Grønne menn og dårlig oppførsel

ANDREW JAMIESON, The Coronation Invitation (2023). Vannmaling og gouache, utsnitt. © Buckingham Palace

Vi mennesker har en tendens til å skape store skiller mellom «oss» og «dem». Hos Simone de Beauvoir er kvinnen et eksemplar av «det annet kjønn», som skiller seg fra den maskuline normen.[1] I det orientalistiske verdensbildet er et lignende skille gjort mellom det globale øst og vest, hvor østen fremstilles som vestens «andre».[2] I kunsthistorien finnes mange eksempler på kunstverk som illustrerer disse konkrete eksemplene på annethet, hvor fysisk utseende ofte er aksentuert for å støtte opp under narrativet om «det andre» som noe fremmed og underlegent. Et fremdeles høyst merkbart eksempel på dette, er den konsekvente fremstillingen av uregjerlige karakterer med grønn hudfarge.

Sentralt i fresken The Damned Cast into Hell (1499-1504) av Luca Signorelli, er en grønnhudet demonlignende skikkelse som ser ut til å knyte sammen hendene til en av jordens fordømte. Da jeg først så dette bildet, lot jeg meg fascinere av den slående likheten mellom denne dommedagsscenen og dagens filmplakater for diverse superheltfilmer. Hulken er ingen demon, men i likhet med den muskuløse, lettkledde demonen i Signorellis maleri, er han både sint og voldelig. I tillegg er Hulken utelukkende sint og voldelig når han er grønn.[1]  Ellers er atomfysikeren Bruce Banner, som han til vanlig heter, en alminnelig, rolig mann. Samme trope finnes i enda en film basert på tegneseriens verden. I The Mask (1994) er det den sørgmodig kjedelige bankmannen Stanley Ikpiss, spilt av Jim Carrey, som blir til en hemningsløs, grønn karakter i det han tar på seg den magiske grønne masken. I den originale tegneserien innebærer dette en god del mer brutal vold enn det man kan se utført av Jim Carreys sjarmerende, rampete protagonist. Hos begge disse passive mannlige karakterene er altså grønn hud et visuelt symbol på deres overgang til et destruktivt, dog fritt handlende, alter ego.

LUCA SIGNORELLI, The Damned Cast into Hell (1499-1504). Freske på murvegg, bredde: 701 cm.

En annen grønn tegneserieskikkelse som sliter med å regulere følelsene sine, er Dr. Seuss’ Grinch. Dessverre har ikke Grinchen et hvitt, behersket, mannlig alter ego å forvandle seg til, og tvinges derfor til å oppholde seg på utsiden av samfunnet. Her ligger kimen til min første observasjon: grønn hud som et symbol på det usiviliserte. Hulken og Masken er, til tross for sin lovløse oppførsel, ubestridelige helter. Deres plutselige, voldelige utbrudd rettferdiggjøres ved at de innerst inne er intelligente, siviliserte menn som ellers i livet lar seg kue av samfunnets normer og regler. Grinchen har i motsetning ingen balanse. Hans brudd med samfunnet er en konsekvens av hans totalt manglende evne til å passe inn, og han kan derfor ikke oppholde seg blant de andre menneskene før selve samfunnet forandrer seg.

I filmatiseringen fra 2000, kommer Grinchen til Whoville med storken, som alle andre barn.[3] Hans mistillit til samfunnet forklares videre ved den forskjellsbehandlingen han opplever på grunn av utseendet sitt. Den opprørske ånden er derfor ikke en essensiell kvalitet som medfølger den grønne huden, men et produkt av (den mangelfulle) sosialiseringen hans. I den britiske folkefortellingen om The Green Children of Woolpit skjer det motsatte. På 1100-tallet noteres denne fortellingen som en faktisk hendelse, hvor to grønnhudede barn skal ha ankommet landsbyen Woolpit i England.[4] De snakker et fremmed språk, og oppfører seg ellers ganske merkelig. Det ene barnet tilpasser seg etter hvert samfunnet, lærer det engelske språket, og mister det grønne skjæret i huden. Det andre barnet dør. Én lesning av denne teksten tolker det til at det andre barnet dør som konsekvens av et aktivt valg om å ikke tilpasse seg, som et heroisk opprør mot det britiske samfunnets konformitet.[5] I høna eller egget-problemet av hva som kommer først av grønn hud og dårlig oppførsel, finner vi i disse fortellingene to forskjellige svar. Grinchen blir opprørsk fordi hans uforandelige grønne hud ikke blir godtatt, Woolpitbarnet overlever fordi det godtar å opphøre å være grønt.

