The Lady of Shalott og tapet av det virkelige blikket

John William Watehouse, “I am half sick of shadows,” said the Lady of Shalott  (1915), olje på lerret, 100.3 x 73.7 cm.

Sosiale medier har gjort det enklere enn noen gang før å elske i hemmelighet, i en stillhet bak skjermens speil. 

Jeg selv gjør det oftere enn jeg vil innrømme. Jeg scroller meg gjennom noens liv, og ser på bildene deres som om de er malerier i et kunstgalleri. Jeg vet hvilken film de liker, hvor de drakk kaffe i går, og hvordan lyset faller på deres kinn en varm oktoberdag. Likevel aner de ikke at jeg finnes. 

Kanskje er det slik Lady of Shalott også elsket, fra en trygg avstand gjennom speilet. The Lady of Shalott er kanskje det mest kjente verket til John William Waterhouse, som malte tre malerier av den samme karakteren. Fortellingen stammer fra Alfred, Lord Tennysons dikt fra 1800-tallet, der Lady of Shalott er forhekset til å leve isolert i et tårn ved elven som fører til Camelot. Hun får kun lov til å se verden gjennom et speil og hun bruker tiden til å veve verdenen hun ser. En dag får hun øye på ridderen Lancelot i speilet, og hun blir forelsket ved første blikk. Hun bryter forbudet og ser direkte på ham gjennom vinduet. Drevet av lengsel forlater hun tårnet og lar en båt føre henne mot Camelot, men prisen for friheten er døden og hun når aldri land (Portugeis 2015).

John William Watehouse, The Lady of Shalott (1888), olje på lerret, 153 x 200 cm.

John William Watehouse, The Lady of Shalott looking at Lancelot (1894), olje på lerret, 142.2 x 86.3 cm.

Slik er vi også fanget i refleksjonene der vi ser alt, men rører ingenting. Som om vi er forhekset til døden, vever vi en verden på vår skjerm uten å erfare den. På skjermen kan vi elske uten å risikere noe. Vi kan lengte uten å avsløre oss. Men akkurat som hennes vev, er kjærligheten vår skapt av lys og piksler. Likevel er vår forbannelse selvvalgt. Der Lady of Shalott døde av å søke friheten, dør vi litt hver dag av å velge isolasjon. 

Waterhouse malte et speil. Vi bærer det i hånden hver dag. Og vi tør fortsatt ikke å se for lenge - i frykt for at speilet skal sprekke.