Jeg hører mange snakke om at det abstrakte maleri ikke skaper noe, ikke gir noe og ikke har samme mulighet til å fremme et budskap som figurative malerier. Kanskje ser man etter noe et abstrakt maleri egentlig ikke forsøker å gi, eller er det et for analyserende blikk som møter det? Der noen ser en oransje eller rød firkantet fargeflate ser andre dype følelser og sterke uttrykk. Som at fargen blir selve representasjonen på menneskelige emosjoner.

Mark Rothko, Uten tittel , privat samling. ©1969 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO

Det ligger en frihet i å stå foran et lerret og bare male uten mål og mening, uten referanse, som om sjelen brettes ut over den hvite flaten og fargelegges av hvert strøk. Ofte i lag på lag, slik at det første laget med maling er de dypeste, skjulte følelsene som dekkes over av de neste lagene og gjemmes lengst bak så ingen kan se eller føle dem.

Kunstneren, koloristen og flatemaleren Mark Rothko skrev i Writings on art: "I'm interested only in expressing basic human emotions - tragedy, ecstasy, doom and so on -”[1] Sitatet stod også på veggen på nasjonalmuseet på Rothko utstillingen, utstilt i 2024. Som Rothko selv mener handler det ikke om form eller farger, det handler om å male det menneskelige.

Å stå foran et av de mørke maleriene til Rothko inne på rommet for den siste perioden i hans karriere, og kjenne gåsehuden spre seg over armene, tårene presser på. Hvordan et fargespill mellom disse mørke fargene kan vekke så mange følelser, men likevel eksisterer det et lys. Mørke strøk går over i en nesten intetsigende gråtone, som om en form for utmattelse legger seg over det tunge og mørke. På denne måten viser Rothko at selv det mørkeste også trenger en antydning av lys.

Det samme gjelder de lysere bildene til Rothko. Som det lyse, rosa, hvite og blå maleriet fra 1969, uten tittel. Det blir som å stå foran en blomsterbusk en solfylt vårdag. Lett og lyst. Og likevel en stripe av blått, eller antydelser til noe som ligger under. Tankene trekkes til havet og bølger – eller er det heller en stille melankoli som ligger bak?

Gjennom denne refleksjonen handler maleriene til Rothko, og annen abstrakt kunst, ikke bare om å male firkanter i rosa eller svart, men om å blande farger for å vise det mørkeste eller lyseste av følelser i det menneskelige sinnet, og å bearbeide dette gjennom fysisk materiale.

Motivene skal ikke ligne på noe eller minne om noe, det skal vekke noe. Man går ikke forbi et maleri utstilt på et museum, man passerer en del av kunstnerens indre liv. Og hva kan det egentlig bety? Jeg opplever det som at man får tilgang til en annen persons dypeste følelser, eller at man blir invitert inn i en verden hvor man kan føle på alle følelser som eksisterer inne i oss, kanskje bare litt ekstra.

Litteratur

[1] Nasjonalmuseets nettside, Mark Rothko. Malerier på papir. 2024. Oppsøkt 01.03.2026. Url:https://www.nasjonalmuseet.no/utstillinger-og-arrangementer/nasjonalmuseet/utstillinger/2024/mark-rothko/

Fargeflate eller noe dypt menneskelig?

Gråtende barn det er skummelt å trøste