Det finnes en egen stillhet i det å bli fanget.

Ikke en forelskelse, ikke en lidenskap slik vi kjenner den mellom mennesker, men et drag som trekker deg innover, inn i en sirkel du ikke kan forlate.

Slik er det for meg med myten om Endymion og Selene. En myte som i den greske antikken nesten ikke er der. Den eksisterer bare som spredte fragmenter, som om fortellingen ikke tåler fullt dagslys. En hyrde, en konge, en jeger. Kildene er forskjellige. Men en søvn, en natt og en gudinne vender alltid tilbake. Endymion hviler på fjellet Latmos da månegudinnen Selene ser han og blir betatt. Deres blikk blir til en gjensidig besettelse. Endymion får valget om udødelighet i form av evig søvn. Han aksepterer, for slik kan han være med Selene i all tid. Slik kommer hun til han hver natt, evig gjentatt, evig begjær.

I romersk tid blir skygge til sol. Plutselig finner den formen, den gjentas, som om dét som en gang var skjult i den, nå er hypnotiserende. Myten lever i poesi hos Ovid, Sappho, Pausanias og Appolodorus. I billedkunsten – som relieffer på kjente Endymion-sarkofager fra midten av andre århundre e.Kr, mosaikker på husvegger og på vasemalerier. Endymion sin hvilende kropp, månegudinnen Selene som bøyer seg ned mot han. En fortelling som nesten ikke fantes, blir et yndet motiv. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi romerne elsket det stille dramaet i en evig søvn. Kanskje fordi de så et speil til sin egen lengsel etter tidløshet og evig skjønnhet, i han.

*Endymion og Selene*. Mosaikk. Bardo National Museum, Tunisia.

Det er her jeg blir oppslukt.

Ikke bare av myten, men av dens bevegelser gjennom historien. Av fraværet som blir til nærvær. Av skyggen som plutselig lyser. Jeg ser Endymion som et mysterium som aldri helt lar seg forklare, og jeg vender tilbake, igjen og igjen.

Å bli oppslukt er å gå inn i dette mysteriet.

For å leve i det.

*Selene og Endymion* (4. århundre f.Kr.). Vase. Dallas Museum of Art, Dallas.

Jeg spør, og blir møtt med flere spørsmål. Jeg lar meg fange, og ønsker aldri å slippe fri. Endymion sover. Selene vender tilbake.

Og jeg, som betrakter, vender også tilbake. Til mosaikkene, til relieffene, til myten selv. Til følelsen av å bli grepet av noe som nekter å slippe.

Lidenskap er ikke å brenne opp, men å brenne i stillhet. Ikke å eie, men å la seg rive med. Ikke å finne mening, men å overgi seg til meningsløshetens skjønnhet. Kunsthistorien er full av slike steder, slike gnister. Men for meg er det her, Endymions søvn, Selenes tilbakevending. Hans drøm er en evig hengivelse – Og i hans drøm finnes det rom for min egen.

Oppslukt

The Lady of Shalott og tapet av det virkelige blikket

Re🚌 - Bilder som ord