Todimensjonale, polykrome, geometriske mønstre dekker gulvet fremfor mine føtter idet jeg vandrer gjennom Laterankirkens interiør. Dette puslespillet av dyrebar marmor fra rundt omkring Middelhavet er designet i en stil kjent som cosmatesque.[1] Jeg studerer for tiden ved Det norske instituttet i Roma, og mesteparten av kirkene vi har besøkt på ekskursjon har hatt små hint av cosmatesque, enten i form av panelutsmykning, marmorgulv, eller andre detaljer.

Her i Roma er det utallige kirkerom å utforske. Mange av dem stammer fra tidlig kristen tid, noen er utsmykket med middelalderens billedkunst, mens andre bærer preg av barokkens teatralske arkitektur. Vanligvis er kirkene bygd i et samspill mellom ulike historiske perioder. Hver av disse epokene har lagt til noe nytt oppå det som var der fra før. Nesten som når man visker ut bokstavene på en side for å skrive nye ord, men så skimter man fremdeles håndskriften fra tidligere. Dette scenarioet har gitt opphav til begrepet palimpsest, en metafor på et sted eller en ting med en mangefasettert historie som omfatter flere ulike lag samtidig.[2]

*Den episkopale tronen i Laterankirken*. Foto: Lippett

Lateranet er et sånt kirkerom. Bygd opprinnelig under keiser Konstantin i år 313, har den vært vitne til så mye, at hele kristendommens historie kan leses ut fra de ulike lagene i kirken. Inn gjennom den nyklassisistiske portikoens bronsedører fra Senatet på Forum Romanum, kommer man til et interiør designet for jubelåret 1650 av arkitekten Francesco Borromini på oppdrag fra pave Innocens X.[3] Et gyllengult kassettak lyser opp midtgangen hvor nisjeskulpturer av de tolv apostlene står på sidene av buegangene, som leder betrakterens blikk mot koret. Her står et ciborium, en gotisk baldakin fra 1300-tallet, som det sies at en gang var gjemmestedet for paktens ark, skattkisten som ifølge Det gamle testamentet huset De ti bud risset inn på to steintavler.[4]

En annen skjult perle er den episkopale tronen. Under den gylne apsismosaikken, helt innerst i rommet bortgjemt bak ciboriet, er biskopens ornamenterte tronstol. Laterankirken er der hvor biskopen av Roma hører hjemme, så i denne stolen sitter pave Leo XIV.[5] I en kristen kontekst kan vi tenke oss at ekklesiastiske tronstoler som denne er tilknyttet ideen om pavedømmet som Romerrikets etterkommer. Ved å utsmykke tronstolen med dyrebare materialer viste paven seg like mektig som antikkens keisere. Jeg stusset litt på hvorfor det var en tronstol for konger på et så religiøst sted, men det gir mening. Det er nemlig her makten var konsentrert, først i senantikken, så gjennom middelalderen og videre inn i alle kommende tider.

Mosaikkimpregnerte marmortrapper fører opp til den episkopale tronens putemyke sete, omgitt av gylne armlener og en stolrygg med konsentriske sirkler av polykrom stein. Tesserae i ulike farger leker med solstrålene og lyser opp det dunkle rommet. Et bakenforliggende panel med et rutenett av geometriske marmormønster deles opp av to strigilerte salomonske søyler. Denne typen søyle med heliks-formet svung var også foran Salomons tempel i Jerusalem i henhold til tradisjonen.[6] Biter av gullgyllen mosaikk hviler inni kannelurene som er skåret ut med en strigil, et skrapeverktøy fra antikken. Det hele ender i et trepass, en trekløver-formet bue som gjentas i toppen av stolryggen.[7]

Langs midtgangens lineære akse i Laterankirken slynger det seg en remse av kombinerte konsentriske sirkler, og s-formede buer, kalt sinuskurver. Disse brytes opp av et annet tilbakevende motiv hos Cosmatene, nemlig quincunxen.[8] En cosmatesque quincunx er et todimensjonalt geometrisk ornament i ulike farger, bestående av fem sirkler i samme formasjon som femmeren på en terning, hvor den i midten er litt større enn de andre.[9] I kraft av å være bygd opp av et sentrum, et kors, en sirkel og et kvadrat, symboliserer quincunxen kosmoset innenfor kristen ikonografi.[10]

Både marmorgulvet og den episkopale tronen i Laterankirken gir oss en ide om hvordan cosmatesque arkitektur ser ut. Paloma Pajares-Ayuela forteller om Cosmati-familien i en bok om Cosmatesque Ornament, en gruppe kunstnere som virket i Roma rundt andre halvdel av middelalderen.[11] Deres marmorgulv med todimensjonale, polykrome, geometriske mønstre er Cosmatenes kjennetegn. Ved å bruke materialer fra alle hjørner av Middelhavet får jeg som betrakter fornemmelsen av kristendommens vidtfavnende utstrekning da Roma var pavens by. Her er gul numidiansk marmor fra Tunisia, purpurfarget porfyr fra Egypt, hvit docimiansk pavonazzetto fra Tyrkia, og grønnfarget gresk serpentin fra Hellas. Cosmati-verkstedet har virkelig sørget for at Lateranet har blitt like marmorbelagt som det himmelske Jerusalem.

Litteratur:

[1] Paloma Pajares-Ayuela, Cosmatesque Ornament (New York: Norton, 2001), 11

[2] Merriam Webster, s.v. "Palimpsest", 27.10.2025 https://www.merriam-webster.com/dictionary/palimpsest

[3] Kirsti Gulowsen & Olaf Steen, Roma, (Oslo: Dreyer, 2016), 139

[4] Britannica, s.v. "Ark of the Covenant", 27.10.2025 https://www.britannica.com/topic/Ark-of-the-Covenant

[5] Kirsti Gulowsen & Olaf Steen, Roma, (Oslo: Dreyer, 2016), 130

[6] Britannica, s.v. "Salomónica", 27.10.2025 https://www.britannica.com/technology/salomonica

[7] NAOB, s.v. "Trepass", 27.10.2025 https://naob.no/ordbok/trepass

[8] Paloma Pajares-Ayuela, Cosmatesque Ornament (New York: Norton, 2001), 246

[9] Paloma Pajares-Ayuela, Cosmatesque Ornament (New York: Norton, 2001), 7

[10] Paloma Pajares-Ayuela, Cosmatesque Ornament (New York: Norton, 2001), 78

[11] Paloma Pajares-Ayuela, Cosmatesque Ornament (New York: Norton, 2001), 197

COSMATESQUE

Gustave Dorés Inferno: Når det skrekkelige blir vakkert

The Lettuce Baby