Den uhyggelige dalen

Automatonophobia er frykten for blant annet voksfigurer, humanoide roboter, eller andre figurer designet for å ligne på mennesker. Jeg kjente første gang på denne frykten ganske tidlig i barndommen, ettersom jeg ble stående med tårer i øynene og beina spikret fast i bakken utenfor inngangen til Madame Tussauds, den ene London-turen med familien i 2011. Denne frykten henger tett sammen med teorien “Uncanny valley”, som kort sagt dreier seg om de subtile forskjellene mellom noe gjenkjennbart og naturlig, og noe som ikke virker helt riktig. Definisjonen min er vag, men selve følelsen er nesten ubeskrivelig ettersom den er såpass individuell. Samtidig som jeg får frysninger av dette, merker jeg en tiltrekning og fascinasjon til det ubehagelige fenomenet av noe nytt og ukjent, spesielt hvis man knytter det opp til kunst. 

Rachel Harrison, Life on Mars (2017), Mixed media. Grene Naftali. 

“Uncanny valley” blir stadig vekk brukt som et verktøy i kunsten, og er et konsept som beskriver en merkelig og urolig følelse fremkalt av gjenkjennbare objekter plassert i uvante, og nesten urovekkende sammenhenger [1]. Det trenger ikke nødvendigvis å ligne på et menneske. Det kan være en abstrakt skulptur for eksempel, der hjernen din desperat forsøker å lete etter et logisk mønster, jo lenger du ser på det. Du begynner å tenke: 'Her er det noe galt, dette føles feil.' Hvis man ser på det for lenge kan en følelse av derealisasjon og psykoselignende reaksjoner til og med oppstå hos enkelte [2]. Det er dette som nærer min fascinasjon, og jo mer familiært det er, jo rarere blir det.   

Blomsterbuketten (1939) av Finn Faaborg, er et godt eksempel på at den uncanny følelsen kan oppstå indirekte i kunst. Motivet virker kjent, men samtidig fjernt. De blasse fargene, mangelen på gjenkjennbare ansiktsuttrykk og den sterile tomheten i rommet er med på å desorientere betrakteren. Man får en umiddelbar følelse av at noe er galt, og man blir stående igjen for å desperat prøve å tilføye sjel til et sjelløst bilde.

Finn Faaborg, Blomsterbuketten (1939), Olje på lerret, 103,5 x 135,5 cm. Nasjonalmuseet.

Jeg har alltid følt meg dratt mot samtidskunst, spesielt installasjonskunst og alt som er utenom det “vanlige”. Min frykt gjør derimot at jeg ikke trygt kan spankulere rundt på ukjente kunstmuseer uten å være engstelig for å møte på en eller annen installasjon med en slags menneskelignende skulptur rundt neste hjørne. Sist jeg opplevde dette, var en vinterkveld for omtrent to år siden på Rachel Harrisons utstilling, Sitting in a Room, som sto på Astrup Fearnley Museet mellom 2022-2023. Skulpturen, Housewife (Homemaker) (1969-1970) av den amerikanske skulptøren Duane Hanson, satt livaktig og skremmende alene i et av rommene i museet. Da jeg først så verket, ble jeg stiv i kroppen og søkte umiddelbart etter bekreftelse fra et annet menneske om at det som sto foran meg var urovekkende. Ettersom det bare var meg og en museumsvert i rommet, snudde jeg meg til henne. 

Duane Hanson, Housewife (Homemaker) (1969-1970), Mixed media. Foto: Vegard Kleven. Astrup Fearnley Museet.

“Jeg er livredd nå, hehe.”

 “Unnskyld?”

 “Den ser så ekte ut, har liksom alltid hatt en frykt for voksfigurer, blir helt klam i hendene”

 “Åja, hehe, den lever ikke heldigvis.”

 “Neida, jeg vet.”

Hun snudde seg igjen, og jeg ble stående ansikt til ansikt med skulpturen. Det var da jeg prøvde å utfordre meg selv for første gang på mange år, med å faktisk kjenne etter hva det var som gjorde meg så redd. Jeg fiklet med hendene mine og satte meg ned på huk – med en trygg distanse – foran skulpturen. Det er en diffus følelse av at det er noe som ikke stemmer her. Et primitivt instinkt inni meg som forteller meg at det jeg ser på er en trussel. Hvorfor skal det være en trussel? Jeg har hørt teorier om at følelsen kan stamme fra steinalderen, for å skille de døde fra de levende, slik at man kunne vite hvem man skulle holde avstand til for å ikke bli smittet av sykdom. Jeg studerer detaljene i skulpturen. Jeg kan tydelig se at skulpturen ikke er laget av kjøtt og blod, og det er ikke noe liv i øynene heller. Jeg reiser meg opp igjen, smiler til museumsverten og går ut av rommet. Jeg klarer likevel ikke å tillegge følelsen min noe form for logisk løsning, men jeg vil mest sannsynlig oppsøke den i kunsten igjen.  

Litteratur

[1] Avant Arte, “Uncanny”, Hentet 02.10.2024. https://avantarte.com/glossary/uncanny 

[2] Diels, Natacha. “Art and the Uncanny: Tapping the Potential.” Leonardo Music Journal 24 (2014): 75–77. http://www.jstor.org/stable/43832717.