Gustave Dorés Inferno: Når det skrekkelige blir vakkert

Gustave Doré, Dante's Inferno, Canto I, I found myself within a forest dark…, 1856, tresnitt.

I skyggen av den gotiske katedralen York Minister ligger det en bruktbokhandel klemt inn i en sidegate. Den smale, høye bygningen rommer fire etasjer med skatter for enhver bokelsker. Det var her jeg fant Den Guddommelige Komedie: Inferno, Purgatorio, Paradiso av Dante Alighieri, illustrert av Gustave Doré. Den lå på gulvet, og hadde det ikke vært for illustrasjonen på omslaget hadde jeg nok ikke lagt merke til den. Tegningen er av en mann alene blant mørke trær og overgrodde planter. Mannen i bildet ser seg forsiktig over skulderen med et engstelig blikk. Er det noen som følger etter ham? Atmosfæren er så urovekkende at jeg ikke klarer å holde tilbake frysningen som kryper nedover ryggen. 

Når jeg blar videre ser jeg at nesten hver side er utformet med dramatiske tresnitt av massive og marerittaktige landskap, med folkemengder i forpinte posisjoner, groteske demoner og engler badet i himmelrikets lys. Tresnittene er så detaljerte at man nesten kan høre de lidende folkemassene, og kjenne på kulden og tomheten i helvetes niende sirkel. Jeg ble med en gang fascinert av hvor skrekkinngytende og vakre bildene var. Men hvordan kan noe være grusomt og vakkert samtidig?

Doré er langt fra den første til å illustrere hendelsene fra komedien. Andre verk som er verdt å nevne er La Carte de l'Enfer (Helveteskartet) av Sandro Botticelli fra 1450, og La Barque de Dante av den franske maleren Eugène Delacroix fra 1822. Men det som gjorde at Dorés utgave av Inferno ble så populær og unik var hvor godt han klarte å balansere følelsen av skrekk og beundring. Ved å tegne fra fantasien, og ikke bruke modeller, slik som var vanlig for akademiske kunstnere på denne tiden, ble Dorés tegninger enda mer dynamiske og livaktige. Hvis vi ser på Delacroix sitt maleri av Dante og Virgil, er det tydelig at karakterene i bildet er iscenesatt. Ja, du kan argumentere for at de har “dynamiske posisjoner”. Det er veldig teatralsk, og til tross for motivet, føler vi ikke at hovedpersonene er i noen reell fare. Ser vi på Dorés tolkning av den samme scenen (Inferno, Canto VII), blir vi med det første overveldet av den massive sjøen som forsvinner inn i et svart tomrom. Fjellformasjonene er så høye at vi ikke kan se toppen, og ved bredden i det fjerne er det hundrevis av nakne kropper. Dante og Virgil avstiger en båt, mens de fortapte sjelene desperat strekker seg etter dem med gripende hender. Virgil har et bestemt og autoritært uttrykk, og holder en beskyttende arm rundt den skrekkslagne Dante. Han ser ut til å være lammet av redsel der han klamrer seg til Virgil.
Selv om vi som betraktere vet at dette er en illustrasjon fra en fiksjonell fortelling, har vi lettere for å leve oss inn i Dores verden fordi vi kan relatere til redselen vi ser i Dantes blikk.

Eugène Delacroix, La Barque de Dante, 1822, Olje på lerret, 1,89 m x 2,41 m.

Gustave Doré, Dante's Inferno, Canto VII, The souls of those whom anger overcame, 1856, tresnitt. 

Gustave Doré, Dante's Inferno, Canto V, The Hurricane of Souls, 1856, tresnitt.

Den sublime forskrekkelsen som Doré klarte å oppnå var på et helt annet nivå enn det man hadde sett tidligere. Folk var ikke vant til å se kunst som fikk dem til å føle et så sterkt ubehag, samtidig som det var mulig å gjenkjenne motivets skjønnhet. Sublimitet vil jeg si er forgjengeren til det mange i dag ville kjent igjen som “kosmisk skrekk”, altså noe som er så voldsomt at den menneskelige fornuften ikke klarer å begripe hva det er vi ser. Men sublimitet må ikke nødvendigvis være skummelt, det kan også være følelsen av å bli overveldet av massive naturfenomener, eller uroen vi føler av å se ned bratte fjell eller inn i havets dyp. Det Doré gjør med tresnittene i Inferno, er at han gir oss alt på en gang. Landskapene vi ser i helvetet strekker seg inn i det uendelige, mot et massivt intet. Vi kan ikke se hvor det ender, men i det fjerne kan vi skimte tusenvis av mennesker i en umulig masse høyt opp i himmelen. Som Dante føler vi en slags pervers beundring av alt det forferdelige vi ser, og vi føler en trygghet ved at vi bare er passive betraktere. Ved at vi kan føle på denne skrekken, eller ubehaget, innenfor trygge omgivelser gjør at vi kan se det vakre i det grufulle.