En fransk skandale

 

Dramaet er nærmere 250 år gammelt, men hvem kan motstå litt kongelig sladder?

Élisabeth-Louise Vigée Le Brun. Marie Antoinette in a Chemise dress, 1783. Olje på lerret.

Du vet hvem Marie Antoinette er. Det har ikke noe å si om det er fra historietimen på ungdomsskolen, Sofia Coppolas film Marie Antoinette (2006), eller fra hennes plutselige renessanse i fjor på videosnuttappen jeg nekter å nevne ved navn. Så du vet nok også at hun alltid har vært kontroversiell. Hun spilte fattig bondepike med vennene sine i et spesialbygd nabolag i Versailles[1], hun var kjent og hatet for å bruke masse penger på festene og elskerne sine, og så klart, skal hun angivelig ha sagt at det desperate, sultende folket som ikke engang hadde tilgang på brød, bare skulle spise kake.

Hun var kort sagt en kontroversiell figur i Frankrike, spesielt i tiden som ledet opp til den franske revolusjon, som brøt ut i 1789. Et mindre kjent eksempel på hennes lave popularitet er historien bak maleriet Marie Antoinette in a Chemise Dress (1783), som vekket så mye sinne at det måtte bli fjernet fra offentligheten og malt på nytt.

Hva er galt her, tenker du kanskje? Antrekket er kanskje ikke like stivt som jeg har sett før i malerier av kongelige fra 1700-tallet, men hva er problemet? Jo, nå skal du høre.

Antrekket passer godt inn i den mer naturalistiske, myke estetikken som dukket opp på 1780-tallet, gjenkjent av sin bondepikeestetikk med den hvite, luftige musselinkjolen og stråhatten. Men noen ganger kan man være for fashion-forward. Klagene kom raskt[2]. Kjolen var langt fra formell nok for en dronning, mente folket, og verst av alt lignet det på undertøy. Under kjolene sine brukte nemlig kvinnene et plagg kalt en chemise, et langt, løstsittende bomullsplagg i hvitt, med halvlange ermer. Folk ble sinte av å se dronningen, som er ment å være utilnærmelig på toppen av samfunnshierarkiet, nesten overjordisk, i undertøyet sitt, det samme plagget alle kvinner hadde. Håret hennes henger til og med løst! Fy, så grusomt.

Kjolen har riktignok for mye struktur og rysjer til å virkelig kunne forveksles med undertøy – en chemise var nærmere en lang og luftig t-skjorte man hadde på under korsettet. Ingen gikk rundt med dem med et bånd knyttet rundt livet, og ingen sydde på delikate rysjekrager på et plagg ingen skulle se.

Élisabeth-Louise Vigée Le Brun. Marie Antoinette with a Rose, 1783. Olje på lerret.

Vi kan godt tenke oss i dag at det ikke nødvendigvis var kjolen i seg selv som var problemet, men kvinnen som brukte den. Stillingen hennes gjorde at det alltid ville være stilt høye, tradisjonsrike forventninger til henne, men hennes status som en useriøs pengesløser og antipatriotisk dronning under en tid hvor omlag 99% av befolkningen levde i fattigdom, gjorde nok skandalen mye større enn den behøvde å være. Ideen om at Marie Antoinette var selve symbolet på det grådige aristokratiet hadde allerede slått rot i den franske befolkningens hjerner, og maleriet var enda en enkel mulighet til å hate henne mer.

Under en måned senere kom det korrigerte maleriet, hvor Marie Antoinette er kledd i en gråblå satengkjole – et dyrt stoff – og ser mye mer tradisjonelt kongelig ut. Kjolen har blondekrager, av et veldig delikat og tidskrevende tekstil å lage, og håret hennes henger ned i stramme krøller. Men skaden var allerede gjort.

Begivenheten er en liten del av dronningens historie, men var enda et feilsteg som kunne bli brukt imot henne. Det er ikke årsaken til at folket stormet Versailles bare seks år senere, til at hun ble henrettet, eller engang til hvorfor hun endte opp med å bli så hatet. Likevel, var hendelsen enda en grunn til å mislike henne dypere, enda en årsak til at hatet for Marie Antoinette vokste.


 

Litteratur

[1] Vold, Thurid, «Versailles.» Store norske leksikon. 24.03.25.

https://snl.no/Versailles-slottet

[2] Herrera, «Élisabeth Louise Vigée Le Brun, Marie Antoinette with a Rose.» Fashionhistory.fitnyc.edu. 23.03.25

https://fashionhistory.fitnyc.edu/1783-vigee-le-brun-antoinette/



 
Previous
Previous

Natur i krise – Et nytt perspektiv på kunstnerskapet til Vincent van Gogh

Next
Next

Goya og hans “mørke-malerier”