Woolpitbarna er langt fra de eneste grønne skikkelsene i britisk folklore. Senest på invitasjonen til kroningen av Kong Charles III i 2023, kunne man se The Green Man, en skikkelse som ellers er å finne i britisk arkitektur, litteratur og billedkunst.[6] Denne karakteren knyttes gjerne til hedenske tradisjoner, fruktbarhetsreligioner, og menneskets røtter til naturen.[7] Både Woolpitbarna og den grønne mannen representerer slik sett en alternativ, primitiv livsførsel. Primitiv er her forstått som en form for førstatlig samfunnsstruktur, som enda ikke har den graden av organisering og kontroll som kjennetegner et sivilisert samfunn.[8] Uttrykket er på mange måter problematisk, men allikevel beskrivende for det skillet mellom menneske og natur som kjennetegner disse grønne karakterenes annethet. Troen på et skille mellom primitive og siviliserte samfunn, hvor de primitive er nærmere naturen, er en seiglivet og unyansert forståelse av samfunnsutviklingen. Er det ikke også dette vi ser i Hulken og Masken? Det bastante skillet mellom det grønne, ville og lovløse på den ene siden, og det lovlydige og siviliserte på den andre? Fra 1600-tallet finnes britiske reklamer for sprit med the green man som logo. En teori er at dette var fordi «strong alcohol made men into wild savages».[9] Ordet savage, som her blir brukt, stammer fra det latinske ordet for skog, og henviser til et menneske i en form for naturtilstand.[10] Hos både Hulken, Masken og den fulle briten er altså et grønt ansikt noe som symboliserer en overgang fra behersket borger til uregjerlig villmann.

ANDREW JAMIESON, The Coronation Invitation (2023). Vannmaling og gouache. © Buckingham Palace

Det ville vært merkelig å skrive en tekst om en bestemt hudfarges symbolske betydning i kulturen uten å påpeke den åpenbare koblingen til hudfargebasert rasisme. At hudfarge og adferd på noen måte er direkte tilknyttet hverandre, er et perspektiv som fremdeles eksisterer, også utenfor superheltuniverset. Her vil jeg trekke tråden til et sitat av Kwame Anthony Appiah, som i relasjon til kulturell assimilasjon påpeker at «The usual story of immigration doesn’t apply to the descendants of African slaves, who have not had the privilege of becoming ‘white’».[11] Etterhvert som kulturelle forskjeller sakte men sikkert viskes ut og ufarliggjøres av verdens globalisering, vil utseendemessige forskjeller allikevel fortsette å eksistere. Å skape, samt opprettholde kunstneriske konvensjoner hvor ulike fysiske trekk som hudfarge knyttes til en bestemt adferd, er derfor noe vi burde stille oss kritiske til.

EDVARD MUNCH, Sjalusi (1907). Olje på lerret, 75,5 x 98 cm. © Munchmuseet Oslo

I tillegg kan man påpeke det faktum at de ovennevnte eksemplene nesten utelukkende gjelder mannlige karakterer. Kanskje er det mannsrollen som overordnet sett problematiseres i de mange grønne bråkmakerne. Bortsett fra Disneys Maleficent og den onde heksen fra Vest i filmatiseringene av Trollmannen fra Oz (1939) og Wicked (2024), finnes det få kvinnelige representanter for den grønne annetheten. Disse er i tillegg langt mindre utagerende enn sine mannlige motparter. Det bør også nevnes at av de to tidligere nevnte Woolpitbarna, er det søsteren som til slutt tilpasser seg, og broren som heller dør enn å gi avkall på sin opprinnelige identitet. Også i Edvard Munchs Sjalusi(1907), er det mannen som har endt opp med det grønne ansiktet. I likhet med Hulken, som blir grønn av raseri, er grønnfargen hos Munchs mannsskikkelse produktet av en ubehagelig følelse. Et mulig svar på spørsmålet av hva som kom først av den grønne fargen og den dårlige oppførselen, kan dermed være at de begge oppsto samtidig, som konsekvens av et misforhold mellom ubehagelige følelser og forventninger rundt maskulinitet.

