Goya og hans “mørke-malerier”
Min introduksjon til Francisco de Goya var bildet av guden Saturn som sluker sin egen sønn. Ved første øyekast så jeg et monster, noe fra et mareritt jeg kunne hatt. Men det trakk meg også inn og det var umulig å ikke bli oppslukt.
Etter Goya sin død, finner noen 14 veggmalerier i huset han eide utenfor Madrid. Bildene er dystre, noen intense, og alle malt i mørke brungrå farger. Det er nok grunnet dette at bildesamlingen har fått navnet The Black Paintings.
Den druknede hunden er også et av bildene i samlingen som vekker følelser hos meg. Kanskje er det fordi jeg er så glad i dyr, men mest tror jeg det er fordi dette bildet skiller seg ut fra de andre maleriene. Den lille hunden som så vidt stikker opp fra den brune massen den drukner i, jeg heier sånn på den. Bare den uskyldige bestevennen til mennesket. Hvordan endte den opp der? I dette bildet føler jeg synd på hunden, i motsetning til de andre motivene som bringer en mer redselsfull følelse.
Francisco de Goya, Den druknende hunden, 1820-1823, blandede materialer på veggmaleri overført til lerret, 131 x 79 cm.
Francisco de Goya, Saturn, 1820-1823, blandede materialer på veggmaleri overført til lerret, 143,5 x 81,4 cm.
Goya levde fra 1746 til 1828 og ble 82 år, som, for hans tid, er en svært imponerende alder. Han var i live under slutten av revolusjonskrigene, slaget mot britene på slutten av 1700-tallet, og Napoleonskrigene.[1] Det er åpenbart mye vold og forferdeligheter å observere i løpet av en livstid. Goya fikk se de forferdelige handlingene mennesker kan utføre. Kanskje det er dette som blir reflektert i de mørke maleriene. Noe jeg også finner interessant er at kunstneren var så å si døv på dette punktet i livet.[2] Så når jeg leste meg opp på bildesamlingen så jeg for meg den gamle mannen, som står og maler det groteske Saturn-bildet i stillhet, på veggene i sitt eget hjem. Uten en hensikt om å vise det frem for noen. Kanskje tanken var at de skulle forsvinne bak flere lag av tapet, for å så visne sammen med huset.
Nå når jeg kan historien om Saturn og hans frykt for å bli detronisert ser jeg desperasjon og en ubetenkt handling, utført for å beholde makten. I mine øyne formidler disse maleriene et mørke, men ikke ondskap. Bildene fanget meg først fordi jeg forventet en bakhistorie om en kunstner som hadde tørna helt, men det var jo ikke tilfellet i det hele tatt. Han var oppegående, beskrevet som litt klønete og svak, men fremdeles glad og ivrig etter å leve og reise. Han var ikke alene, og holdt på med småprosjekter helt til slutten av livet sitt.[3] Det gjør kanskje bare at bildene blir enda mer mystiske, at de ble født av, så vidt vi vet, et sunt sinn.
På tross av at bildene ikke var lagd for øynene til et publikum, henger de alle i dag på Museo de Prado, i Madrid i Spania.
Litteratur:
[1] Harris, Dr. Beth og Dr. Steven Zucker. Francisco de Goya, Saturn devouring one of his sons. Smarthistory. Hentet 22.03.2025.
Goya-saturn-devouring-one-of-his-sons
[2] Glendinning, Nigel. Goya y Lucientes, Francisco de. Museodelprado. Hentet 23.03.2025.
4997b179-627f-4680-9612-13a5162b30e0
[3] Glendinning, Nigel. Goya y Lucientes, Francisco de. Museodelprado. Hentet 23.03.2025.