Lianne Shapton, Swimming Pools 13-14, akvarell på papir, 2012.
“Alt som er verdt noe krever tid og innsats”, påstår hovedkarakteren Tova om renhold av akvarier i filmatiseringen av Remarkably Bright Creatures (2026). [1] Nettopp hva det er som er verdt noe i et liv, er opp til hver enkelt av oss, om det er rene akvarier eller gode artikler. For Lianne Shapton var sportslige prestasjoner lenge målet, før kunsten tok førsteplassen.
I februar kom jeg over boken Swimming Studies av kanadiske Lianne Shapton: en sånn bok som stod med forsiden vendt mot meg i hyllen på Tronsmo og nærmest glødet. Shapton er tidligere proffsvømmer, men sluttet å konkurrere som ung voksen, og jobber nå som forfatter, forlegger og kunstner. [2] Swimming Studies er en liten bildungsroman hvor hun forsøker å finne ut av hvordan denne fortidige delen av livet hennes tar plass i livet hun lever nå. Shapton henter frem minner av tidlige morgener før trening, oppheng i valg av svømmebriller, barbering av lagkameratenes rygger før konkurranser, og kraftige søtsug etter økter. Jeg er som regel å finne i en svømmehall når jeg ikke leser kunsthistorie, og ble varm av gjenkjennelsen i skildringene hennes. Av samme grunn gjorde bildene i Swimming Studies enda større inntrykk. Flere av kapitlene inneholder motiver Shapton har malt og illustrert fra livet i og rundt bassenget. I ett kapittel finner man 24 vektløse figurer svevende i tverrsnitt av vannmasser. I et annet, kalt “Fourteen Odors”, visualiserer små, mandelformede akvareller lukten av blant annet en parkeringsplass klokken 04.52 om morgenen, huden på håndleddet under en sportsklokke, og et fuktig klubbhåndkle. Lukten av klor er gjennomgående.
Leanne Shapton, Swimming studies 17-20, akvarell på papir, 2012.
I et annet kapittel, passende titulert “Swimming Pools”, finner man en lang serie akvareller av bassenger Shapton selv har svømt i. Serien rommer faktisk alle bassengene hun noen gang har svømt i. [3] Her finner vi alt fra Centralbadet i Stockholm, til boblebad i England, og et olympisk basseng i Karibien. Bildene er minimalistiske, og består av kun to komponenter - vannoverflater i mørk blå, og negative rom i lyseblå som omkranser og avgrenser vannet. Serien består av hele 72 akvareller. Gjentatt har Shapton malt disse abstraherte, ofte, men ikke alltid, rektangulære flatene. De begrensede komponentene får bassengene til å ligne hverandre, men de skilles av form og fra hvilken avstand de betraktes. Bildene gir uttrykk for å være malt fra perspektivet til noen som befinner seg langs bassengkanten. De ulike vinklene gir dem hver sin personlighet, og inntrykk av å tilhøre ulike minner.
Lianne Shapton, Swimming Pools 13-24, akvarell på papir, 2012.
Svømming er, som andre idretter, teknisk og preget av repetitiv terping. I Swimming Studies skriver Shapton om hvordan den atletiske disiplinen hun vokste opp med er så innprentet i henne at det følger med inn i kunsten. Hun skildrer paralleller mellom kunstnerisk og sportslig disiplin i gjentatte handlinger, og i antallet timer som dedikeres til øving, forbedring og omgjøring. Der hun tidligere telte lengder og gjorde teknikkøvelser, fyller hun nå skissebøker med samme motiv, og innøver nærhet til et medium. De 72 akvarellene er striglede i uttrykk og utgjør en gjentakende, repetitiv terping over bassenget som motiv. På denne måten kan bassengserien leses som et uttrykk for et hig etter nettopp både disiplin og kontroll: maleriene tematiserer innramming og makt over hendelsesforløp.
I essayet Holy Water skriver Joan Didion at bassenger i seg selv er symboler på kontroll. Enda Didion holdt til i California, samme sted som David Hockney begynte å male sine berømte bassengmalerier - bilder som blant annet tematiserer velstand, lek og frihet, ser hun ikke de mange bassengene i hjemstaten som tegn på dekadens. For henne handler de ikke om overflod og forfengelighet, men om systematisering. Bassenger er ordnede enheter, og menneskelig forming av naturkrefter. Denne kontrollen er ifølge Didion det som gjør dem så estetisk appellerende for oss. “Water is important to everyone who doesn't have it”, skriver hun, “the same is true of control.” [5]
Shapton mangler hverken vann eller akvarellmaling, men savner kontroll, og stiller spørsmål ved hvordan man vet at man har prestert som kunstner. Reglene i svømming er satt, og resultater noe konkret og målbart. Som kunstner er rammene mindre definerte. Selv om Shapton slutter som konkurransesvømmer, forsvinner ikke oppmerksomheten for detaljene, reglene og rytmene av idrett. Ute av bassenget, og ute av rutinene, gir disse selvbiografiske maleriene uttrykk for at Shapton søker forutsigbarhet i en annerledes livsfase. Nå er det kunsten som er verdt tid og innsats. Den systematiserte tilnærmingen til malingen blir hennes måte å holde hodet over vannet på. Bassengserien, og de andre maleriene i Swimming Studies, er perler av en årvåken og detaljert oppmerksomhet overfor de små og store øyeblikkene - og bassengene - i livet.
Litteratur
[1] Remarkably Bright Creatures, reg. Olivia Newman. Netflix, 2026.
[2] Shapton, Lianne. 2012. Swimming Studies. Daunt Books.
[3] MacNeill, Kyle. 2023. “From David Hockney to modern horror: the enduring symbolism of the swimming pool”. Wallpaper. https://www.wallpaper.com/art/from-david-hockney-to-modern-horror-the-enduring-symbolism-of-the-swimming-pool
[4] Didion, Joan. 1979. White Album. Simon and Shuster.