Grønne menn representerer i tillegg jordboernes ultimate andre: befolkningen på en annen planet. «Aliens and other green-skinned beings trouble the personal and social identity of humans», skriver antropologen Tok Thompson i et kapittel om grønn hud og annethet.[12] Som en videreføring av den grønne hudens symbolske betydning i middelalderen, trekker han frem dagens fremstilling av grønne romvesener som en problematisering av hva det vil si å være et menneske:

 «The roles played by green-skinned troublemakers in the contemporary conditions of modernity explore possibilities beyond the human, offering ways to rethink what is human. Narratives and images of green-skinned others form a folk posthumanism, vernacular discourses of the self versus the other, the natural versus the supernatural, and the liminal spaces in between.»[13]

Den grønnhudede andre kan altså være et nyttig redskap når det gjelder å utforske grensene for hva det vil si å være et menneske.

I filminnspillinger brukes gjerne en såkalt green screen for å spille inn scener hvor bakgrunnen i postproduksjon erstattes med et annet bilde. Dette er nettopp fordi grønn er den fargen som enklest lar seg skille fra de fleste menneskers hudfarge.[14] I tillegg til å være et symbol på sinne, sjalusi, natur og utenomjordisk opphav, kan den grønne fargen som tilbakevendende trekk ved fremstillinger av fremmede mennesker rett og slett være et symbol på annethet i seg selv. Enten det er mytiske folkeslag fra middelalderen, dommedagens demoner, skapninger fra fremmede planeter eller den moderne mannens alter ego, er grønne karakterer ofte assosiert med et brudd med den rådende samfunnsstrukturen. Uroen som oppstår når disse karakterene interagerer med samfunnet rundt seg, kan derfor være gode bilder på feil og mangler i samfunnet. Som Simone de Beauvoir påpeker, innebærer det å definere seg selv som subjekt nødvendigvis å definere et Andre; det man ikke er.[15] Kanskje er det derfor i møtet med den grønne, at mennesket best ser sitt eget speilbilde.

[1] Simone de Beauvoir. Det annet kjønn. (Oslo: Pax, 1973), 47

[2] Said, Edward W. «Orientalism Reconsidered» i Cultural critique, nr. 1, 1985, 89–107. https://doi.org/10.2307/1354282., 93-94

[3] How The Grinch Stole Christmas, regissert av Ron Howard (Universal Pictures, 2000)

[4] Overall, Sonia. “The ‘Green Children of Woolpit’: A Weird Allegory of Isolation, Otherness, and Belonging.” Preternature 14 (1, 2025): 34–57. https://doi.org/10.5325/preternature.14.1.0034., 34-35

[5] Overall, Sonia. “The ‘Green Children of Woolpit’: A Weird Allegory of Isolation, Otherness, and Belonging.” Preternature 14 (1, 2025): 34–57. https://doi.org/10.5325/preternature.14.1.0034., 39

[6] Royal, “The Coronation Invitation” hentet 03.06.25. https://www.royal.uk/

[7] Hutton, Ronald. “Green Man.” Journal for the Study of Religion, Nature and Culture 17 (2, 2023). https://doi.org/10.1558/jsrnc.24138.

[8] Pierre Clastres, «Samfunnet mot staten» i Samfunnet mot staten, 183-221 (Oslo: Dreyer, 1982), 183

[9] Hutton, Ronald. “Green Man.” Journal for the Study of Religion, Nature and Culture 17 (2, 2023). https://doi.org/10.1558/jsrnc.24138. , 185

[10] Mussulman, Joseph A. “Defining ‘Savage’”, Lewis & Clarke. Hentet 03.06.25. https://lewis-clark.org/sciences/ethnography/defining-savage/

[11] Appiah, Kwame Anthony. “The Trouble with Culture.” I The Ethics of Identity, 114–54. Princeton University Press, 2005. https://doi.org/10.2307/j.ctt7t9f0.7. , 115

[12] Thompson, Tok Freeland. “New Myths for Modern Times: Changing Ontologies and The Green-Skinned Other» i Posthuman folklore. Jackson : University Press of Mississippi, 2020. 142

[13] Thompson, Tok Freeland. “New Myths for Modern Times: Changing Ontologies and The Green-Skinned Other» i Posthuman folklore. Jackson : University Press of Mississippi, 2020.142

[14] Foster, Jeff. «Chapter 2: Digital Matting Methods and Tools» i The Green Screen Handbook : Real-World Production Techniques. 2nd ed. Burlington, Mass.: Focal Press, 2015.

[15] Simone de Beauvoir. Det annet kjønn. (Oslo: Pax, 1973), 14