Det var under sist vinters svøpe at jeg omhyggelig plukket ut en bok fra hyllene hjemme. Min intensjon var å fordrive tiden noe raskere; man kan leve ut et helt liv i løpet av en vinterkveld. Uventet ledsaget den meg inn i et nytt interessefelt, hvortil jeg gledelig vier mine tanker, selv nå som fuglene atter fordrives av etterårets dunkle makter. I boken presenteres arkivmateriale, som oftest brevvekslinger og dagboksinnskrifter knyttet til Camilla Collett (1813-1895) og hennes utvikling. Et aldeles varmt og vemodig innblikk som rører en i sjelen!
Gustav Vigeland. I storm (reist 1911). Bronse. Slottsparken, Oslo. Foto: Forfatteren (august 2026).
Kunsten å hedre
Siden jeg flyttet til Oslo, har jeg skapt meg for vane å avlegge statuen av Camilla Collett i Slottsparken besøk. Den ble utformet av Gustav Vigeland på vegne av Norsk Kvinnesaksforening, og avduket i 1911. Verket ble døpt “I storm”, og tilhører en ny rekke monumenter fra 1900-tallet som fravristet seg den idealiserende konvensjon for avbildning. Camilla Collett fremstilles i aldrende skikkelse, med blikket vendt mot bakken. Et vindkast bakfra skyver skjørtet fremover, mens kulden krever at hun favner sitt sjal tettere om seg.
Rundt om hever trærne seg mot himmelen. Grenene danner ly, og langt der oppe lyder lerkesang. Ved det mildeste vindkast bryter grenene og blomstene ut i dans. Den hele scene overværes gjerne av kråker. Dersom det har samlet seg vann ved statuens føtter, nærer disse voktere seg gjerne derav.
Johan Gørbitz. Portrett av Camilla Collett, født Wergeland (1839). Olje på lerret. 40.5 x 33 cm. Oslo Museum. Foto: Rune Aakvik.
Jeg har lest at det anbefales å betrakte statuen på høsten, da dens uttrykk samsvarer mer enhetlig med denne årstidens naturtilstand. Likevel erindrer jeg det slående inntrykk det gjorde, at den omkransende natur bevet av liv og idyll den sene kvelden i august jeg så statuen første gang. Det fulgte av dens ensomhet at statuen skilte seg ut, og ved denne kontrast ble det allegoriske ved
“stormen” tydeliggjort. Her er ikke tale om noen vrede fra naturens side, ei heller kun den kraftige motstand Camilla Collett ble møtt av da hun talte på vegne av “de stummes leir”. Mulig er det ved henne å ane en storm; kvinnen som i kraft av sitt banebrytende forfatterskap på lang sikt innledet den norske kvinnesaksbevegelsen.
Fostret i de grønne Dale
Det frister å se samspill mellom statue og natur i lys av den svermeriske hengivenhet Camilla Collett selv dyrket til naturen. Hun var oppfostret på Eidsvoll prestegård, datter av Nicolai Wergeland og søster til Henrik Wergeland. Dertil fulgte et barndomshjem av usedvanlig kultivert og naturkjær karakter. Camilla Collett var belest langt utover det vanlige for kvinner i sin samtid, og måtte samtidig kue seg under trykket av tidens konvensjonelle kvinneoppdragelse - den hun senere gikk til opprør mot. Egnen omkring prestegården var av eiendommelig skjønnhet, dens natur stort sett uberørt av menneskehender. Tillike bragte den med seg en knugende ensomhet, som til tider kunne overvelde. Camilla Collett kom til å beskrive seg selv som “et ekko av denne natur, dens legemliggjorte tanke”. Tilværelsen ble gjerne tilbragt vankende ute, hvor hun i ensomhetens skjød fritt kunne utøve sin tankekraft. Naturen ble henne fortrolig. “Der har jeg sittet i et av dets mange skjulte reder, bundet i drømmen. Uten å kunne løfte meg ut over den. Der har jeg sittet og uavlatelig stirret innad.”
Nicolai Wergeland. Camilla Collett (1831). Miniatyr på elfenben. Privat samling. Foto: Wikimedia Commons.
Et “livs skipbrudd”
I sitt erindringsverk I de lange nætter, beskriver Camilla Collett en scene fra sin ungdom. Det berettes at hun befant seg i hagen til prestegården, hensunket i betraktninger om det drømmende naturliv som omga henne. Disse ble avbrutt ved mottakelsen av et rosenrødt brev, som knuste et hjertes håp. “I den Time brast et Baand mellem naturen og mig, der aldrig skulde heles, og jeg elskede den ikke som før.” Det er tenkelig at Camilla Collett refererer til en brevveksling med den bergenske dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873), for hvem hun nærte en “ulykkelig pasjon”. Forbindelsen dem imellom varte i seks år, sinns-innflytelsen han rådde over henne varte livet ut.
Camilla Collett, som tidlig hadde bitt seg merke i kvinneskjebnens ulykkelige tendens, fikk særlig gjennom relasjonen til Welhaven smertelig erfare hvordan en “kvinnelighetens strenge lov” innskrenket muligheter til lykke, åpenhet og utfoldelse. De dyrekjøpte erfaringer fra denne “ungdommens svimlende drøm som brast” knyttet hun til en bredere kontekst. Skjebnesvangre, opprørske tanker fikk livnæring.
Gustav Vigeland. I storm (reist 1911). Bronse. Slottsparken, Oslo. Foto: Forfatteren (august 2026).
“Drømmely! Akk her steg et sukk - du min stille, elskede plett. - Det var ikke din skyld at det ikke bodde ro i dine skygger.”
Litteratur
Collett, Camilla. Amtmannens døtre, bind 7: Norges nasjonallitteratur, red. Francis Bull, her trykt som i 9. opplag, 1946. Gyldendal Norsk Forlag, 1967.
Collett, Camilla. Amtmannens døtre og I de lange Nætter. Gyldendal Norsk Forlag, 1977, 4. opplag.
Collett, Camilla. Optegnelser fra ungdomsaarene. Utgitt av Leiv Amundsen. Gyldendal Norsk Forlag, 1926.
Midtbøe, Hans L. Camilla. Aschehoug, 1987.
Stang, Ragna. Gustav Vigeland 1869-1969. Johan Grundt Granum Forlag, 1969.
Steen, Ellisiv. Camilla Collett: Om seg selv. Den norske bokklubben, 1985.
Vigelandmuseet, “Camilla Collett.” https://vigeland.museum.no/aktuelt/camilla-collett
Welhaven, Johan Sebastian. “Soiree Billeder”. I Nyere Digte. Johan Dahl, 1845.