Naturfølelse - Et møte mellom menneske og natur
På Trondheim kunstmuseums sommerutstilling Naturfølelse med Inger Sitter, finner man blant hennes dystre og abstrakte, men også figurative verk, verket Hud fra 1967. Verket kaster et lysglimt over resten av utstillingen sammen med Lys og Sommer, også malt i 1967. Noen ganger er det figurative formspråket rett og slett ikke nok for å skildre en verden utenfor det materielle, for hvordan skildrer man noe så grunnleggende i oss mennesker som følelser?
venstre:Inger Sitter, Sommer (1967), © Lili Zaneta / Inger Sitter / BONO
høyre:Inger Sitter, Lys (1967), © Lili Zaneta / Inger Sitter / BONO
Hun ønsket å lage bilder som var like selvsagt og naturlig som vær og vind, og man blir møtt med fargerike, lystige og klare fargekombinasjoner som bryter ut fra primærfargene og over i lilla, rosa og oransje toner.[1] Noen assosiasjoner som fort kommer til tankene er sommerfugler i magen og lykkerus. Verkene gir betrakteren et håp i den ellers dystre tematikken som preger resten av utstillingen i mørke og dramatiske farger. Men fremstillingen av positive følelser, som er vel så naturlig som negative, fanger oppmerksomheten min raskt.
Sitter var tydelig inspirert av lyrisk abstraksjon, som sprang ut fra et behov for å bringe følelser og menneskelig verdi inn i den abstrakte kunsten, hvor hun brukte naturen som inspirasjon.[2] De positive følelsene som Hud bringer frem er, i samspill med tittelen, essensielt menneskelig, men fremstilles abstrakt som noe vi ikke kan se, men føle gjennom sansene våre, gjennom for eksempel huden som kan anses som et mellomledd mellom mennesket og sanseerfaringen. For hva er det naturlige i mennesket? Og hvor går skillet mellom menneske og natur? Maleriet gjengir en atmosfære som tar for seg denne tematikken. De harmoniske formene og de overlappende fargene, som trenger inn i hverandre som akvarellmaling, kan symbolisere en utvasking av skillet mellom menneske og natur.
Inger Sitter, Hud, (1967), © Lili Zaneta / Inger Sitter / BONO
Tittelen Naturfølelse spiller på en søken etter følelser, noe ikke-materielt, men likevel grunnleggende menneskelig. Sammen med naturen utgjør denne søkenen et prosjekt: å finne møtepunktet hvor det ikke-materielle, men menneskelige møter naturen. Verket forsøker å gjøre oss bevisste på at det menneskelige er i kontakt med naturen og omvendt. Vi er tilknyttet naturen enten vi vil det eller ikke, og i Hud blir menneskets største organ gjenstand for den materielle oppbevaringen av de immaterielle følelsene som vi mennesker innehar og som gjør oss til mennesker og ikke bare et objekt.
Mennesket er avhengig av naturen, og til tross for vår tendens til å kontrollere den, lever vi av og med naturen. Hud avdekker sannheten om at mennesket også har en natur inni seg, det egentlige mennesket, fritt for sosiale påvirkninger og nedarvede samfunnsstrukturer. Selv om sosiale faktorer også er menneskelige, er det ikke det maleriet fokuserer på, for hva er det naturlige mennesket og hva er det sosialt konstruerte mennesket?
De harmoniske og positive assosiasjonene knyttet til fargene gir verket et optimistisk budskap: mennesket er kanskje på sitt lykkeligste når det kommer i kontakt med sine egne følelser. Dette er samtidig en måte å komme nærmere naturen på, og dermed forstå oss selv bedre. Mennesket kan ikke avskrive seg selv fra å være en del av naturen ved å være overordnet den. Sitter er bevisst på dobbeltmoralen i dette natursynet og kontrollbehovet som retter seg mot naturen, men formidler gjennom sitt abstrakte formspråk at vi har en mulighet til å gjenopprette våre feil ved å gå innover i oss selv og kommunisere både med det materielle og immaterielle rundt oss.
Litteratur
[1] Trondheim kunstmuseum, “Inger Sitter - Naturfølelse” Hentet 21. 09. 2026 https://trondheimkunstmuseum.no/inger-sitter
[2] Trondheim kunstmuseum, “Inger Sitter - Naturfølelse” Hentet 21. 09. 2026 https://trondheimkunstmuseum.no/inger-sitter