Stille flyter Ofelia der pilegrenen brakk

Stille flyter hun i elven, omkranset av fioler, valmuer og glemselens blomster. Shakespeare skrev henne som et tragisk biprodukt av andres ambisjoner, men i kunsthistorien har Ofelia fått et etterliv som overskrider scenens rammer. Malere fra 1800-tallet og utover har stadig vendt tilbake til henne: som skjønnhet, symbol, og som skjebne. Hun er et av kunsthistoriens mest vedvarende og ladede motiver, og vekker dype følelser som stadig fascinerer oss – men hvorfor? Hva ser vi bak motivet av en ung kvinne som langsomt synker under vann?

Lucien Lévy-Dhurmer, Ofelia (Portrett av Suzanne Reichenberg), 1900. Pastell på papir, 45,5cm × 65,5 cm, Collection Lucile Audouny.

Hamlet, Shakespeares mest innflytelsesrike skuespill, ble skrevet i omtrent år 1600.[1]Stykket forteller historien om Hamlet, prinsen av Danmark, som vender hjem etter farens død. Ofelia, den unge adelskvinnen og datter av kongens rådgiver Polonius, elsker ham, men blir fanget i maktkampen som utspiller seg. Både faren, broren og Hamlet selv, ønsker alle å kontrollere henne som en brikke i deres spill. Tragedien eskalerer da Hamlet ved et uhell dreper Ofelias far, som får den unge kvinnen til å miste fotfestet fullstendig og til slutt gå i oppløsning. Ofelia blir selve bildet på sorg og galskap, og som arketypen på den tragiske jomfruen, drukner hun stille i det som beskrives som et av de mest poetiske dødsscenene skrevet i den klassiske litteraturen. Det forblir tvetydig om hennes død var et uhell eller ei, der hun fredfullt underkaster seg elvens strøm, omkranset av symboltunge blomster mens hun synger fragmentarisk og sakte svinner hen. Men der Shakespeare lar henne dø utenfor scenen, og kun gjengitt av en annen karakter, lar malerne henne flyte til evig tid. Hun fremstilles ofte i ro ved dødens terskel, og er omgitt av naturen som om hun er i ferd med å bli en del av den. Ofelia og hennes galskap er blitt et vitne om en bakenforliggende verden og et indre liv, og gir form til noe uutsigelig som bare kunsten klarer å sette ord på.[2]

John William Waterhouse, Ophelia, 1894. Olje på lerret, 73.6 cm × 124.4 cm, privat samling.

Ofelia har fascinert meg lenge, men jeg ble først virkelig nysgjerrig på henne da jeg oppdaget nettopp hvor mange kunstnere som tidligere har latt seg rive med av hennes ensomhet, skjønnhet og triste død. Hundrevis av portretteringer av Hamlets ulykkelige brud eksisterer på lerret, og har blitt oversatt til foto, inngravering, skulptur og film (vink til von Triers Melancholia).[3] I kunsthistorien opptok motivet særlig det britiske brorskapet prerafaelittene – et kortvarig og lite ensemble kunstnere fra midten av 1800-tallet som søkte tilbake til det detaljerte, symboltunge og naturtro maleriet før Rafael.[4] Deres malerier skulle verdsettes for sin politiske eller moralske undertone, ikke bare for sin skjønnhet. Deres favoritt-trope, den sårbare kvinnen, gjorde seg dermed godt for å vise «det moralske onde i tiden det er malt i».[5] Ofelia dukker også ofte opp i symbolismen, som i likhet med brorskapet delte en interesse for mystikk og symbolske tolkninger av psykens indre tilstander. Her ble den skjebnesvangre kvinnen en åpning inn til en imaginær verden, og et uttrykk for en grunnleggende dualisme mellom naturen som er evig, og mennesket som er flyktig og forbipasserende.[6] I ambisjonen om å avdekke det irrasjonelle i individet og legemliggjøre menneskets iboende destruktive kraft, ble Ofelias uskyld et symbol på livets forgjengelighet og dødens skjønnhet, oppført på melankoliens scene.[7]

John Everett Millais, Ophelia, 1851-1852. Olje på lerret, 76.2 cm × 111.8 cm, Tate Britain, London.

