Gallerivakt, veve-mann og vokalist i shoegaze-bandet Outer Limit Lotus, Vebjørn Guttormsgaard, presiserer umiddelbart ved ankomst at «disse installasjonene er veldig skjøre (!)». Han ser på datteren min med vidåpne øyne.
Foto: Thor Brødreskift
Vi trer inn i visningsrommet, en serie pilarer pakket inn i metallisk stoff som glinser i den skarpe belysningen. Et overdimensjonert rep henger fra en av pilarene via taket og slynger seg ned på gulvet. Hovedskipet i den gamle kirkebygningen rommer de tre pilarene som utgjør hele utstillingen.
Norments installasjon benytter seg av et sofistikert sonisk system hvor opptak av kunstnerens stemme inngår i en feedback som modelleres etter bevegelse i rommet. Stemmen fremfører små utdrag av låter komponert og skrevet George Gershwin, en skikkelse som arbeidet i skjæringspunktet mellom jazz og klassisk musikk, og som bygde bro fra klassisk tonalitet til en musikk der blues, rytmiske forskyvninger og kommersielle krefter fikk spillerom. Gershwins epoke åpnet for en ny relasjon mellom utøver og publikum. Denne krysningen fungerer som et konseptuelt klima for installasjonene og svarer til kirkerommets sakrale bakteppe. Resultatet er et epistemisk paradoks.
Tankene går til hva det vil si å inngå i en interaktiv utstilling, som agent i en generativ modell. AI-semantikk vekker umiddelbart en latent kritikk i meg. Jeg ser det i utgangspunktet som noe positivt, men det minner meg om mekanismene som lenge har ligget over produksjonen av kultur og underholdning. Theodor Adorno var som kjent hard i sin kritikk av jazz og populærmusikk, som han mente produserte simulasjoner av kunstopplevelser: uttrykk formet etter premisser satt for å øke etterspørsel og generere profitt. For Adorno reduseres Gerswins nostalgi til en salgsstrategi. Resultatet er noe falskt, ikke kunst. I Norments rom er det systemet som setter premissene, og publikum som svarer.
Jeg og datteren min, som jeg ofte tenker på som en meget seig overgang fra én til to kropper, utgjør en fenomenologisk floke mens jeg gjeter henne i sirkler rundt den skjøre utstillingen. Lyden forsterkes i takt med at hun begynner å løpe. Ekkoet av en syngende, eterisk kvinnestemme fyller rommet og blir for mye for henne. Hun snur, løper inn i armene mine og hvisker «farlig».
Camille Norments Wonderful Marvelous fester seg som en meditasjon over agens og skapelse, og blir siste gang på en liten stund jeg akkompagneres av min trofaste toåring på gallerivandring.
Litteratur