Man skaper sine egne evige minner
Utstillingsfoto: “Jeg leter etter et sted å tro på“, Rebekka Christophersen på Omnibus Galleri. Foto: Hanna Christophersen.
I et lite studio midt i byen kunne man en varm sommerkveld få et glimt inn i livet til en ung kvinne – de spesielle, intime og samtidig rike øyeblikkene hun ønsket å bevare, og de hun valgte å dele med andre denne kvelden.
Utstillingsfoto: “Jeg leter etter et sted å tro på“, Rebekka Christophersen på Omnibus Galleri. Foto: Snorre Aun Sætereng.
Du trer inn og ser mange mennesker i et lite rom. De snakker sammen med et glass champagne i hånden, de ler og gratulerer kunstneren. De vandrer rundt blant tegningene, noen peker på dem, og du forstår at det er nettopp de som er avbildet. I bakgrunnen høres dempet musikk fra et instrument. Barn løper mellom de voksne, latteren deres blander seg med summingen i rommet. Et vakkert øyeblikksbilde: familie, venner og naboer samlet for å feire. Det fyller deg med varme og glede.
Midt i dette står kunstneren Rebekka Christophersen, som denne dagen åpnet sin første utstilling, “Jeg leter etter et sted å tro på”, vist fra 06.08 til 10.08 på Omnibus. I løpet av disse dagene presenterte hun tegninger som lot oss møte henne gjennom øyeblikkene hun hadde valgt å dele – et intimt møte, uten at vi behøvde å si et eneste ord til hverandre.
Da du stanser foran tegningene, begynner de å minne deg om bildegalleriet på telefonen din. En tallerken med mat – et motiv vi alle har fanget minst én gang i løpet av smarttelefonens tid. Et par fine sko, et speilbilde, et antrekk i heisen, venner på fest, en skjermdump fra FaceTime med besteforeldre. Små fragmenter av et liv, gjenkjennelige og universelle.
Så ser du mønsteret: de stående A4-tegningene danner en strøm, som å bla i galleriet på Rebekkas telefon. Du tar selv slike bilder hver dag. Men her er de annerledes. Hun fyller dem med farger – sterke, uventede og personlige. Hun avviser det hyperrealistiske og legger i stedet noe av seg selv inn i tegningene. Resultatet er bilder som både er hverdagslige og unike – intime glimt av en personlighet som skimrer gjennom det vanlige.
Utstillingsfoto: “Jeg leter etter et sted å tro på“, Rebekka Christophersen på Omnibus Galleri. Foto: Snorre Aun Sætereng.
Rebekka beskriver selv hvordan kjærligheten til tegning har vokst til en interesse for film, og hun beskriver tegningene som “bevegelige bilder”. Hun forteller at tegning alltid har vært en del av henne – noe for sjelen, en egen verden. Det var meditativt, et fristed fra tempoet og kaoset i hverdagen. Samtidig var det noe hun aldri hadde tatt på alvor, før hun begynte å illustrere bilder fra sin digitale dagbok. Arkivet i telefonen er hennes verktøy, og hun bruker kameraet til å fange livets små og store øyeblikk. De fleste av oss lar bildene bli liggende som tusenvis av filer, gjemt og glemt. Men Rebekka gir noen av dem nytt liv på arket. Hun setter seg ned, tegner, og opplever øyeblikket på nytt. Tiden strekkes ut. Hun fyller det med nærvær, og i hver strek får det gamle bildet en ny sjel.
Utstillingsfoto: “Jeg leter etter et sted å tro på“, Rebekka Christophersen på Omnibus Galleri. Foto: Snorre Aun Sætereng.
Det er en tydelig særegenhet over tegningene, på en måte oppleves de som mer ekte enn fotografiene. Hva er den nærmeste representasjonen av virkeligheten? Er det fotografiet eller er det det hvordan vi husker de øyeblikkene? Er det hvordan vi opplever øyeblikket, når alle fem hovedsansene gjør inntrykk på oss, og hvordan de trykkes inn i vår hukommelse eller er det slik kameraet fanger det, begrenset til det visuelle.
Kanskje er det hjernen vår som lurer oss, som forandrer minnene våre og kun lar oss huske ting slik vi opplevde dem, ikke slik det var. Eller kanskje er det fotografiet som er en forenklet og ufullstendig dokumentasjon av virkeligheten. Kameraet kan bare vise hvordan ting så ut, men det kan ikke fange lukten av et sted eller den spesielle lyden som fylte rommet. Det kan ikke vise hvordan det føltes å klemme bestemor, eller hvordan middagen til mamma smakte.
Slik blir tegningene et ritual for Rebekka – en måte å løfte øyeblikket ut av strømmen, og gi dem evig liv. Et måltid, et smil, et møte med en venn – små fragmenter som forvandles til minner i farger.
Det finnes noe magisk i dette: når et bilde gjenfødes i en tegning, når et hverdagsøyeblikk blir ladet med en ny virkelighet, med kunstnerens øyne og hender. Gjennom hele utstillingen trekkes en tråd – om minnet, om det flyktige, om lengselen og trangen til å bevare. Og du spør deg selv: Hvem er vi, uten alle de øyeblikkene som former oss? Uten minnene som skaper vår historie, våre sår og våre smilerynker?