Det er åpenbart hvilke innvendinger vi kan ha til fremstillingene av vår romantiserte sårbare kvinne, som kan fremstå som en håpløs og passiv engel-skikkelse i en estetisert død. Men jeg er ikke kommet for å ta Ofelia for å være et kontemplativt offer eller et objekt for begjær, men heller for å forstå hennes brede emosjonelle og visuelle appell. For mens jeg tar inntrykket av den kjente Millais Ofelia inn over meg, ser jeg hverken et ideal eller en martyr, til tross for de åpne armene og hennes oppadvendte sublime uttrykk. I stedet ser jeg hvordan hun gir form til noe ordløst. Kunsten har en fascinerende evne til å formidle det som befinner seg på et annet eksistensnivå. Her, en følelse eller en fornemmelse av noe melankolsk og lengselsfullt som overskrider ordforrådet – der hun nesten overjordisk flyter blant dødsblomstene hun plukket før pilegrenen brakk og bekken tok henne. Den unge Ofelia kan leses som en slags ukjent memento mori som virker treffende i lengselen etter å forstå det skjøre og ubegripelige. For hvem er egentlig Ofelia, som hittil kun er blitt definert av sin død? Med sitt tomme blikk virker hun samtidig dyp, og kanskje er det nettopp hennes mangel på egen vilje – hennes tause underkastelse – som gjør henne så anvendelig som projeksjonsflate. I hver betraktning tildeles hun en ny mening: som den døde elskede, det tapte barnet, den gale kvinnen, eller den ensomme som gikk seg vill. I tillegg oppstår en ny Ofelia for hver fremstilling av henne, som formes av kunstnerens og tidens behov for å uttrykke noe uutsigelig ved henne. Kanskje er det hennes tosidighet, som både menneske og myte, gal og ren, død og vakker, offer og ikon, som gir henne evnen til å vekke det som leter ubevisst etter å forstå det gåtefulle i tap, følelser og den unge voksne erfaring.[8] Til meg, knytter i hvert fall Ofelia et bånd av medmenneskelighet, empati og forsoning på tvers av tid, i et bilde på et liv som kunne vært.

Litteratur

[1] Store norske leksikon, «Hamlet», av Svenn-Arve Myklebost, 29.04.2025. https://snl.no/Hamlet

[2] Esslemont, Chloe, «Tragic love: representing the downfall of Shakespeare’s Ophelia.» Art UK. 29.04.2025. https://artuk.org/discover/stories/tragic-love-representing-the-downfall-of-shakespeares-ophelia

[3] Percec, Dana & Punga, Loredana. (The Avatars of Shakespeare's Ophelia in Intersemiotic Translation. University of Timisoara. British and American Studies. 2022. XXVIII. 51-66. 10.35923/BAS.28.05.

[4] Stephen F. Eisenman, m.fl., Nineteenth Century Art : A Critical History, (New York: Thames & Hudson, 2019), 263.

[5] Stephen F. Eisenman, m.fl., Nineteenth Century Art : A Critical History, (New York: Thames & Hudson, 2019), 266.

[6] Jørn Boisen, m.fl., Drømmenes Port : Symbolisme, (Ordrupgaard, 2025), 38.

[7]  Jørn Boisen, m.fl., Drømmenes Port : Symbolisme, (Ordrupgaard, 2025), 54.

[8] Esslemont, Chloe, «Tragic love: representing the downfall of Shakespeare’s Ophelia.» Art UK. 29.04.2025. https://artuk.org/discover/stories/tragic-love-representing-the-downfall-of-shakespeares-ophelia