Å skjære ut kunsten
Å skjære gresskar til halloween har vært en tradisjon i mange år. Nå i oktober har mine sosiale medier blomstret med bilder av gresskarlykter – gjerne av den mer tradisjonelle typen, men også noen som bruker mer avanserte og intrikate teknikker. Jeg har rett og slett blitt så fascinert og imponert av noen av disse lyktene at jeg måtte skrive om det. Det er et håndverk jeg ikke klarte å forestille meg kunne bli til så detaljerte verk, før jeg fikk se noen som faktisk hadde skapt det.
Gresskar er noe de fleste forbinder med halloween, og her i Norge har vi tatt tradisjonen fra våre amerikanske venner. Likevel vet man at gresskarlykten opprinnelig stammer fra en irsk myte om en mann ved navn Jack, og hans dramatiske liv. Long story short, så ender han opp med å måtte vandre i evig mørke, og lager så en lanterne av en nepe som skal lyse opp stien hans.[1] Denne myten er også det som har gitt lykten navnet “Jack o’lantern” på engelsk. I dag tenner vi lyktene for å holde mørket og ånder på avstand, om man tror på slikt – men vi bruker dem kanskje først og fremst som dekorasjon. I senere tid ble altså nepene byttet ut til fordel for gresskar, rett og slett fordi førstnevnte ikke eksisterte i USA.
Inga Dalsegg, Skapelsen (2023), skåret ut i gresskar.
Inga Dalsegg, skrik (2023), skåret ut i gresskar.
I de siste dagene har jeg tenkt litt ekstra på gresskarlyktene; siden man kan bruke så ufattelig mye rart til å lage ulik grafikk, så er det heller ingenting som stopper oss fra å skjære imponerende motiver inn i gresskar på samme måte – bortsett fra egne evner kanskje. Jeg fikk mulighet til å snakke med en kunstner som hver oktober velger å jobbe med gresskarskjæring. Den norske kunstneren Inga Dalsegg forteller at hun jobber nøye med dybde i prosessen, og må skjære lagvis for å få dimensjon i gresskarene sine.[2] Her er det altså mye som ligner ulike grafiske teknikker – mer spesifikt ulike høysnitt, som for eksempel tresnitt og linosnitt. Når du lager et høysnitt så vil delene du skjærer ut forbli lyse i trykket, altså de delene som forblir uten farge. Dette gjør man også i gresskarskjæring, hvor man som sagt jobber lagvis for å kontrollere hvor mye lys som bryter gjennom i bildet. Spesielt bemerker jeg meg gjengivelsen av Skapelsen i en utskjæring, skåret slik at det lyser opp mellom fingrene til Gud og Adam. Ved å ha lyskilden innenfra får man et veldig spesielt lys, som blir varmt og brennende når det skinner gjennom gresskaret.
Jeg synes det er et eller annet poetisk med å lage noe vakkert i et medium som du vet kommer til å råtne bort og forsvinne for alltid. Man skjærer ut et verk inni noe levende, noe som har vokst over lang tid. Og etter at du har skåret inn verket ditt, og skal stille det ut foran din egen inngangsdør, er det ikke lenge før gresskaret blir tatt av tiden. Likevel er det så mange som gleder seg til å sette seg ned for å skjære og skape. Det er kanskje dette som har gjort at jeg liker ideen om gresskarskjæring så godt; det er en enkel kunstform som alle kan delta i. Hvem som helst kan finne et gresskar på sin nærmeste dagligvarebutikk og skjære det ut, uten noen som helst erfaring innen kunst. Også er det kulere når verket blir så eksklusivt som det blir, med tanke på forråtnelsesprosessen – hvordan du bare får beholde det originale verket en liten stund før gresskaret råtner bort.
Disse lyktene bringer oss ikke egentlig noen nye kunstneriske metoder, men bruker etablert teknikk i et nytt medium: gresskaret. Media du sannsynligvis kan gå og kjøpe på butikken akkurat nå, eller plante hvis du har grønne nok fingre til det. Så burde du ikke se bort i fra at du kan lage din egen lille høstutstilling ute på trappa.
Litteratur:
[1] Onion, Amanda, Missy Sullivan, Matt Mully og Christian Zapata, 2019, “How Jack O’Lanterns Originated in Irish myth” HISTORY, hentet 15.10.2024. https://www.history.com/news/history-of-the-jack-o-lantern-irish-origins
[2] Inga Dalsegg, epost til Elise E. Mjånes, 14.10.2024.