Med vinteren på dørstokken har eksamensstresset satt seg til rette som en uønsket, men dessverre godt kjent, gjest. Dagene mine foregår mye innenfor de fire kjente veggene av rommet mitt, og kunstinput blir det litt for lite av. Hverken galleri eller museum tar jeg meg tid til å besøke. Men i pausene mellom pugging og skriving, ser jeg lengtende bort på kunstverkene i bokhylla som jeg etter innlevering skal kose meg med. En stabel med uleste tegneserier.

Vi har alle vært i kontakt med tegneserier på en eller annen måte. Da du skrollet deg ned til bunnen av VG mens du sto på bussen, og ble møtt av dagens Pondus bak en betalingsmur. Den gangen du måtte drodle ned pinnemenn for å forklare hvordan hendelsen gikk for seg. Eller kanskje du vokste opp med heftige mengder Donald Duck i påskeferiene? Det gjennomgående trekket med tegneserier er blandingen av kunst og litteratur i ett og samme verk, som Will Eisner så fint forklarer det.[i] Tegneserier er bilder som formidler en historie. Men er tegneserier kunst?

Vi kommer til det beryktede (og frustrerende) spørsmålet: Hva er egentlig kunst? Definisjonen er sjelden tydelig eller rett frem. Kunsthistorikerne Newall og Pooke drar frem en moderne definisjon av kunst, at hva som er kunst defineres av kunstneren og kunstverdenen.[ii] I denne definisjonen har kunstverden en del å si for persepsjonen av visuelle verk. Og her oppstår problemet for de som ønsker å kunne kalle bokhyllen sin for en museumsvegg. Tegneserier er forbrukervarer produsert for å selges og kjøpes av helt ordinære folk, ikke museer. Verk printes ut i hefter og bakpå melkekartongen uten noe drama, fordi verksgruppen aldri har hatt en oppvekst med glitter og lyskastere. Tegneserieskaperne har laget et salgsprodukt. Og salgsproduktet får ingen status i kunstverdenen.

Den modernistiske kunstteoretikeren Clement Greenberg var en av dem som spyttet på synet om tegneserier som en kunstform. Greenberg er kjent for sitt moderne syn om at god kunst er kunst som spiller på sin fysiske form, da for eksempel lerretets tekstur og flathet.[iii] Verk som prøver å være noe annet enn det de egentlig er, er bedragere. Og det er her tegneserier trekker seg litt tilbake og gjerne skifter tema i møte med Greenberg. For er det ikke akkurat dette tegneserier forsøker å være? Et vindu til en annen verden, et fiksjonelt rom å eksistere i. Denne virkelighetsflukten går imot 90-tallets ønske om refleksjon i kunstverkene. Tegneserier er ikke totalt utestengt fra kunstdefinisjonen, men de er ofte langt nede på invitasjonslisten til museene og kunstteoretikerne.

Tegneserier eksisterer som en murrende mellomting mellom kunst og kjøpsvarer. Det er en kunstform alle kan eie, da kanskje konsumerpreget og kapitalistisk i sin eksistens, men likevel med en rekkevidde som kan nå store deler av befolkningen. Nødvendigheten for tydelige motiver fører til det stiliserte uttrykket. Tydelige konturer blir nøkkelordet for stilen som rommer like mange nyanser som bøker. Selv i store tegneserier som Batman, kan man finne alt fra den klassiske streken i blekk og skarpe primærfarger til mer eksperimentelle uttrykk som duse akvarellfarger som medium. Selv om superhelter har tatt over store deler av assosiasjonsfeltet til tegneserier, finner vi alle mulige slags fortellinger i denne formen. Tegneserier rommer politiske samtidsverk som Art Spiegelmans Maus og Nora Dåsnes’ Ubesvart anrop, abstrakte fiksjonsfortellinger som Tillie Waldens On a Sunbeam, korte humorstriper som Lise Myhres Nemi og Børge Lunds Lunch, og nytolkninger av klassiske verk som Sult tegnet av Robert Thom Karlsen.

Noen tegneserier ender likevel opp på museets hvite vegger. Selv om kunstuttrykket har en kronglete historie med sin kunststatus, har bevegelser som pop-art blant annet spilt direkte på stilens konsumerpreg når den får plass ved siden av Vermeers Melkepiken og da Vincis Mona Lisa. Kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein utformet verk i tegneserie-preget stil. Hariton Pushwagner lagde tegneserien Soft City (2008), der ruter fra tegneserien ble overført til større format og vist frem i galleri. Hva som skiller en bok på Norli fra et verk på Nasjonalmuseet, ligger mer i kunstnerens status og ønske om å bryte med tegneseriens tillagte manuskript for distribusjon.

Hos meg har tegneserier en kunststatus. Det er absolutt et annet uttrykk enn virkelighetsnære portretter eller banebrytende readymades, men et kunstuttrykk er det uansett. Man kan argumentere at tegneseriekunsten er enklere å lese og krever mindre tolkning enn det man møter på et museum, men dette er ikke et trekk som reduserer formen. Kunst bør sammenlignes, men status bør ikke nødvendigvis styre samtalen. Det er noe litt fint med de sammensatte verkene, hvordan så mange ulike kunstnere sine personlige uttrykk kan eksistere klare til å plukkes opp og beundres av hvem som helst på biblioteket, på nett, på butikken og hjemme i ulest-bunken på nattbordet.

Litteratur:

[i] Beaty, Bart. “What If Comics Were Art?: Defining a Comics Art World.” I Comics Versus Art, 17–49. University of Toronto Press, 2012. 17.11.25. http://www.jstor.org/stable/10.3138/9781442696266.5.

[ii] Newall, Diana og Grant Pooke. Art History: the Basics. 2nd ed. New York: Routledge, 2021.

[iii] Beaty, Bart. “What If Comics Were Art?.”

Tegneserier – Kunst eller Konsum?

Gustave Dorés Inferno: Når det skrekkelige blir vakkert