Kroppen, kvinnen og ubehaget

Kvinnekroppen har gjennom kunsthistorien vært et ettertraktet motiv, hun har blitt malt, fotografert og gjort om til skulptur, men blikket har sjeldent tilhørt kvinnen selv. I de siste tiårene har flere og flere kvinnelige kunstnere tatt tilbake definisjonsmakten over egen kropp og latt den bli stående som et symbol på det nakne, sårbare, ubehagelige og kraftfulle. 

Kunstnere som Marina Abramovic og Vanessa Baird, har begge utfordret grensene for hvordan kvinnekroppen skal defineres i kunsten. Jeg trekker fram akkurat disse to, fordi de er noen av mine favorittkunstnere.

Som kunstner selv forsøker jeg stadig å bevisstgjøre meg mine egne prosesser og valg innenfor kunsten. Jeg samler på et lite mentalt arkiv - fylt med kunstnere, uttrykk og tendenser som treffer meg. Kvinnen, kroppen, ubehaget, og sårbarhet er stadig temaer jeg føler meg trukket mot, av akkurat de samme grunnene som mange andre kvinnelige kunstnere. Kroppen har blitt et redskap for å sette ord på det dypt personlige, og det usagte. Det handler ikke nødvendigvis om estetikk, men det eksistensielle. Kroppen blir et virkemiddel for å uttrykke sorg, smerte, identitet, makt og politikk.

Med den andre bølgen med feminisme på 1960 og 70-tallet oppsto det en bølge av kvinnelige performancekunstnere som banet veien for de senere generasjonene. Kunstneren Judy Chicago sa at “performance kan bruke raseriet som drivstoff på måter som maleriet og skulpturen ikke kan”. Derfor ga det mening at pionérene innenfor feministisk kunst valgte performance som sitt valgte medium.[1]

Marina Abramović er en av de mest anerkjente performancekunstnerne som har tøyet grensene til både samtids- og performancekunst gjennom hele hennes kunstnerskap. Verkene hennes krever å bli hørt og pusher ofte grensene til både seg selv og publikumet gjennom kontroversielle eksperimenter som tar i bruk kropp som virkemiddel (Pereira 2025). 

Maria Abramovic, Rythm 0, 1979. Museum of Parallel Narratives - In the framework of L’Internationale. Museu d’Art Contemporani de Barcelona, 2011. Foto: Rafael Vargas. © Courtesy of the Marina Abramović Archives / BONO (2025)

​I det ikoniske verket hennes Rythm 0 (1979) inviterte hun tilskueren til å ta i bruk 72  ulike objekter som blant annet honning, en fjær, plaster, en rose, en saks og pistol. Abramović ble stående ubevegelig i seks timer mens tilskuernes handlinger mot henne og hennes kropp ble en del av verket.  I løpet av disse seks timene ble hun vekselsvis forsvart og misbrukt av tilskuerne. Etter å ha blitt kysset, matet, slått, kledd av, og kuttet brøt det ut en slåsskamp etter at en deltaker ladet pistolen, plasserte den i hånden hennes og rettet den mot nakken hennes. Senere etter performancen sa Abramović “What I learned was that… if you leave it up to the audience, they can kill you.” .[2] For Abramović blir kroppen et performativt redskap for å utforske smerte, utholdenhet og konfrontasjon.

Når den kvinnelige kunstneren aktivt velger å løfte frem kroppen og nakenhet, handler det sjeldent om å provosere for provokasjonens skyld. Det handler om å sette lys på det usynlige, det private og personlige. Kroppen bærer på minner, opplevelser, traumer, følelser og inntrykk. Ved å avbilde kroppen på egne premisser tar den kvinnelige kunstneren tilbake eierskapet til egen kropp og hva den kan bety.

Mitt første ordentlige møte med Vanessa Baird sin kunst var på soveromsveggen til en gammel eks kjæreste. En kvinne sto vendt mot tilskueren i blå kjole, hodet hennes var revet av og flytende over halsen med et ansiktsutrykk som minnet en om Munch sitt maleri Skrik. Bak kvinnen ble tilskueren møtt med et rom hvor det lå en sykelig skikkelse lent opp mot veggen. Over hele bildet sto det i blod røde bokstaver “ redd Ullevål sykehus!” som et klistremerke nesten. Mot den tåke blå soveromsveggen virket det nesten som bildet vibrerte ut av veggen og mot meg.

På 1990- tallet markerte Vanessa Baird seg som en uredd kunstner som tøyet og utfordret de etablerte normene for hva den kvinnelige kunstneren kan og bør gjøre. For Baird ble selviscenesettelsen et viktig virkemiddel for å synliggjøre maktforhold og stereotypiske kjønnsroller i kunsten[3]. Kroppen har alltid vært et sentralt virkemiddel i Bairds kunst, brukt for å understreke et slags psykisk ubehag - en eksistensiell uro. Temaer som hjemmet, morens sykdom, krig, kvinnekroppen og eventyret er gjentagende momenter  i hennes kunst[4].

Vanessa Baird, Fra serien uten å tro på ideer lever kuene fra dag til dag, 1995. Pasteller. Foto: Mikaela Augestad. Opphavsrett til kunstverk  ©  Vanessa Baird / BONO, Oslo 2025

I en av pastellene fra serien Uten å tro på ideer lever kuene fra dag til dag fra 1995, blir tilskueren konfrontert med overraskende og vulgære komposisjoner av kvinnekropper og elementer fra eventyrene. Relasjonen mellom dyr og menneske er påtrengende og brutal. En kvinne ligger på ryggen, mens et griseaktig vesen bøyer seg over henne. Grisen holder kvinnens arm nede, og kjeften er på vei ned mot det bare underlivet hennes. Den fargerike, lyse koloritten står i kontrast til det tematiske innholdet, og skaper en ubehagelig nesten ulmende stemning over motivet. Da jeg så dette bildet på soloutstillingen hennes på Munchmuseet i fjor, ble både bildet og utstillingen som helhet med meg lenge etter jeg hadde sett det. Aldri før hadde jeg sett en kvinnelig kunstner jobbe slik med billedkunsten. Konfronterende, ærlig og kraftfull, uten filter.

I møte med kunstnerskapet til Marina Abramovic og Vanessa Baird blir det tydelig for meg hvor kraftfull kroppen kan være: både personlig og politisk. På hver sin måte, men like kraftfullt, blottlegger de to kunstnerne sitt indre. Som kunstner merker jeg at jeg stadig trekkes mot det ubehagelige fordi det avslører noe subtilt og underliggende jeg kanskje ikke klarer å sette ord på. Kroppen er universell, og vi kan ikke unngå eller skjule oss fra den. Det er vårt første og siste hjem.  Det treffer meg sånn når kvinnelige kunstnere tar i bruk kroppen i sin kunst, for jeg ser meg selv i verkene deres, et slags forvridd speilbilde av noe langt inne i meg selv.

Litteratur

[1] Schons, Donna, The Performance Artists Who Made Feminist History. SLEEK mag, 14. mars 2017. oppsøkt 10.juni 2025. https://www.sleek-mag.com/article/feminist-performance-art/

[2] Pereira, Lorenzo, Marina Abramović Art Pieces You Should Know. Artsper Magazine 06. mars 2025 oppsøkt 10. juni 2025. https://blog.artsper.com/en/a-closer-look/women-artists/marina-abramovic-art/

[3][4] Baird, Vanessa & MUNCH, Go Down With Me. Munchmuseet, 2024. s. 9-27.