Colosseum. Bygget er monumentalt og av proporsjoner som ikke er tilpasset menneskekroppen, tydeliggjort av de tre meter lange nyklassisistiske skulpturene som står på nederste rekke av arkaden. Til å være et relativt minimalistisk bygg, finner man både referanser til fascismen og antikken. På toppen av bygget står et sitat fra talen Mussolini holdt til folket da det fascistiske regimet invaderte Etiopia i 1935: “En nasjon av poeter, av kunstnere, av helter, av helgener, av filosofer, av navigatører, av reisende”.

Giovanni Guerrini, Ernesto Lapadula, Mario Romano, Palazzo della Civiltà Italiana (ferdigstilt 1953). Foto: Peder Blümlein. Med inskripsjonen: “En nasjon av poeter, av kunstnere, av helter, av helgener, av filosofer, av vitenskapsmenn av navigatører, av reisende”

Adalberto Libera. Palazzo dei Congressi (ferdigstilt i 1954) det går en akse fra dette bygget til Palazzo della Civiltà Italiana. Bilene og de nyere byggene bryter med det sublime uttrykket som ellers kommer fram i bydelen. Foto: Peder Blümlein

 
 

Området er ikke kun preget av klassiske og fascistiske idealer. Estetisk er området  i stor grad også inspirert av metafysisk maleri. Ifølge arkitekturhistoriker Kenneth Frampton ble Giorgio de Chiricos maleri The Enigma of the Hour (1912) nærmest realisert i Palazzo della Civiltà Italiana. Store deler av området minner om det sublime motivet Piazza d’Italia, som ofte går igjen i metafysisk kunst og det oppleves nærmest som å trå inn i dets landskap med brede gater og monumentale bygg. Det er som at hensikten med byggene er å fremmedgjøre betrakteren og minne deg på hvor liten du er. 

Pietro Aschieri, Gino Peressutti, Domenico Bernardini. Museo della civiltà romana (ferdigstilt 1955), inngangsparti. Foto: Peder Blümlein

EUR er et fascinerende område. Estetisk er det ulikt noe annet, men det er også en materialisering av en ideologi som har forårsaket mye grusomhet. I dag inneholder området en ytterligere eklektisk estetikk. Dette på grunn av nyere bebyggelse, som bidrar til at det strenge og fascistiske til en viss grad har forsvunnet fra besøkendes oppfatning av stedet. Det er kanskje på grunn av de metafysiske aspektene at bydelen til dels virker tiltalende og vakker - på en rar og forvirrende måte.

Litteratur:

Frampton, Kenneth. Modern architecture: a critical history, 5. utg. London: Thames and Hudson, 2020.

Hodne, Lasse. “Skinn av nærvær. Reaksjonen mot det moderne i mussolinitidens arkitektur og estetikk”.  Kunst og kultur 96, 3 (22. november 2013): 14-23. DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3029-2013-03-04

Mair, Alan J. A., “The “Square Colosseum”: Architecture as Metaphysical Sculpture. https://www.academia.edu/20957469/THE_SQUARE_COLOSSEUM_ARCHITECTURE_AS_METAPHYSICAL_SCULPTURE_An_acknowledgement_of_artistic_value_of_the_Palazzo_della_Civilt%C3%A0_Italiana 

Notaro, Anna. "Exhibiting the New Mussolinian City: Memories of empire in the World

Exhibition of Rome (EUR)."  GeoJournal 51.1-2 (2000), s. 15-22. 


 
Previous
Previous

Å skjære ut kunsten

Next
Next

Algoritmen ved roret - fra fjernkontroll til fjern kontroll